«Beklager at jeg forstyrrer, men kunne dere ta et bilde av oss», spurte Philippe Coutinho.

Det er jo både patetisk og latterlig at voksne menn elsker et fotballag fra et annet land. Det er vel også derfor det er vakkert, skriver kommentator Harald Birkevold.

Publisert: Publisert:

The Kop er kjernesupporterne til Liverpool. Jeg kjenner ikke en eneste av dem. Likevel er de mine brødre og søstre på kampdagen. Dette er absurd og vakkert på samme tid. Foto: CARL RECINE / X03807

  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over ett år gammel

- Beklager at jeg forstyrrer, men kunne dere ta et bilde av oss, spurte Philippe Coutinho.

Hvis du ikke er interessert i engelsk fotball, er du unnskyldt dersom du ikke forstår hvor absurd en slik henvendelse er. Coutinho var på dette tidspunktet en av verdens mest omtalte fotballspillere. Den brasilianske playmakeren, nummer 10 for Liverpool, var ettertraktet av alle verdens største klubber etter en fantastisk periode som ballfordeler for Merseyside-laget. Bare to måneder seinere, i januar 2018, ble han solgt til Barcelona for godt over en milliard kroner.

Roberto Firmino

Vi hadde ankommet Liverpool bare en snau time i forveien. Det var kveld, og vi var skrubbsultne etter kjøreturen fra flyplassen i Newcastle, som hadde tatt oss forbi Leeds og Manchester. Vi hadde sluppet fra oss koffertene og brukt Tripadvisor til å finne en restaurant rett i nærheten. Etter at vi hadde benket oss og bestilt, la jeg merke til et kjent fjes ved et bord innerst i lokalet. Det kunne ikke være noen annen enn Roberto Firmino. Det kritthvite gliset hans er ikke til å ta feil av.

Etter hvert ble det klart for oss at ved bordet der borte, ca fire meter unna, satt, i tillegg til nevnte Firmino, også Coutinho, Alberto Moreno og Dejan Lovren. Samt assorterte familiemedlemmer, både godt voksne og små barn. De feiret ettårsdagen til datteren til Moreno. Vi prøvde krampaktig å unngå å drite oss ut. Vi lot som ingenting, bare nikket og smilte i retning bordet, hvor de nå var i gang med bursdagssangen på spansk.

Hva er det med «vi»?

Jeg var 50 år gammel da jeg besøkte Liverpool for første gang. Og da jeg dagen etter møtet med de fire Liverpool-spillerne sto i spillerinngangen under Anfield og så det berømte skiltet, var jeg rørt. «This Is Anfield», står det på skiltet. Slik at spillerne på motstanderlaget ikke skal være i tvil. Andre klubber har et stadion. Vi har et hjem. Andre klubber har en sang. Vi har en hymne.

«Vi», skriver jeg, om et lag fra en by jeg har vært i en eneste gang.

Philippe Coutinho. Foto: Dave Thompson / TT / NTB Scanpix

«Vi» vinner, «vi» taper. Vi ble på det aller mest grusomme snytt for vår rettmessige triumf i Champions League-finalen i Kiev på grunn av Sergio Ramos. Som selvsagt ikke burde fått være på banen i det hele tatt fordi han er voldelig. Noe han raskt beviste ved å påføre vår keeper Loris Karius hjernerystelse med en velrettet albue i tinningen. Ikke det minste rart at Karius spilte resten av kampen som om han var drivende full.

Og da har jeg ikke engang nevnt samme Ramos’ regulære overfall på Mohamed Salah, den egyptiske magikeren vår. Det er nå helt umulig å holde med Spania i VM. På grunn av Ramos er det umulig.

Kevin Keegan

Det er latterlig. Voksne folk som bruker pronomen i første person flertall om en fotballklubb fra et annet land er ikke helt i lodd og vater. Særlig hvis de, som meg, tilhører den såkalte ironigenerasjonen. Hvor kommer denne inderligheten fra?

Jeg er med i supporterklubben til Liverpool. Jeg er medlem i Liverpool. Facebook viser meg alltid nyheter om Liverpool først. Hver eneste dag bruker jeg tid jeg aldri får tilbake på å se videoer av fine scoringer fra for eksempel 1991 eller 1978. I 1978 møtte jeg Kevin Keegan, som på det tidspunktet hadde forlatt Liverpool til fordel for Hamburger Sportverein, som spilte treningskamp mot Viking på gamle Stadion på Eiganes. Det var organisert en autograf-seanse på Kannik Sport etterpå, men jeg fikk autografen rett etter kampen.

Keegan rusket meg i håret og sa noe om at jeg måtte trene masse. Så kunne jeg bli like god som ham. Dette er fortsatt et av de største øyeblikkene i mitt liv. Autografen har jeg selvsagt fortsatt, i en egen plastlomme. Den ligger i safen. Sølvtøyet ligger bare i en skuff.

Damned United

Da vi kom til finalen i Champions League, etter å ha knust Manchester City og Roma, oppdaget jeg at det er mange som ikke er særlig begeistret for Liverpool. Selv om supporterklubben til Liverpool er den største og selvsagt også den beste her til lands, finnes det plenty av forvillede sjeler som for eksempel holder med Damned United, Chelski eller Boring Arsenal. City har vel til og med også et par tilhengere/investorer nede i Persiagulfen.

Fansen til Manchester City feirer nok et ligamesterskap. Foto: PHIL NOBLE / X01988

Men når sant skal sies, hadde jeg selvsagt også holdt med motstanderen dersom det var United som spilte finalen. City, som er et rent kjøpelag, hadde jeg ikke klart å engasjere meg særlig imot, men United er en annen historie. Hvis du er Liverpool-supporter på ordentlig, kan du ikke ha annet enn hoderystende forakt til overs for laget fra Old Trafford.

Stammens hyl

Hva er det med engelsk fotball som framkaller en slik stammementalitet hos voksne folk fra et annet land? Smartere folk enn meg har studert dette og skrevet klokt om det, men heller ikke de, tror jeg, har forstått det fullt ut.

Kanskje er trangen til å holde med et engelsk lag et resultat av at norsk fotball er mer en plikt enn en fornøyelse? At behovet for å se skikkelig god fotball etter nok en trøstesløs sesong her hjemme er så sterkt at det driver oss rett i armene på Premier League? Men Liverpool er jo også for det meste en skuffelse, for å være ærlig.

Så svaret er kanskje at vi liker lidelsen. Og at vi derfor aldri skal gå alene.

PS. Selvsagt tok vi det bildet. Det skulle bare mangle.

Publisert:

Premier League

SVUTMP
1Liverpool29271166214582
2Manchester City28183768313757
3Leicester City29165858283053
4Chelsea29146951391248
5Manchester United29129844301445
  • Champions League
  • Europaliga
  • Nedrykk