Kan det bli for mye vekt på følelser og psykisk helse i skolen?

GJESTEKOMMENTAR: Det er som om skolen er blitt et rent individualistisk foretak som dreier seg om egne prestasjoner, hvordan en har det og selv opplever skolemiljøet.

«Det er som om skolen er blitt et rent individualistisk foretak som dreier seg om egne prestasjoner, hvordan en har det og selv opplever skolemiljøet», skriver Jørg Arne Jørgensen. Foto: Shutterstock/NTB

  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:

Dagens unge er trolig den mest overbeskyttede generasjonen noensinne. Med en oppvekst preget av en nær og intensiv oppdragelsesstil, på støtdempede lekeplasser og i voksenstyrte fritidsaktiviteter har de blitt overvåket, – og voksne har vært parat til å rydde opp i hver minste konflikt. Samtidig er det også den generasjonen med mest psykiske plager. Det er omtrent blitt et generasjonstegn. Med en foreldregenerasjon som tar det på dypeste alvor. Og nå har vi vært gjennom det første året med «livsmestring» integrert i alle fag i hele skoleløpet.

Trygghet

I de senere året har ordet trygghet blitt et mantra. Men begrepet har fått en underlig betydningsforskyvning. Før handlet det om konkret fysisk sikkerhet, i dag er det en følelse. På engelsk har ordet «safe» lidd lignende skjebne. Når amerikanske universiteter oppretter «safe spaces», er det ikke fordi det ikke er trygt på universitetene – det er selvsagt blant de mest ufarlige plassene på kloden – men fordi studentene trenger å kjenne seg trygge. Den omdiskuterte paragraf 9A i opplæringsloven er en del av denne trenden i Norge. Den fastslår at elever har rett på et trygt og godt skolemiljø, som jo er en bra ting, men det hviler på rent subjektive kriterier: Elevene «skal føle at skolen er et trygt sted å være», heter det i et rundskriv på Udirs sider. Og det presiseres at «det er elevens egen subjektive oppfatning som avgjør om skolemiljøet er trygt og godt.»

Mange lærere opplever at et økende antall elever slipper læringsaktiviteter de opplever som ubehagelige, som å holde foredrag eller snakke høyt i timene. (Jeg snakker mest ut fra høyere trinn, ungdoms- og videregående skole.) Noen opplever det ubehagelig å sitte i klasserommet med de andre, og det er ikke uvanlig at elever får lov å gå ut av timene når de føler for det. For eksempel har Helsestasjon for ungdom forklart til mine 18–19–20-årige elever at det er en bedre strategi enn å overvinne ubehaget ved å være sammen med de andre i 45 minutter.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «De siste årene har vi sett en urovekkende økning i ungdommers selvrapporterte psykiske plager. I videregående skole fremstår det nærmest som en epidemi»

Overvinne utfordringer

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det i lengden er bedre å prøve å mestre slike utfordringer. Det er selvsagt en stor hemsko å komme ut i samfunnet uten å tørre å snakke i plenum eller klare å sitte sammen med andre i 45 minutter. Skolen er både rett sted og rett tid for å lære slikt. Vi vet jo at det er en dårlig strategi å unngå det ubehagelige og angstfylte. Å stadig gi opp overfor vansker, i stedet for å prøve å overvinne dem, er en viktig årsak til depresjon, noe som er ett av hovedpoengene i juristen Greg Lukianoff og sosialpsykologen Jonathan Haidts bok «The Coddling of the American Mind» (2018). De snakker om mennesker i utgangspunktet verken er spesielt skjøre eller hardføre, men at den eneste måten vi kan bli robuste på, er ved å bryne oss på utfordringer. Jo mer vi vernes mot det ubehagelige, dess mer skjøre og psykisk labile blir vi. For ubehag er ikke farlig, selv om det har sneket seg inn en tanke om at vi må vernes mot det.

Som lærer opplever jeg stadig at elevsamtaler penses over på hvordan elevene «har det», mindre om fag og skolearbeid. Pedagogen og biologen Markus Lindholm beskriver dette godt i sin nye bok «Nysgjerrighet». Han skiller mellom to fallgruver en lærer kan gå i. Den ene er den firkantede «regelrytteren» som aldri kan la nåde gå for rett. Men i dagens skoleklima er nok den motsatte ytterlighet, den intime, mer vanlig – læreren som er for opptatt av elevenes følelsesliv og «hvordan de har det». En slik lærer kan få det for seg at hen er dyktig og «ser» eleven, men i virkeligheten kan hen ofte vikle seg inn i et lite fruktbart narsissistisk spill. Lindholm peker på hvor enkelt det er for noen elever å utnytte sympatien. Og ofte er det ikke at vi dveler med det emosjonelle elevene dypest sett trenger – i hvert fall ikke i skolen – snarere er det en alvorsprat som vekker ansvarsfølelsen. Det er viktig å opprettholde fokus på det skolen er og skal gjøre – bygge karakterstyrke og gode vaner, vekke interesse for verden og kunnskaper om noe annet enn dem selv. Det er ofte det som skal til for å få dem ut av en negativ loop omkring i eget følelsesliv.

Fellesskapet

Jeg blir stadig mer overbevist om at elever trenger følelsen av at de betyr noe for fellesskapet. Det virker som mange ikke engang har tenkt den tanken. Vi gir dem retten til å oppleve et godt miljø, men ikke plikten til å skape et. Det er som om skolen er blitt et rent individualistisk foretak som dreier seg om egne prestasjoner, hvordan en har det og selv opplever skolemiljøet. Men miljøet er ikke en løsrevet ting som skolen har ansvaret for å skape. Det går ikke kun ut over deg selv om du er borte, om du ikke bidrar i undervisningen eller klassemiljøet. Som det heter: «You’re not stuck in traffic. You are traffic.»

I denne sammenheng er det avgjørende at lærer selv brenner for skolen og fagstoffet, skolen skal oppleves viktig, eleven må få en fornemmelse av at skolen betyr noe. At den betyr mer enn hvordan eleven «har det» og hvor «motivert» hen er. Det å arbeide med å tilegne seg fagstoff, skape gode vaner, vokse inn i verden og ta ansvar for fellesskapet, kan faktisk hjelpe eleven til å få det bedre med seg selv i en vanskelig fase. Det som oppleves som ubehag, kan ofte vise seg å være nødvendig læring – og livsmestring i seg selv.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Når alt kommer til alt, er skolegang i seg selv det beste tiltaket samfunnet tilbyr for å kunne mestre livet»

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Fellesskapet dannes på den enkelte skole og i klassemiljøet, i friskolene også, – ikke i et innbilt fellesskap av alle landets offentlige skoler»

Les også

  1. Etter pan­demi­en – en be­kym­rings­melding på skolens vegne

  2. Det er et lovpålagt krav med psykologkompetanse i kommunene. Langt fra alle kommunene i Rogaland oppfyller kravet

  3. «Supertalentet» Tobias Svendsen (21) åpner opp om fem år med angst: – Rare tanker jeg aldri har hatt kontroll på

  4. Karakterene gikk fra to minus til seks da «Oliver» fikk tilrettelegging

  5. Pandemien har skapt større psykiske vansker i arbeidslivet

  6. Tre tegn på at noen sliter på hjemme­kontoret

Publisert:
  1. Livsmestring
  2. Gjestekommentar
  3. Skole
  4. Jørg Arne Jørgensen
  5. Psykisk helse

Mest lest akkurat nå

  1. 26 nye smittetilfeller på Nord-Jæren

  2. På tre måneder hadde hun 87 ulike hjelpere hjemme – nå kjøper hun private tjenester

  3. Forsvaret og Vegvesenet i strid om utfylling ved Ulsnes

  4. Jakob Ingebrigtsen trekker seg fra 5000 meter

  5. Først løp han Norge på langs og knuste verdensrekorden. Så ble han rammet av syndromet som gjør løperen tom og trist

  6. DIREKTE: Norge mot Argentina i OL