Vår ære og vår avmakt

KOMMENTAR: Byggingen av tunnelen gjennom Røds­liane på riks­vei 13 kan ende­lig be­gynne. Men kampen om knappe ressurser vil fort­sette, og det er fort­satt by­makta som rår.

28. oktober ramlet dette ned på veien mellom Lovraeid og Erfjord. Rasstedet ligger utenfor strekningen som vil få tunnel.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

En svart morgen i slutten av november gikk en buss med demonstranter fra Suldal til Oslo. Noen dager seinere kom nyheten om at det likevel blir satt av penger, slik at arbeidet med å lage tunnel gjennom de livsfarlige Rødsliane kan komme i gang.

Jeg var med på den bussturen. Men jeg hadde i grunnen ikke noen særlig tro på at den ville ha noen effekt. For hvor ofte har ikke demonstranter, eller lokale folkevalgte med behov for å vise handlekraft, tatt turen til Løvebakken for å si ifra? Og hva kommer vanligvis ut av slikt?

Jubel i Suldal

Ikke stort, er hovedinntrykket. Slike turer kan like mye handle om å gi inntrykk av at noe er gjort. Slik framstår lokalpolitikere som framoverlente, og våre innvalgte på Stortinget får samtidig en anledning til å hilse hjem. Det er med andre ord et slags rituelt spill som foregår. Slik tenkte jeg på bussen til Oslo.

Da meldingen kom om at forhandlingene om statsbudsjettet for 2022 mellom regjeringspartiene og SV hadde munnet ut i et gjennombrudd for tunnelen i Rødsliane, ville jubelen selvsagt ingen ende ta i Suldal. Facebook-gruppa «Trygg Rv13 gjennom Suldal» har nesten 7000 medlemmer. Det er 3000 flere mennesker enn det er innbyggere i hele Suldal. Min bydel i Stavanger har 24.000 innbyggere.

Noe som selvsagt viser at en riksvei er viktig for flere enn dem som bor langs den. Suldal er en stor hyttekommune. Og næringslivet har for lengst oppdaget at veien gjennom Suldal ofte er den raskeste veien til Østlandet.

Fiskaa på sokkel!

De tre stortingspolitikerne som fikk anledning til å fronte gjennombruddet, var Tom Kalsås (Ap), Geir Pollestad (Sp) og Ingrid Fiskaa (SV). Og det tok ikke mange minutter før diskusjonen var i gang på sosiale medier om hvem av dem som skulle ha æren for budsjettseieren.

Noe som kan virke en smule underlig. For det er et faktum at tunnel i Rødsliane ikke lå inne i Hurdalsplattformen, altså regjeringsgrunnlaget til Ap og Sp. Det var i forhandlingene med SV at pengene dukket opp. Med andre ord er det jo åpenbart SVs fortjeneste at bussturen til Oslo ikke var forgjeves.

En statue av Stortingets visepresident Ingrid Fiskaa bør altså snarest bestilles og så settes opp øverst i Rødsliane. Eller vent nå litt ...

De siste 20 årene ble det bevilget flere hundre milliarder, men ikke en krone til tunnel i Rødsliane.

Åtte år uten penger

Det er jo ikke sånn at de stadige rasene i Rødsliane, i gjennomsnitt ramler det ned noe hver 14. dag, er et nytt fenomen. Tvert imot, slik har det alltid vært. Og suldølens kamp for å bli prioritert er heller ikke av ny dato. I flere tiår har denne saken stått på agendaen. Også da Sp, SV og Ap hadde regjeringsmakt sammen fra 2005 til 2013. Åtte år uten en krone til tunnel.

Noe som selvsagt illustrerer hvor mye enklere det er å sitte i opposisjon og ha råd til det meste.

Politikk handler om fordeling av knappe ressurser. Hadde det vært nok penger til alt, ville politikken ha vært nærmest overflødig. De siste 20 årene har det blitt bevilget flere hundre milliarder kroner til ulike samferdselstiltak i Norge. Ikke en krone av dette har gått til tunnel i Rødsliane.

Rolig nå

Gjennombruddet i tunnelsaken har naturlig nok gitt mange av aksjonistene blod på tann. Nå gjelder det å holde trykket oppe, sier de, for tunnelen er ikke den endelige løsningen på problemene. Fra Lovraeid og inn mot Erfjord er veien både smal og rasutsatt, og denne strekninga ligger utenfor planområdet til tunnelen. Det var her det enorme raset gikk tidligere i høst.

Men det kan være smart å skynde seg langsomt her, for med også denne strekningen ville prislappen passert milliarden (den er rett under en milliard nå), og da ville problemene begynt å tårne seg opp. Veiprosjekter til over en milliard må nemlig gjennom en såkalt konseptvalgutredning, – noe som ville ført til at arbeidet ikke kunne komme i gang raskt.

Gjorde inntrykk

Vi vil selvsagt aldri få svar på om bussturen til Oslo påvirket denne saken. Det er helt tenkelig at SV og Fiskaa hadde sagt akkurat det samme i budsjettforhandlingene selv om aksjonistene hadde holdt seg hjemme. Og at Ap og Sp hadde blitt enige med seg selv.

Men samtidig vet jeg, fordi jeg var der og snakket med folk, at det gjorde inntrykk. Nesten alle de 14 stortingsrepresentantene fra Rogaland var til stede på markeringen på Eidsvolls plass. I likhet med meg ga mange av dem uttrykk for at de også denne gangen tvilte på et gjennombrudd. For det finnes så mange elendige veier i Norge.

Makta rår

Kan sagaen om tunnelen i Rødsliane også være et frampek om en ny retning i samferdselspolitikken? Vanskelig å si. Sannsynligvis ikke. Fortsatt er det jo sånn at de store utbyggingene i og mellom de store byene får mesteparten av pengene. Som ny E39 mellom Ålgård og Lyngdal, eller Rogfast.

Fordi politikk er fordeling av knappe ressurser, er det jo ingen som helst tvil om at disse og liknende gigantprosjekter er en viktig grunn til at folk i distriktene må kjøre på veier som ikke er oppgradert siden 1960-tallet. For det er jo begrenset hvor mange stemmer det er å hente i små utkantkommuner.

Publisert: