Filippinenes merkelige president

BAKGRUNN: Utenfor Filippinene blir han stort sett bare beundret av autoritære ledere, men president Rodrigo Duterte har lovet å ta øynasjonen i nakken og dra den inn i det 21. århundre.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Da Rodrigo Roa Duterte (74) ble valgt til Filippinenes president i 2016, hadde han allerede blitt sammenliknet med sin «gode venn» Donald Trump, som drev sin suksessfulle valgkamp på samme tid.

Duterte er en storkjeftet og brutal mann som ikke skyr noen midler, og som utenfor sitt eget lands grenser er mest kjent for sin erklærte «krig» mot narkotika, en paramilitær operasjon som så langt påstås å ha kostet over 20.000 mennesker livet. I tråd med sine løfter under valgkampen har Duterte velsignet operasjoner som medfører at mistenkte narkohandlere kan skytes på stedet, uten lov og dom.

Forvirrende

På hotellet hvor jeg skrev denne bakgrunnen, midt i sentrum av hovedstaden Manila, holdt presidentens Dangerous Drugs Board internt seminar på et av møterommene. Dørene sto oppe, jeg kunne henge rundt og lese på skjermen inne i salen og høre foredragsholderen fortelle at presidentens kampanje mot de kriminelle gjengene så langt er en strålende suksess. Men henrettelser ble selvsagt ikke nevnt med ett ord.

Derimot fortalte foredragsholderen stolt om hvor mange saker som var ferdig etterforsket og oversendt påtalemyndigheten, og han fortalte om hvor mange narkomane som hadde tatt imot tilbud om plass i rehabilitering, og om arbeidstreningsprogrammer.

Dette hører vi lite om på vår kant av verden.

Homofile, transpersoner og feminister i sin alminnelighet har blitt utskjelt på det groveste av den selverklærte machomannen Duterte, som nylig presterte å kalle en forsamling av tusenvis av kvinner «bitches» (tisper) da han holdt en tale for dem.

Men samtidig har filippinske myndigheter lansert et storstilt program for å sikre flere kvinner høyere utdannelse, også dette med presidentens velsignelse. Forvirrende.

Et hav av søppel

Dagen i forveien hadde jeg gått en tur, fra Manilas historiske sentrum i Intramuras, hvor byen ble grunnlagt av Spania i 1571, og utover mot det nye World Trade Center, gjennom parken til minne om nasjonalhelten Rizal, forbi det enorme amerikanske ambassadeområdet og langs sjøen. For første gang i mitt liv fikk jeg se en kilometerlang strand fullstendig dekket av et metertykt lag med stinkende søppel, for det meste plast, død fisk, død tang og kloakk.

Langs den frenetisk trafikkerte hovedveien like ved siden av strandpromenaden hang det plakater som fortalte om presidentens initiativ for å stanse forsøpling av havet.

Duterte vil ikke rense havet fordi han er opptatt av økologi. Han er opptatt av turisme. Filippinene skal bli «det nye Thailand». Da må gatekriminaliteten vekk, havet må renses for drit og borgerkrigen på øya Mindanao avsluttes. Bare slik vil skvetne turister strømme til.

Fredsmekleren Duterte

President Duterte er den første filippinske lederen som kommer fra øya Mindanao, hvor det i flere tiår har vært borgerkrig mellom myndighetene og muslimske opprørere. I det stort sett katolske landet (91 prosent oppgir at de er kristne) er det stor folkelig støtte til kampen mot opprørerne på Mindanao, ikke minst fordi Moro Islamic Liberation Front (MILF) har blitt knyttet til terrornettverket Al Qaida og skal ha mottatt økonomisk støtte derfra. Selv benekter MILF disse påstandene.

I februar i år undertegnet Duterte en fredsavtale med MILF og andre opprørere, og sikret den muslimske minoriteten et selvstyrt område på Mindanao. Fredsavtalen er skjør, men ser ut til å holde så noenlunde – i alle fall inntil videre.

Presidenten, som selv ikke har unnsluppet beskyldninger om korrupsjon, er i skrivende stund på statsbesøk i Russland, invitert av sin kollega Vladimir Putin. Tidligere har han blant annet besøkt Kinas leder Xi Jinping i Beijing. Og han oppvartes som kjent av Donald Trump, som aldri har klart å styre sin begeistring for såkalte sterke menn.

Slum og skyskrapere

Manila er en by som har vokst raskt og for det meste ukontrollert. Trafikken hoper seg opp, slummene brer seg, elvene tettes igjen av kloakk og søppel. I dag regnes Manila som verdens tettest befolkede by. I sentrum bor det 41.500 personer per kvadratkilometer. Storbyområdet har om lag 22 millioner innbyggere. Halvparten av dem bor i slumområder.

Dutertes uttalte mål er å modernisere Filippinene. Utsikten fra 17. etasje i hotellet mitt viser da også en frenetisk byggevirksomhet. Over alt rives det i slitne én etasjes nabolag, og skyskrapere på mellom 30 og 70 etasjer vokser fram.

Også i Filippinene merkes den kinesiske innflytelsen godt. Ikke bare er en stor minoritet av Manilas befolkning av kinesisk avstamming – kinesiske handelsfolk og arbeidere har vært til stede her i mange hundre år – men nå er også kinesisk kapital på full fart inn i landet. Veier, bygninger og havneområder bygges med kinesisk hjelp. Hva vil Kina ha til gjengjeld? Innflytelse.

Mat på bordet

Mens mange vestlige land har holdt tilbake lån og kreditter til Filippinene på grunn av uro rundt menneskerettssituasjonen i landet, har selvsagt verken Russland eller Kina noen slike bekymringer.

Lykkes Duterte i forsettet om å modernisere landet, vil han bli enda mer populær blant mange menige velgere. Ytringsfrihet er jo bare én av de 30 universelle menneskerettighetene. Sikrer han folk mat på bordet, tak over hodet, adgang til utdannelse og et noenlunde reint nærmiljø, vil mange filippinske innbyggere hylle ham som en helt, uansett.