Mikropartiet De Grønne

KOMMENTAR: MDG står i fare for å bli et ubetydelig mikroparti. Vår tids viktigste sak er ikke viktig nok.

I Stavanger kan partitoppene Daria Maria Szymaniuk og Rune Askeland bli MDGs eneste innvalgte etter høstens valg. Halvparten av velgerne er borte.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Fredag 28. august 2019 møtte mange tusen nordmenn opp på ulike arrangement over hele landet for å brøle for klima. Ropingen var en slags folkelig flyalarm som hisset til klimakrig, utført av dem som kommer til å bli rammet skikkelig av klimakrisen: Ingvild i 9B, Tobias på Svithun vgs., studenten Ada.

Målet var å vekke politikerne til å sette klima og miljø øverst på agendaen. I Stavanger møtte 2000 barn, unge og voksne i Byparken for å brøle.

Klima er over alt, i alt og overskygger det meste vi gjør. Eller, det burde overskygge det meste vi gjør. Grønn energi, grønn omstilling, grønn ditt og grønn datt. Klima, klima, klima, miljø, miljø, klima, klima, klima. I et sånt klima burde det å lokke folk til et miljøparti være like lett som å selge batikk-T-skjorter på et SV-landsmøte eller samle folk til bønnemøte før et KrF-stevne.

Likevel er MDG milevis fra å være en størrelse å regne med, særlig på våre trakter, viser Aftenbladets siste meningsmåling. Hva er det som skjer?

Mikroparti

Kort om tallene fra de siste meningsmålingene:

Og ja, dette er målinger, så ja, det er feilmargin å ta hensyn til. Likevel er det påfallende at MDG ikke har klart å bli det potente partiet som samlet alle de som mistet nattesøvnen av klimaprognosene. For MDG er dette en elendig måling. Halvparten av velgerne er borte. La oss se på et par mulige forklaringer.

Den første handler om hvor enkle folk er, meg selv inkludert.

Kort gevinst

Vi mennesker er egentlig ganske dårlig egnet til å tenke lange, gode og kloke tanker og handle deretter. Vi er korttenkte, nærtenkte og ute etter den korte gevinsten. Skippertak før eksamen, ikke lese litt hver dag. Langsiktig sparing? Nja, heller en sydentur på kredittkort. Om 40–50–60 år, når det virkelig kan bli klimagale, er jeg uansett dau. Men i påsken kan jeg reise til Syden. Snakkes!

Og ja, vi vet at klima og miljø skal være vår tids store sak. Men ligavel: Strømregningen. Rentene. SFO-tilbudet. Sykehuset. Trafikken på vei til jobb. Eiendomsskatten. På en tirsdag eller en torsdag, hvis du skal være helt ærlig om hva du tenker meste på, hva som er viktigst, er det at isen på polene smelter? At tørken brer om seg? En mulig flyktningkrise på grunn av avlinger som svikter?

Vi orker ikke tenke på Den Store Saken absolutt hele tiden i våre små liv. Da er det vrient å være partiet som satser alt på nettopp Den Store Saken.

Det blir ikke enklere når vi kommer ned i kommunestyrer i Sandnes, i Gjesdal eller på Klepp.

Tenke lokalt, handle globalt

Føles det litt putlete å snakke om sykkelbyen Sandnes når en milliard asiater skal ta steget fra sykkel til middelklassebil? Bra med gjenbruk av betongbygninger i Stavanger, men i Kina smeller de opp en ny betongby på tre kvarter. Kanskje får MDG smake litt av denne miljø-fatiguen som kan banke på hos noen hver når vi kikker ut på verden. Argumentet om at det vi gjør ikke betyr noe er fryktelig slapt. Likevel sniker det seg inn.

Mer motvind: Miljøvern og klimatiltak vil noen ganger – ofte, faktisk – koste noen kroner. Å foreslå ting som biter i lommeboken kan være både nødvendig og ærerikt. Men man blir ikke automatisk populær av det, særlig ikke i dyrtid. MDG blir ganske sikkert assosiert med klimatiltak som koster oss alle, som fikler ut en ekstra hundrelapp fra lommeboka til folk. Blir de fremdeles oppfattet som en bande happy-go-lucky-hippier som er mot kjøtt, mot bil, mot den dieseldrevne bygda og et teoriparti for urbane sparkesykkelentusiaster på vei fra kafeen til vinbaren. Ja, jeg tror det. Er det rettferdig? Nja, nei, men det hjelper lite.

En lokal nøtt: Å drive stopp-oljå-politikk i olje ... sorry, energihovedstaden, er ikke en øvelse for de lettskremte eller en snarvei til popularitet.

Så var det de andre partiene da.

Alle er miljøpartiet

Andre partier har også – viser det seg – en miljøpolitikk. Gro Harlem Brundtland toppet VG-lista med sin monsterhit «Bærekraftig utvikling» i 1987. Vi kan kalle det et slags startpunkt for den moderne klimapolitikken, og siden har alle partier hatt klima og miljø på maden. SVs viktigste sak er et rettferdig grønt skifte. Venstres store mål er frihet og kamp mot klimaendringene. Høyre skal kutte utslippene, ikke utviklingen.

MDG framstår som mest hardcore på feltet, men vi har ikke ett klimaparti i Norge. Vi har en hel haug. Dessuten kan man være klimaentusiast og sterkt uenig i resten av politikken til blokkuavhengige MDG, som nesten konsekvent er blokkuavhengig mot venstre.

Klima og miljø er heller ikke det eneste folk bryr seg om. Vi har noen småting som krig, EU, sikkerhet, personlig økonomi, skole, helse og annet smårusk som også betyr noe for folk. MDG vinner lite på andre områder enn klima og miljø.

Ett parti, én sak

I 2021 hadde MDG et mål om 7 prosents oppslutning. Målet var ikke så dumt, for målinger viste at rundt 15 prosent vurderte å stemme på MDG.

Resultatet ble 3,9 prosent av stemmene. I etterdønningene av det dårlige valget ble det laget en evalueringsrapport. Første punkt i den mildt selvpiskende rapporten lyder slik:

Vi ble et ensaksparti.

Og sett på makan! Sånn er det fremdeles. Sånn oppfattes de i alle fall. Nå har MDG hatt to år på seg siden denne erkjennelsen kom i skriftlig form. De har et par måneder på seg å gjøre noe med det. Hvis ikke kan MDG bli et ubetydelig mikroparti. MDG har vært et godt korrektiv for klima og miljø i lokalpolitikken. Klimapolitikken blir neppe bedre av at de forvitrer.

Publisert: