I drapsmannens hode

Kommentar: Det er pinefullt å lytte til den tiltalte 18-åringens forklaring om tiden rundt drapet på 13 år gamle Sunniva Ødegård. Hvordan det må føles for hennes nærmeste, er ikke til å fatte.

Publisert: Publisert:

Tiltalte framsto i retten som sliten, men klar. Han forklarte seg i relativt stor detalj om tanker, steder og adresser, mens han på andre punkter gjentar at han ikke kan huske noe. Særlig gjelder dette tiden etter selve drapshandlingen, skriver Aftenbladets kommentator, Harald Birkevold. Foto: Nils-Thomas Økland

  • Harald Birkevold
    Kommentator
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Aktors innledningsforedrag var kort, og forsvareren hadde ikke så mye å si innledningsvis. Den tiltalte har jo tilstått, men ikke erkjent straffskyld for, de fleste forholdene han er tiltalt for.

Dermed gikk mesteparten av den første dagen i retten med til tiltaltes egen forklaring.

Bakteppet for denne er at tiltalte 28. mars ble innlagt på psykiatrisk sykehus og fikk diagnose som psykotisk med schizofreni. Det betyr ikke nødvendigvis at han også var strafferettslig utilregnelig da drapet skjedde, men at han er syk på det nåværende tidspunkt. Han har likevel ønsket å forklare seg for retten.

Sliten, men klar

Tiltalte framsto i retten som sliten, men klar. Han forklarte seg i relativt stor detalj om tanker, steder og adresser, mens han på andre punkter gjentar at han ikke kan huske noe. Særlig gjelder dette tiden etter selve drapshandlingen.

Både aktor, statsadvokat Nina Grande, og dommer Gunn Elin Lode deltok i utspørringen av den tiltalte 18-åringen, som flere ganger ba om å få en pause for å samle seg. Det ble stort sett innvilget.

Det er forståelig at retten går varsomt fram for å ikke utsette tiltalte for et press han ikke kan takle og som kan føre til utsettelser og forsinkelser. Samtidig må det være pinefullt for dem som sto Sunniva nær å oppleve at aktor og dommer stadig vekk må forsøke å vende tilbake til de aller mest grusomme øyeblikkene denne julinatten på Varhaug.

Tvil om forklaringen

I tillegg til selve drapet, som skjedde ved at tiltalte kom bakfra og slo ned Sunniva med en hammer, er han tiltalt for likskjending. Det vil være etisk uforsvarlig å komme nærmere inn på hva denne besto i, men det er flere forhold rundt dette punktet i tiltalen som tiltalte har problemer med å gi en troverdig forklaring på.

Tiltalte har også implisert en annen, navngitt person i et forsøk på å fjerne liket av Sunniva ved å brenne det. Men dette er en forklaring aktoratet mener å kunne motbevise. Den impliserte personen har nemlig et vanntett alibi, ifølge aktoratet.

Det gjenstår dermed som en gåte hvorfor tiltalte velger å fastholde denne forklaringen. Det kan være noe de sakkyndige i saken muligens kan kaste lys over.

«Husker ikke»

Aktor påpekte ved flere anledninger avvik mellom tiltaltes forklaring for retten og det han har opplyst i avhør. 18-åringen har vært gjennom gjentatte og lange avhør over lang tid etter drapet. Og det kan muligens være til å forstå at han kan ha problemer med å huske alle detaljer i dag.

Men likevel er det påfallende at hukommelsen i retten framstår som så mye mer svekket enn den gjorde i avhørene. Det kan selvsagt skyldes en forverring i helsetilstanden hans i etterkant, men det er vanskelig å si noe om i dag.

Den tiltalte svarer med nokså lav og uttrykksløs stemme, også når spørsmålene dreier seg rundt selve drapet og timene etterpå. Det gjør selvsagt inntrykk å høre en så ung mann snakke om et brutalt og vilkårlig drap med en form for distanse. Det hele framstår så uendelig trist. Sunniva ble drept bare 150 meter fra hjemmet sitt.

Hjerteskjærende

Å høre drapsmannen fortelle at han så på mobilens display at Sunnivas far ringte henne mens hun lå der, og at han bare klikket den av og fortsatte, er rett og slett hjerteskjærende.

Å høre tiltalte si at han kanskje ville ha besinnet seg hvis han visste at Sunniva bare var 13 år, når han har forklart at han slo henne ned bakfra og ikke visste hvem hun var, er enkelt og greit uforståelig.

I løpet av de siste årene før drapet hadde den tiltalte utviklet et rusproblem, noe som hadde ført til at han fikk problemer på skolen og valgte å flytte fra sin mor til sin far, fordi han opplevde at mora maste på ham om rusproblemet. Men også hos faren mente han at det var «stress» å være fordi faren ble sint på grunn av rusbruken.

I avhør har han opplyst at dette var et sentralt element i forløpet til drapshandlingen. At han ønsket å bli tatt og lagt inn på psykiatrisk sykehus. Men dette sa han i retten at han ikke lenger kan huske.

Impuls eller plan?

Det er også en rekke andre forhold ved forklaringen hans som er vanskelige å få til å rime. Det dreier seg om steder, tidspunkter og rekkefølger. Disse vanskelige spørsmålene blir også stort sett besvart ved at tiltalte sier at han ikke kan huske.

Det er åpenbart at aktoratet ikke fester lit til store deler av tiltaltes forklaring. Mens tiltalte beskriver en kaotisk og irrasjonell natt, legger aktoratet metodisk fram punkter som snarere beskriver et handlingsmønster der tiltalte har foretatt seg ting som peker i retning av at drapet ikke var så impulsivt og tilfeldig gjennomført som 18-åringen hevder.

Denne spenningen mellom tiltalte og aktoratet vil utvilsomt fortsette å utvikle seg. Den tiltalte vil fortsette sin forklaring torsdag, og det er grunn til å tro at det meste av dagen vil gå med. Dersom han fortsetter å fastholde at han ikke lenger husker hva han har forklart i avhør, vil aktoratet måtte lese opp fra avhørene, noe som tar lenger tid. Det kan også være opplysninger fra avhørene som forsvareren ønsker å få opplest.

Publisert:
  1. Varhaug-drapet: Forsvarer krever at dommene blir opphevet

  2. Drapsdømt 19-åring anker til Høyesterett

  3. Varhaug-drapet: Statsadvokaten innstiller på anke

  4. Varhaug-drapet: Drapsmannens far anker ikke dommen

  5. Varhaug-drapet: Faren dømt for å ha motarbeidet politiet

  6. «For de pårørende vil alltid en slik straff framstå som mild. I norsk sammenheng er det likevel en streng dom»

  1. Varhaug-drapet
  2. Drap
  3. Jæren tingrett
  4. Varhaug
  5. Kommentar