Vakre hanner og kresne hunner; ny forståelse av evolusjonen?

GJESTEKOMMENTAR: En ny bok hevder at hunners seksuelle preferanser har spilt en større rolle i evolusjonen enn trodd. Har dette konsekvenser for forståelsen av vår egen art – mennesket?

Publisert: Publisert:
  • Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker

Påfuglhannens kolossale, overdådig ornamenterte halefjær er helt unyttige for overlevelse; de hindrer bevegelse og gjør fuglen svært iøynefallende for rovdyr. Kanskje kan de likevel ha sin rolle i evolusjonen. Foto: NTB scanpix

  1. Leserne mener

Charles Darwins «On the Origin of Species» («Om artenes opprinnelse) fra 1859 revolusjonerte biologien ved å forklare hvordan alle arter har utviklet seg og tilpasset seg ulike nisjer ved naturlig seleksjon. De individene som er best tilpasset sin nisje, overlever og fører sine gener videre. Naturen siler bort det som ikke fungerer, og bevarer det som gjør det. Hver art er summen av de egenskaper som har økt dens sjanse for å overleve. En genialt enkel teori med enorm forklaringskraft.

Seksuell seleksjon

Spørsmålet er om den kan forklare all evolusjon? Det finnes jo en rekke egenskaper i dyreriket som ikke ser ut til å ha noen nytteverdi for overlevelse, snarere tvert imot. Darwin ble etter sigende kvalm når han så en hannpåfugl – denne dekadente karnevalsfuglen framstod som en høylytt protest mot teorien om naturlig seleksjon. Hannens kolossale, overdådig ornamenterte halefjær er helt unyttige og kontraproduktive for overlevelse; de hindrer bevegelse og gjør fuglen svært iøynefallende for rovdyr. Hvordan kunne noe slikt utvikle seg hvis økt sjanse for overlevelse var den eneste mekanismen?

Darwin utviklet derfor en tilleggsteori om seksuell seleksjon. Ifølge den vil individer med seksuelt attraktive egenskaper få mest sjanse til å pare seg, selv om disse egenskapene ikke nødvendigvis er gunstige for overlevelse. Med tiden vil de attraktive egenskapene bli stadig mer fremtredende i arten. Og siden det i naturen som regel er hunndyr som velger og hanner som blir valgt, blir resultatet at hanndyrene oftest er mer ornamenterte og «vakrere» enn hunndyr. Hunnenes sans for skjønnhet skaper vakre hanner – som hannpåfuglen.

Datidens viktorianske samfunn var lite mottakelig for slike tanker. At umælende dyr skulle ha noen som helst estetisk sans, var utenkelig, og at hunndyrene skulle spille en avgjørende rolle i selve livets utfoldelse, var like absurd. Likevel holdt Darwin fast ved teorien til sin død. Men få år senere presenterte kompanjongen Alfred Russel Wallace en «renset» form for darwinisme i boka «Darwinism», der han forklarte at teorien om seksuell seleksjon var et blindspor. Dagens evolusjonsbiologer og -psykologer opererer stort sett innenfor et slikt renset «nydarwinistisk» paradigme der seksuell seleksjon ikke regnes som en uavhengig mekanisme, kun som en variant av naturlig seleksjon. For å si det enkelt: Påfuglens hale er «nyttig» for overlevelse fordi den gir signal om kvaliteten på genene.

Skjønnhet skjer

En av dem som mener dette er mer en bortforklaring enn en forklaring, er professor og ornitolog ved Yale, Richard O. Prum. I den nye, Pulitzerpris-vinnende boken «The Evolution of Beauty» hevder han at seksuell seleksjon er en uavhengig drivkraft i evolusjonen som må tas på alvor. Ifølge Prum er skjønnhet som noe som bare «skjer» i naturen, uten annet formål enn seg selv. Slik skiller den seg fra naturlig seleksjon som har en klar logikk bak seg – kampen for overlevelse. Man kan bli rent filosofisk av mindre. Dette åpner for å se skjønnhet som en egen kvalitet i tilværelsen som både dyr og mennesker har en sublim glede av. Uavhengig av nytte, uavhengig av overlevelse. Kanskje var 1800-tallsromantikerne inne på noe da de mente at sansen for naturens skjønnhet var en høyverdig erkjennelsesform.

Motstridende mål

Litt upraktisk, kanskje, med gevir på fire meter? Foto: Wikimedia Commons

Men dette er ikke den eneste typen seksuell seleksjon, ifølge Darwin. Vi har også den «maskuline polen» der hanndyr kjemper brutale kamper om retten til å befrukte hunndyrene. Hos slike arter vil evolusjonen ta en helt annen retning, der blir hanndyrenes størrelse, styrke og kontroll over hunndyrenes seksualitet en evolusjonær fordel. Vi trenger ikke gå lengre enn til våre nære slektninger i dyreriket for å se dette. Sjimpanse- og gorillasamfunnene preges av voldelige alfahanner med full kontroll over sitt harem, som ikke nøler med å drepe unger som ikke er deres. Dystre samfunn, sett fra menneskelig perspektiv.

Hunnenes sentrale mål er derimot mest mulig frihet i partnervalg. Og faktisk ser hunner ofte ut til å foretrekke maskulin skjønnhet, kreativitet og intelligens framfor rå styrke. En fare er at hunndyrenes seksuelle seleksjon mot skjønnhet utarter til dekadanse, der hannens stadig mer overdådige ornamentering fører til at arten bukker under. Den utdødde kjempehjorten med gevir på opp til fire meter, er trolig et eksempel på det.

Fritt valg av make

Man ser konturene av en evig seksuell kamp mellom kjønnene. Men hos menneskene har denne konflikten tross alt ikke vært så fremtredende, som art har vi vel havnet på en gylden middelvei. Prum advarer sterkt mot det han oppfatter som rent kulturelle tendenser til kvinneundertrykking, som ikke kan begrunnes i menneskets biologi. I vår artshistorie har kvinner, ifølge Prum, i stor grad vært fri til å velge partner, og kvinners frie – og kresne – valg av partner har vært avgjørende for å forme mennesket som art. Mindre kroppshår, tilbakedannede hoggtenner, mer fredelige, omsorgsfulle, kreative og langt mer intelligente enn våre nærmeste slektninger i dyreriket. Og siden gener og egenskaper flyter mellom kjønn, ble begge kjønn transformert i en gjensidig evolusjonsprosess. Hva kan være vakrere enn det?

Les også

En gravalvorlig 55-åring som ber unge menn ta seg sammen. Hvorfor lytter de til ham?

Les også

Debatt: «La månelandingen være en inspirasjon til å gjenreise tillit til vitenskap og faktabasert kunnskap»

Les også

Tyrkia fjerner Darwin fra pensum


Publisert: