Den ultimate reisen

KOMMENTAR: I dag er det 50 år siden mennesket landet på månen, den mest symbolladede og imponerende prestasjon i menneskets historie. Reisen over alle reiser.

Publisert: Publisert:
Jørg Arne Jørgensen
Lektor og religionshistorikar

Jorden sett fra månen. Bildet «Earthrise» er tatt av astronautene som landet på månen for 50 år siden i dag. Foto: NASA

Himmelrommet har alltid vært selve begrepet på det uoppnåelige, det som er ute av vår rekkevidde. Stjerner, planeter og spesielt de to himmellys har vært sett på som guddommelige. De fremstår som et par, som en motsetning. Solen skinner jevnt og konstant med et varmt, blendende lys. Men månen, nattens hersker, skinner dystert, kaldt og merkelig fargeløst.

Men det mest påfallende er at den skifter stadig form. Fra den usynlige, mørke nymånen spirer en sped månesigd, som vokser jevnt og trutt til sitt potensiale, den svulmende fullmånen. Så minker den ubønnhørlig til den til slutt forsvinner. Som en levende organisme. Den amerikanske filosof og astrolog Dane Rudhyar hevder dette er selve innbegrepet på en syklus. At den er 29 dager, omtrent som kvinnens menstruasjonssyklus, har naturligvis medvirket til at man symbolsk har knyttet månen til det kvinnelige, til fødsel, vekst og død.

Og månen bidrar faktisk til at liv er mulig på jorden ved å skape en rytme i havene, og stabilisere jordrotasjonen og dermed gi grunnlag for levelige, jevne temperaturer.

Les også

50 år siden første månelanding

Les også

50 år siden månelandingen – men sendingen fra NRK er slettet

Les også

Få amerikanere mener nye måneferder er viktig

Vi greide det

At menneskene noensinne skulle klare å reise dit har vært utenkelig. Men vi greide det. Og det skjedde på rekordtid. Da min mormor ble født, hadde man ikke en gang greid å lage et fly som fungerte - men før hun ble pensjonist hadde mennesket landet på månen.

Det er åpenbart at månelandingen er et nesten ufattelig teknologisk og ingeniørmessig mesterstykke. Men det er lett å glemme at det også krevdes enorme mengder energi. Å sende en tre tusen tonn tung rakett ut av jordens gravitasjonsfelt, opp i en fart på nesten 40.000 km/t, for så reise nesten en million kilometer er en kolossal kraftutfoldelse.

Ved oppstart svelget raketten unna 20 tonn høypotent drivstoff per sekund. Det står fremdeles som menneskehetens kraftigste motor noensinne, med en effekt tilsvarende mer enn 85 Hoover-demninger. Astronautene på toppen av den hundre og elleve meter høye raketten sa at oppstarten var som å være mellom tennene til et monster. For tilskuerne var larmen som på første rad på en rockekonsert, selv om de var seks kilometer unna.

Les også

Konspirasjonskonge utestengt av tech-gigantene: Nå raser debatten om hatprat, sensur og ytringsfrihet

Les også

NASA fyller 60 år

Et uttrykk for tidsånden

Månelandingen er uløselig knyttet til tidsånden. Sekstitallet var på alle måter et revolusjonært tiår. Det var som om det meste handlet om overskridelser, å frigjøre seg fra det ordinære og dagligdagse, trenge inn i hemmeligheter, oppleve steder en aldri hadde vært, slippe løs krefter, både fysiske og psykiske.

Mens astronauter utforsket det uendelige ytre rom, utforsket hundretusenvis av “psykonauter” det like uendelige indre psykiske rommet med LSD og andre stoffer. Det er en underlig symbolsk sammenheng mellom disse fenomenene - å frigjøre seg fra jorden og dens gravitasjonsfelt, og å frigjøre seg fra hverdagsbevisstheten. Sekstitallet i et nøtteskall.

Selve klimakset kom da tiåret var i ferd med å ebbe ut. I en kraftutløsning av titaniske dimensjoner ejakulerte jorden sin metall-spermie, som kavet seg gjennom tomrommet og nådde det hvite himmel-egget.

Les også

Nå blir det 4G på månen

Ufruktbart

Men egget var ufruktbart. “For et vakkert syn”, sa Neil Armstrong etter landingen, men det lød hult. Innøvd. Buzz Aldrin sa det som det var, månen var et ekstremt ugjestmildt og uhyggelig sted. Et fargeløst, monotont landskap, skadeskutt av meteorer og dekket av støv.

Selv midt på dagen er himmelen kullsvart, ikke blå, og alle skyggene er også helt svarte, som små stykker natt astronautene konstant bar med seg. Og de så hvilken uhyrlig kraft solen i realiteten er. En intenst hvitglødende kule på en svart bakgrunn, med destruktiv stråling som skader livsprosessene.

For oss, under jordens beskyttende himmelblå atmosfære er solen derimot vakker og livgivende i gylne toner. I tillegg verner klodens magnetfelt oss mot partikkelstrålingen som ellers ville drept alt liv. For astronautene ble det tydelig at jordkloden er et unikt sted.

Den framstod som en oase i rommet, sa Buzz Aldrin. Fargerik, fruktbar, blå - simpelthen levende. Gaia-hypotesen om at jorden er som et vesen, en selvregulerende organisme, ble lansert i etterkant av dette.

Les også

Øyeblikket har vært en norsk besettelse i 36 år. Nå lurer New York Times på hvorfor.

Å komme hjem

Allerede Apollo 8-ekspedisjonen som kretset rundt månen i desember 1968 hadde opplevd denne paradoksale vendingen. Man var så besatt av å nå månen at man knapt hadde ofret jorda en tanke.

Men det mest spektakulære synet viste seg å være ikke selve månen, men da astronautene fikk se vår egen klode stige opp bak månen. Ingen hadde forberedt dem på dette. Det var så vidt de klarte å finne fram fargefilm i tide og ta det nå så berømte “jordoppgang”-fotografiet.

Vi er blitt så vant til det at det er vanskelig å ta inn over seg hvor mektig dette bildet var. Jordkloden sett av mennesker fra verdensrommet for aller første gang. Kanskje bildet av vår umåtelig vakre klode i det sorte, uendelige rommet, er den største og mest varige arven etter måne-eventyret.

For det viktigste med en reise er kanskje å komme hjem. Se det vante med friske øyne. Slik hverdagsbevisstheten framstår når man lander etter en psykedelisk reise. Slik kloden framstår når man lander etter en reise til månen.

Publisert: