Den skamløse bevegelsen

GJESTEKOMMENTAR: Skamløs-båsen er ikke nødvendigvis en dårlig bås å bli satt i, hvis man først skal bli plassert i en bås.

Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile fikk i år Fritt Ords honnørpris.
  • Namra Saleem
    Namra Saleem
    Journalist, musiker og forfatter
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

I forrige uke kom boka "Skamløs", skrevet av Sofia Srour, Amina Bile og Nancy Herz ut. Dette er jenter som har klart å sette fokus på sosial kontroll i lukkede miljøer, som Ap-politiker Hadja Tajik kaller for sin generasjons Berit Ås og som har fått betegnelsen "de skamløse". 

Sofia, Amina og Nancy er ikke de første til å snakke om kvinnekamp, æreskultur og sosial kontroll, men det var likevel noe med akkurat innlegget til Nancy, hvor hun skrev; "Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå" som klarte å få ballen til å rulle - og den ruller fremdeles.

Å være fri

Begrepet "skamløs" var ment ironisk, fortalte Nancy i samtalen som ble arrangert på Litteraturhuset i forbindelse med lanseringen av boka. Hun forklarte at det handlet om å ta ordet tilbake fra de som kalte jenter som henne for nettopp skamløse. "Hvis det å være fri er å være skamløs, da er jeg skamløs". I takt med bevegelsen har også ordet vokst, og når det i dag snakkes om sosial kontroll er de skamløse tydelige på at alle kan oppleve skam og sosial kontroll uavhengig av kulturell og/eller religiøs bakgrunn.

Begrepet ble (og blir fremdeles) brukt av flere journalister og etterhvert begynte man å snakke om en bevegelse, "den skamløse bevegelsen". Etter Nancy sin kommentar og blogginnlegget til Sofia hvor hun snakker om å "knuse glasshus", var det flere unge mennesker som begynte å ytre seg om sosial kontroll.

For meg føltes det virkelig som en bevegelse til tross for at dette var ideer som allerede eksisterte, tanker som også noen hadde delt i offentligheten tidligere. Men nå ble det, i tillegg til at det dukket opp stadig flere som tok opp vanskelige temaer i den offentlige debatten, satt ord på den begynnende bevegelsen.

Jeg representerer meg

Det er nok ikke alle som liker å bli kalt for skamløse og det er heller ikke alle jenter som identifiserer seg med den skamløse bevegelsen. Kanskje handler det om at jenter med muslimsk bakgrunn, som også er feminister og som gjerne ytrer sin mening, ikke vil bli plassert i nok en bås. Som ung og synlig flerkulturell er det nemlig lett å bli plassert i nettopp en bås, og er man i tillegg kvinne og muslim; enda lettere.

Man er kanskje enige om målet, at sosial kontroll må bekjempes, men ikke om hvordan

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt stilt spørsmål som om jeg er en representant for muslimer eller for pakistanske kvinner. Jeg er et individ, jeg representerer kun meg. Dermed kan jeg forstå at jenter som blir kalt for skamløse på grunn av sine meninger kanskje ønsker å unngå dette. I tillegg er man gjerne ikke enig om alt. Man er kanskje enige om målet, at sosial kontroll må bekjempes, men ikke om hvordan man skal bekjempe eller snakke om dette problemet. Derfor kan det oppleves problematisk hvis man av andre blir omtalt som en del av en bevegelse som man ikke er enig i alle aspekter ved.

Søsterskap

Jeg tror ikke at alle i kvinnebevegelsen i Norge på 1880-tallet var enige om alt, men de klarte likevel å samle seg.

Men skamløs-båsen ikke nødvendigvis en dårlig bås å bli satt i, hvis man først skal bli plassert i en bås. Jeg tror ikke at alle i kvinnebevegelsen i Norge på 1880-tallet var enige om alt, men de klarte likevel å samle seg. I løpet av de neste 30 årene klarte de å oppnå en sterk utvidelse av sine rettigheter til utdanning, arbeid og politisk deltakelse.

Nyfeministene på 70-tallet var nok heller ikke enige om alt, men reformene til fordel for kvinner fortsatte.

Grunnen til at jeg nevner kvinnebevegelsen i Norge er nettopp fordi jeg ser behovet for at også de skamløse, også de som ikke vil kalle seg for skamløse, skal samle seg mer. Det betyr ikke at det riktige er å organisere seg, men å akseptere at selvsagt er man uenige om saker også. Og kanskje er budskapet og effekten betegnelser kan ha viktigere enn hva man blir kalt, selv om man også skal kunne diskutere dette.

En annen utfordring er når man ser at noen prøver å bruke historiene om sosial kontroll i egne politiske agendaer, slik det kan virke som Sylvi Listhaug gjør da hun vil ha Debatten på NRK om æreskultur, skam og sosial kontroll til å handle om innvandring, med forenklede argumenter som at jo flere man slipper inn, jo flere kan følge med på hverandre og kontrollere hverandre. Det er også skummelt når man ser at noen generaliserer og kaller sosial kontroll for et utelukkende innvandrer- og muslim-problem, slik Shurika Hansen gjør i samme debatt. Den skamløse kampen er ikke en kamp mot minoritetsmiljøet, det har Nancy, Amina og Sofia med flere vært veldig tydelige på.

Riot grrrls

På mange måter minner den skamløse bevegelsen også om den feministiske undergrunnsbevegelsen Riot grrrl som oppstod på 90-tallet i USA. Ånden i denne bevegelsen var nok inspirert og påvirka av 70- og deler av 80-tallets kvinnelige artister som Siouxsie Sioux, Poly Styrene, Patti Smith og flere. På samme måte som den skamløse bevegelsen sannsynligvis er inspirert av foregangsfigurer som Shabana Rehman, Deeyah Khan, Iram Haq og flere.

Sofia, Amina og Nancy er også rause med kvinnene som har gått foran og banet vei, som Hadia Tajik skriver i Aftenposten: ”Men det er på tide å takke tilbake. For ingen har klart dette før dem: Å skape en så sterk og inkluderende bevegelse av kvinner med innvandrerbakgrunn.”

Men hvordan klarte de dette? Vi kan snakke om timing, om sosiale medier, om behovet for unge rollemodeller, men kan det hende at språklige virkemidler faktisk er en nødvendighet når man skal få frem et budskap? For det er utvilsomt et eller annet fengende med skamløse jenter og knusing av glasshus. Slik sett er jeg fristet til å si at kanskje skulle flere av oss ha omfavnet begrepet, for uten dette språket hadde kanskje ikke effekten vært like stor?

Manifest or it didn´t happen

På samme måte som den skamløse bevegelsen først ble satt navn på av Nancy, ble også den feministiske undergrunnsbevegelsen i USA først definert på 90-tallet. De laget musikk, zines, kunst og mange tok del i politiske aksjoner. Det ble holdt møter for å snakke om rasisme, homofobi, patriarkatet osv.

Riot grrrl-bevegelsen lot damer utfordre normer og ideer om femininitet gjennom kreativitet og på deres egne premisser.

De dannet heller ikke en egen organisasjon, men det ble visst nok laget et manifest, noe som passende nok også blir gjort i boka "Skamløs". Det gjør at jeg tror at denne bevegelsen er kommet for å bli, enten man liker ordet skamløs eller ikke. Og jeg kjenner at jeg digger det. #Skamløs4lyfe

Publisert:
  1. Skamløs
  2. Hadia Tajik
  3. Shabana Rehman Gaarder

Mest lest akkurat nå

  1. Hundvågtunnelen stengt av oljelekkasje

  2. Åpner grønne ferjekaier i Ryfylke

  3. Maria fikk nesten ikke puste da hun trente. Hun fikk diagnosen mange har, men få kjenner til.

  4. Alle i Sandnes fikk uvanlig papiravis mandag

  5. Ap: – Hvordan vet Høyre at hundrevis av arbeids­plasser forsvant til Fornebu?

  6. Skal man se én utstilling før dette året tar slutt skal man se denne!