Strømmen og naturvernet

GJESTEKOMMENTAR: Nå brukes strømkrisen som argument for en hurtig nedbygging av naturen for mer kraft. Det er en katastrofal idé.

I Norge bygges vindkraftverk i naturen. Det kan bli mer av dette hvis vi skal bygge ut mer kraft raskest mulig.
  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Universitetslektor og religionshistorikar
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Konsekvensene av stadig sterkere integrering i et liberalisert europeisk strømmarked er større enn mange så for seg.

Fjorårets nye gigantkabler til Tyskland og Storbritannia mer enn fordoblet Sør-Norges eksportkapasitet, og det til markeder med høye priser og underskudd på strøm.

Sør-Norge har fått en helt annen strømsituasjon enn resten av landet, med ekstreme priser, nedtapping av magasiner og svekket forsyningssikkerhet. Og situasjonen ser ut til å vare lenge.

Les også

Nå elektrifiseres Utsirahøyden: – Vil bruke mer strøm enn hele Stavanger

Mer utbygging

«Ingen kunne forutse denne situasjonen» er gjengangeren, men realiteten er at en rekke aktører, ikke minst tidligere statsminister Jens Stoltenberg, som i 2013 advarte mot nøyaktig det vi nå ser, svekket forsyningssikkerhet og sterkt økende priser. Også den akutte strømkrisen det siste året har mange advart mot helt siden i fjor sommer.

Det store spørsmålet er hvordan man skal bøte på situasjonen. Mer kraft raskest mulig, ser ut til å være mantraet, som Jonas Gahr Støre skrev i en kronikk i DN 5. august, som også olje- og energiminister Terje Aasland har vært tydelig på.

I en tid der naturvernet i Norge står svakere enn på lenge, med enorme veiprosjekter, hyttebygging og så videre, er løsningen altså enda mer nedbygging av verdifull natur.

Dette er akkurat det scenarioet mange fryktet. De høye prisene brukes som argument for ytterligere utbygging. Særlig fordi at med høye priser blir ulønnsom vindkraft plutselig lønnsom.

Dette presser også EU på for. For å få hurtigst mulig utbygging ønsker man å gå utenom vanlige konsekvensutredninger. Dette kommer fram i den nye planen «Repower EU», som ble lagt ut på høring i et sommerferiesløvt Norge med frist 22. august. Alle som er bekymret for naturvernet bør lese høringsdokumentet og si sin mening.

Les også

Hun skal utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk: – Skal være mer radikal enn regjeringen

Urealistisk

Vi hører ofte snakk om solidaritet, men det er urealistisk at norsk strøm skal kunne være et substansielt bidrag til EU. I fjor hadde vi en relativt stor nettoeksport med 17,4 TWh, en dråpe i forhold til EUs strømbehov på minst 3000–3500 TWh – som også skal økes voldsomt i takt med elektrifiseringen.

Dessuten virker det naivt å tro at mer utbygging av norsk strøm skal kunne senke prisene i et integrert europeisk gigantmarked. Da må vi bygge ut i en helt urealistisk størrelsesorden, som naturligvis vil være en katastrofe for naturen.

Det helt sentrale poenget, som ikke kan gjentas for ofte, er at i Norge går kraftutbygging ut over urørt natur i en helt annen grad enn andre land. I Tyskland, Danmark, Benelux-landene og Storbritannia bygges vindkraft i allerede nedbygd kulturlandskap der infrastruktur er på plass. Hos oss bygges den i uframkommelige fjell og vidder, der infrastruktur må bygges fra grunn, og man sitter igjen med uopprettelige skader på landskap og natur.

Faktum er at strømproduksjon er og forblir hovedsakelig et nasjonalt ansvar. Ja, en viss sammenkobling over grensene er nødvendig for å balansere landenes vekslende over- og underskudd (spesielt den vilt varierende vindkraften), men det finnes ikke ett eneste land i verden som produserer strøm i stor stil for eksport. Alle land produserer omtrent det de trenger selv, noen litt mer, andre litt mindre.

Men Norge er jo en energistormakt. Olje- og gasseksporten er over 2000 TWh årlig, nok til å forsyne åtte land på Norges størrelse med all energi som trengs. I dette lys er det å naivt å tro at ca. 15 TWh strømeksport skal kunne utgjøre en forskjell. Det er ikke uten grunn at EU nylig ba oss om å fortsette olje- og gassproduksjonen for å bøte på energikrisen.

Les også

Nordsjøen – en ny start for grønn energiomstilling

Det som monner

Vårt gjennomsnittlige strømoverskudd på 15 TWh kan vi beholde hvis vi prioriterer tiltak som monner og som gir minst ødeleggelser: Storstilt satsing på energieffektivisering, oppgradere vannkraftverk, og skrote de mest strømslukende tiltakene – først og fremst elektrifisering av sokkelen. Det blir stadig mer bevissthet om at dette er et lite rasjonelt tiltak.

Vi har selvsagt rikelig med gass der ute, men vi skal altså ikke få lov å bruke gasskraft til å drive plattformene. Paradokset er åpenbart: Man produserer energi som er så uren at den ikke kan brukes til å produsere seg selv.

I stedet skal vi bruke titalls milliarder på å frakte strøm fra fastlandet (med et ikke ubetydelig effekttap på veien), slik at gassen kan selges og brennes i Europa i stedet. Det er knapt mulig å påvise noen reell effekt for globale CO₂-utslipp, men for norske klimaregnskap ser det bra ut.

Dessverre ikke for norsk natur.

Paradokset blir enda større siden EU nylig karakteriserte gass som «grønn», i alle fall for en periode, og all realisme tilsier at gass vil være en sentral del av europeisk energimiks i lang tid. Sammen med sol- og vindkraft har overgang fra kull til gass vært det viktigste bidraget til CO₂-kutt i Europa. Og gass vil i overskuelig framtid være nødvendig backup-kraft til den ustabile sol- og vindkraften.

Slik sett er norsk gass et reelt solidaritetsprosjekt i energikrisen og et bidrag til et europeisk grønt skifte, i en helt annen størrelsesorden enn norsk strøm noensinne kan bli.


Publisert: