Å forstå covid-benektelsen

GJESTEKOMMENTAR: Hvordan kan vi forstå at pasienter som er i ferd med å dø av koronavirus, benekter sykdommen?

Denne artikkelen er 55 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt direktestudio for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til direktestudio

Denne uken rundet USA en kvart million dødsfall som følge av covid-19. Samtidig stod en sykepleier frem på CNN og fortalte at hun i jobben stadig måtte håndtere at døende pasienter fremdeles benektet eksistensen av den sykdommen de var i ferd med å dø av:

«Deres siste ord på dødsleiet er at dette skjer ikke, det er ikke virkelig. Og når de burde bruke tiden på å snakke med familien på Facetime, er de isteden fylt av sinne og hat.»

Hva er det egentlig som gjør at selv i et så konkret møte med sykdommen benekter noen den?

Epidemier og benektelse

Epidemier har en tendens til å gå hånd i hånd med løgner og benektelse. Dels fordi mannen i gata ikke ønsker å tro at det skjer, og dels fordi politikere heller ikke ønsker å ta dem på alvor, ifølge sosiolog, lege og forfatter Nicholas Christakis.

Og det har vært et problem også i tidligere epidemier at man enten ikke tror på sykdommen eller har feil forestillinger om den. Noe av dette skyldes at slike sykdommer er nye. Vi vet om mange sykdommer. De vi ikke vet om, er det vanskeligere å forholde seg til. Og mennesket har en iboende trang til å forklare og forstå, helst på en måte som går sammen med det verdensbildet de allerede besitter.

Trakassering etter tap av foreldre

Det er heller ikke sånn at benektelsen av covid-19 er et amerikansk fenomen. Fra Bosnia har et søskenpar som mistet foreldrene til sykdommen, fortalt at de ikke møtte mye medfølelse fra naboer etter tapet. Tvert imot ble de trakassert av mennesker som hevdet myndighetene hadde betalt dem for å påstå at foreldrene døde av koronaviruset.

Bosnia er herjet av etterdønningene av krig og etnisk rensing, fattigdom og et korrupt politisk system. Helsevesenet er også underfinansiert. Å skylde på myndighetene blir en fortelling som stemmer med det verdensbildet mange bosniere opplever.

Lederes galskap

Politikere og medier som rører rundt i denne gryta av folkelige fordommer, og jakt på syndebukker, bidrar til å forsterke misoppfatningene. På mange måter minner de mest fanatiske Trump-tilhengerne som raser mot covid-19 mens de selv er i ferd med å dø av sykdommen, om tilhengerne i en dommedagssekt som lar seg føre inn i et kollektivt selvmord. Mens lederen utenfra virker åpenlys skvatt gæren, har han internt tilhengerne i sin hule hånd, og for dem virker galskapen logisk. Verden er ond, korrupt og farlig. Bare Den store leder har sett lyset, og ordet hans er preget av innsikt og sannhet, i motsetning til alt annet.

Det er ikke riktig å kalle det hjernevask. Folk velger aktivt hva de skal tro ut fra den situasjonen de er i og med hva som stemmer med deres verdensbilde. Men ledere kan gi legitimitet og vind i seilene til benektelsen.

Kompliserte signaler

I Norge har det vært en del klager på at koronareglene stadig endrer seg, og at de er vanskelige å forstå og følge med på. Det er mye ny informasjon å ta inn, og ikke alle følger med på nyhetene dag ut og dag inn.

Allikevel tror jeg det er en god strategi å vise åpenhet også rundt hva som er usikkert. For bombastiske uttalelser i en ny situasjon kan slå tilbake dersom kunnskapsgrunnlaget senere endrer seg. Å komme noen vei med å få folk til å følge regler og påbud krever tillit. Og det er denne tilliten som mangler mange steder. Eller tilliten plasseres hos noen som kommer med enkle og forståelige forklaringer som «høres rimelige ut». Da blir folket sin egen verste fiende i smittespredningen.

Usynlig fiende

Covid-19 er på mange måter også en usynlig fiende. Du ser ikke folk falle sammen på gaten med byller overalt, for eksempel. Mange får lette eller ingen symptomer. Det kan gi et inntrykk av at dette ikke er noe stort problem, for vi lar oss lettere overbevise av hverdagserfaringer enn av det vi ikke ser med egne øyne.

For noen, som for republikaner og Trump-tilhenger Chris Christie, skjer det en oppvåkning fra benektelsen idet de selv rammes. Christie ble smittet i Det hvite hus og havnet på sykehus med covid-19. Han stod så frem med et innlegg i Wall Street Journal hvor han beklaget at han ikke hadde brukt munnbind og tatt smittefaren på alvor.

Også britenes statsminister, Boris Johnson, hadde en tydelig oppvåkning etter sin egen sykehusinnleggelse for covid-19.

Vanskelig å forstå

For andre, som pasientene sykepleieren i Sør-Dakota fortalte om, blir det for mye å ta inn at man har tatt så grundig feil. Da jeg fikk en akutt, autoimmun sykdom jeg aldri hadde hørt om for to år siden, tok det lang tid før jeg begynte å skjønne hva som egentlig hadde skjedd. Det var ikke det at jeg ikke trodde på sykdommen eller legene, men den var ny og ukjent for meg. Jeg forstod rett og slett ikke hva som skjedde med meg.

Jeg tror denne tregheten kan forklare mye av benektelsen. Vi er vant til at verden er på en måte. Vi vil at den skal fortsette å være sånn som vi tror den er. Vi vil fortsette med livet sånn som vi har gjort, – og da blir det tiltalende å tro på dem som sier at vi kan gjøre det.

• Audhild Skoglunds siste gjestekommentarer
• Samleside for de siste gjestekommentarene