De 25 demokratenes kronglete vei før én av dem kan gå løs på Trump

GJESTEKOMMENTAR: Rekordmange demokratiske presidentkandidater har en lang vei fram til en valgkamp mot president Trump før valget i 2020.

Publisert: Publisert:
  • Gunnar Grendstad
    Statsviter, professor ved Universitetet i Bergen

I slutten av juni deltok 20 av de 25 demokratiske kandidatene i to nasjonale tv-debatter. Aldri før har så mange reelle kandidater for et parti kastet seg fram i kampen om å bli USAs president. Bildet er fra den første av de to debattene. President Trump tvitret etterpå at debatten var kjedelig. Fra venstre: forfatter Marianne Williamson, tidligere Colorado-guvernør John Hickenlooper, forretningsmanen Andrew Yang, South Bend-ordfører Pete Buttigieg, tidligere visepresident Joe Biden, seantor Bernie Sanders, senator Kamala Harris, senator Kirsten Gillibrand, senator Michael Bennet and kongressmann Eric Swalwell. Foto: Mike Segar, Reuters/NTB scanpix

I slutten av juni hadde 25 ambisiøse politikere meldt seg på i konkurransen om å bli demokratienes kandidat til presidentvalget 3. november 2020. I slutten av juni gjennomførte det Demokratiske partiet sine lenge planlagte tv-debatter mellom kandidatene. Og dermed gikk det formelle startskuddet på den andre fasen av det som i amerikansk presidentvalgkamp går under navnet «det usynlige primærvalget». Det usynlige primærvalget strekker seg helt fram til den første formelle utvelgelsen av delegater til partienes landsmøter. Delstaten Iowa starter primærvalgene 3. februar neste år.

Det er to trekk ved det amerikanske valgsystemet som er viktig. For det første, det er kandidater som velger parti og ikke omvendt. Hvem som helst med store ambisjoner, litt penger og godt medietekke vil vurdere hvilket parti som vil tjene deres interesser best. Både Demokratene og Republikanerne har organisasjoner åpne som låvedører. Hvem som helst kan erklære seg som partimedlem. Og det er vanskelig for partiene å kvitte seg med kandidater de egentlig ikke vil ha.

For det andre utpekes partienes ene kandidat til et valg gjennom en intern konkurranse som kalles primærvalg, som er lite utbredt utenfor USA. Vinneren av partiets primærvalg blir partiets kandidat ved selve valget. Primærvalg er altså en åpen konkurranse mellom personer innenfor samme parti. Personer innenfor samme parti er ofte enige om de store linjene i politikken. Derfor kan valgkampen fort skli over til personangrep på motstanderens troverdighet.

Strategiske valg

Første del av det usynlige primærvalget begynner når politikere tar sine strategiske valg. Politiske entreprenører handler ikke impulsivt. De legger en klar plan. Å skrive en bok er en del av en slik plan. Med det gjør de fire ting samtidig – legger fram sitt politiske program; bygger opp sin egen merkevare for å bli lettere gjenkjent blant velgere; kommer gravende journalister og politiske motstandere i forkjøpet ved å tømme skapet for skjeletter; og tjener noen dollar underveis.

De neste viktige skrittene er å samle inn penger, bygge en organisasjon og beile etter støtteerklæringer fra personer med makt og innflytelse. Når en kandidat formelt erklærer sitt kandidatur, skal det meldes til Den føderale valgkommisjon. Kandidaten blir da underlagt strengere regler for bruk av penger videre i valgkampen.

Argusøyne

At hele 25 personer nå har meldt seg som seriøse kandidater til det demokratiske primærvalget fram mot presidentvalget neste år, er et historisk høyt tall. I et forsøk på å tøyle valgkampen og etablere konkurranseregler i det overbefolkede feltet, har det demokratiske partiet tatt på seg oppgaven å organisere debatter. Etter hvert som kobbelet av kandidater økte, satte partiet strengere krav til hvem som kunne delta i tv-debattene i juni. En kandidat måtte vise til et minimum av oppslutning i meningsmålinger og dokumentere pengebidrag fra minst 65.000 unike bidragsytere på tvers av 20 ulike delstater. Dersom flere enn 20 kandidater kvalifiserte seg etter disse kriteriene, ville kandidater med lavest oppslutning på meningsmålinger skrelles vekk.

I de to tv-debattene i Florida i juni ble de 20 kandidatene tilfeldig fordelt i to puljer til to debatter påfølgende kvelder. For hver kandidat var oppgaven å albue seg forsiktig fram, få de innøvde formuleringene til å sitte godt, få konkurrentene litt ut av balanse og skåre poeng ovenfor de nærmere 30 millioner tv-seerne. Selv om det ikke var noen åpenbare vinner eller tapere i disse debattene, følges meningsmålingene framover med argusøyne. Ingen av de 25 kandidatene har råd til å bli ekskludert fra de neste tv-debattene i juli.

Griser og mais

Etter tv-debattene i juli kommer en viktig løypemelding fra hjertet av USA. I begynnelsen av august bør alle kandidater stille opp på Iowa State Fair. Det kan fort bli underholdende når urbane og striglede politikere skal omgås jordnære bønder og premieokser. Møtene med velgerne i delstaten Iowa er en test på om politikerne klarer å gå fra storpolitikk til småpolitikk. Klarer politikerne å diskutere griser, mais og jordbrukspolitikk? Og kanskje like viktig: Hvor mye av den rare fesjå-maten må de spise for å oppnå troverdighet og for at velgerne i Iowa skal gi dem et godt utgangspunkt i det aller første primærvalget Iowa i februar?

En elefant og 25 esler

Den største utfordringen for Det demokratiske partiet er å vinne presidentvalget neste år. For å klare det må partiet med velgernes hjelp i primærvalgene finner den kandidaten som kan vinne over president Trump.

For Trump er situasjonen inntil videre enklere: Som ventet er det knapt noen som så langt har utfordret ham i det republikanske primærvalget. Han slipper å bruke tid og penger på intern valgkamp.

Symbolet på det demokratiske partiet er et esel. Symbolet på det republikanske partiet er en elefant. Akkurat nå er bildet i det forestående presidentvalget en elefant og 25 esler. Sett fra Det demokratiske partiets side er håpet at deres endelige kandidat til presidentvalget neste år ikke er helt skadeskutt eller utarmet etter primærvalgene.

Trump er best i en personlig valgkamp. Han kan nesten ikke vente til den selve presidentvalget blåses i gang. Og han var, i kjent stil, raskt ute og omtalte den første tv-debatten som kjedelig.

Publisert: