Hvordan skal vi snakke om klima?

GJESTEKOMMENTAR: Jeg er bekymret for insektene. Det kan skyldes at jeg elsker dem. Men det kan også skyldes at jeg vet litt om hvor viktige de er for klodens fremtid.

Insektdød kan vise seg å bli en større utfordring enn klimaendringer, argumenterer Erik Tunstad.
  • Erik Tunstad
    Erik Tunstad
    Biolog og forskningsjournalist
Publisert: Publisert:

Hvorom allting er, jeg møter innsigelser. Folk er skeptiske: Hvordan kan vi egentlig vite sikkert? Hva om den nedgangen i bestandene vi ser bare er en del av en naturlig svingning? Og vi har da heller ikke undersøkt hele kloden – det finnes jo millioner av insekter vi ikke vet noe om?

Innsigelsene er legitime, og jeg kan ikke utelukke at de som serverer dem, har mer rett enn meg. Vi vet virkelig ikke sikkert at insektene er på vei mot stupet. Det er bare så mye som tyder på det.

Derfor kan det være rasjonelt å være føre var, ta noen grep. Men jeg er enig med mine motstandere i at dette bare er fornuftig innen visse grenser.

Før vi smeller til med totalforbud mot plantevernmidler, må vi foreta massiv forskning.

Vi har mye allerede, og den viser at vi kan redde insektene med å stanse sprøytingen av avlinger i landbruket.

Les også

Ny bok: «Den tause planeten. Insektdøden – og hvordan vi kan avverge den»

Så kommer spørsmålet om hva dette vil bety for en verden med 10 milliarder munner å mette. Nå blir innsatsen så høy og argumentene så vage at selv jeg, insektelskeren, innser at vi trenger veldig mye mer detaljert informasjon før vi foretar drastiske endringer.

Og så videre.

Det jeg egentlig snakker om nå, er klima.

Klimaproblemet skal etter sigende være ferdigsnakket. Skal vi tro ministere og partiledere, aksjonister, journalister, værmeldere, akademikere og en og annen forsker – vet vi alt som trengs å vite om saken.

Vi er faktisk så skråsikre at filosofer, riktignok uforpliktende, gjennom en stedfortreder, lefler med tanken om å kriminalisere olje- og gass­virksomhet – fordi «fossil energi i dagens verden må betraktes som en form for vold».

Innestemme, takk!

Vi er nødt til å lære oss å snakke om klimaet på en sivilisert måte.

Det finnes få sannheter i vitenskap – det vi ofte må nøye oss med, er standpunkter som er riktigere enn andre. Det samme gjelder innen politikk – som jo hele klimadiskusjonen de facto er.

Det er ingen tvil om at klimaet forandrer seg. Det er berettiget usikkerhet om hvor mye av disse forandringene som er menneskeskapte, og det er stor tvil om hvor alvorlig klimaendringene kommer til å ramme oss.

I årene som kommer vil vi derfor få stadig større behov for å detaljmanøvrere oss gjennom utallige i dag ikke forutsigbare scenarioer. Det vil kreve ufattelige mengder forskning og diskusjon.

Men hvordan skal vi klare dette, for ikke å spørre: Hvorfor skal vi gidde? Når vi allerede vet alt som er verdt å vite? Og når det vi vet til overmål ikke bare er vitenskapelige resultater, men «Den uimotsigelige Vitenskapen», såpass uimotsigelig at de som er uenige bør straffe­forfølges?

Vi er som sagt nødt til å endre tonen. Klimaordskiftet er blitt ensidig og bombastisk fordømmende. Formodentlig for å hindre tvil om noe en selv er skråsikker på, og fordi vi skal være «føre var». Noe jeg altså er enig i at vi må være, «innen visse grenser».

For hva vil det bety for verdens milliarder av fattige, dersom vi kriminaliserer oljeindustrien?

Les også

Erik Tunstad: «Det er umoralsk å hive problemer over på folk som allerede har det dårlig»

Dilemma?

Dette sies å være et dilemma. Jeg er uenig.

Det er selvsagt at alle må få tilgang til den tvilen som hersker. I stedet blir vi fôret med det motsatte – i den gode saks tjeneste. Hvilket er nærmere det jeg kaller et «dilemma».

Ethvert tilløp til uvanlig vær blir i dag rutinemessig og nonchalant omtalt som en klimaendring. Og klimaendring blir like rutinemessig antatt å være «menneskeskapt endring».

Og der vi ikke ser endringer, får vi dem allikevel. Klimaendringene har gitt oss flere menneskeskapte orkaner de siste hundre år, sies det. Det er ikke sant.

Vi får høre at Grønlandsisen smelter raskere enn for hundre år siden. Det er ikke sant.

Vi får høre at flere mennesker dør av ekstremvær. Det er ikke sant.

Og vi får høre at de menneskeskapte klimaendringene vil ødelegge verdensøkonomien – når den, ifølge FNs klimapanel selv, ved tre graders stigning i 2100 vil føre til en reduksjon på 3 prosent i økonomien sammenlignet med hva den hadde vært om vi ikke hadde hatt dette problemet.

Forsvinner insektene, betyr
det også økosystemenes død
– og ikke lenge etterpå:
vår død.

Mitt ærend her er å mane til moderasjon. Det er ikke slik at klimasaken er ferdigsnakket – vitenskapen er aldri det. Og vi må tåle å høre andre røster enn våre egne. Denne oppfordringen går særlig til journalister, hvorav mange synes å ha glemt kritisk journalistikk, og nå lever etter regler som forteller hva de skal mene – før de har undersøkt.

Til alle andre vil jeg si at klodens fremtidige klima vil gi oss utfordringer utav hvitøyet – men ingenting verre enn at vi kan håndtere det.

Den største utfordringen kan vise seg å være insektenes død. Forsvinner insektene, betyr det også økosystemenes død – og ikke lenge etterpå: vår død.

Men vi kan gjøre noe for å forhindre katastrofen. Det fordrer imidlertid at vi snakker sammen. Det er nemlig vår garanti for fremtidige kloke løsninger.

Les også

  1. Honningbiene «redder» ikke biene, de fortrenger villbier

  2. Honningbier er del av løsningen og landets grønneste næring

  3. Det er blitt trendy å redde biene. Det er dårlig nytt for miljøet.

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Insekter
  3. Erik Tunstad
  4. Klima
  5. Natur

Mest lest akkurat nå

  1. I ett europeisk land er det dyrere å feriere enn i Norge

  2. Kjørte i 94 km/t i 60-sonen - mistet førerkortet

  3. Klart for fjerde koronavaksinedose i Stavanger

  4. «Klart det er mulig å dusje på natten»

  5. Het kokkekonkurranse på siste dag av gladmatens comeback-år

  6. – Å bli rusfri e jækla krevende. Men jækla kjekt óg.