Ånden fra Brussel

KOMMENTAR: Vil Jonas Gahr Støres Arbeiderparti gå ned med EU-flagget til topps? Mye tyder på det.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Rødt-politiker Mímir Kristjánsson har vært i Brussel, eller «Mørkets Hjerte», som EU-motstanderen halvveis spøkefullt kaller byen som er hovedsete både for EU og Nato (som Rødt også er imot).

Og etter en uke i EU-byråkratiets irrganger kom han med en interessant observasjon: «Alle nordmenn som er i Brussel, er veldig glade i EU. Det er jo for så vidt logisk det, men det har den lille haken ved seg at de som skal kjempe for norske interesser her nede, også er de som er minst opptatt av norske interesser i hele verden.»

Det er jo ganske elegant formulert, men det stemmer trolig også. I alle fall stemmer det veldig godt med mitt inntrykk fra samme by. De aller mest EU-frelste nordmennene er de som lever av og i og rundt EU. Og det er ofte akkurat disse EU-frelste som skal ivareta norske interesser.

Akkurat nå havarerer Arbeiderpartiet på grunn av at partileder Jonas Gahr Støre nekter å gi etter for presset om å sette norske strømkunders interesser foran interessen av å ha et felles energimarked. Jeg er sikker på at Støre gjør dette fordi han er overbevist om at det er det smarteste på lang sikt. Men som overbevist tilhenger av EU, og norsk medlemskap i EU, er Støre også ideolog.

«Flokken vår»

Denne ideologien, som handler om at et tett og nært og forpliktende europeisk fellesskap er avgjørende for vår sikkerhet og velferd, innebærer ofte en refleks-aktig avvisning av alt som smaker av nasjonale særinteresser. Slikt avvises typisk som «populisme» og henvises til skammekroken. For i disse kretsene er det omtrent ingenting som er verre en å være opptatt av ett land og ett lands innbyggeres interesser. Vi er jo alle europeere.

«Flokken vår», som NVE-sjef og tidligere byråd for Ap i Oslo, Kjetil Lund, kalte våre nærmeste naboer. De nordiske landene. Storbritannia, Tyskland, Frankrike. De er «flokken vår». Og man tar vare på flokken sin også i harde tider.

Knefall for populisme!

Dette er en viktig del av bakteppet hvis man skal forstå spillet i kulissene før Arbeiderpartiets energiutvalg la fram sin innstilling for en uke siden.

For Støre og hans likesinnede er det avgjørende at partiet ikke utfordrer hovedprinsippene i EØS-avtalen eller avtalene om kraftutveksling og en felles børs for å fastsette energipriser.

Energinasjonalister, kan de finne på å kalle dem, de som mener det er riktig å sikre norske strømkunder og norske bedrifter bedre betingelser enn andre. Og det til tross for at hele det norske industrisamfunnet var og er bygget på tilgang til rikelig, rimelig energi. Som attpåtil er utslippsfri.

Makspris på strøm? Knefall for populisme!

Nei til nye eksportkabler? Livsfarlig alenegang!

Skepsis til elektrifisering av sokkelen med landstrøm? Aha, du vil ikke at Norge skal oppfylle Parisavtalen? Klimafornekter!

Tannløse Kari?

Slik vrenges motstandernes standpunkter til noe nærmest forkastelig eller avskyelig. Og kanskje mest merkverdig av alt: Dette mens Ap sitter i regjering med et parti som har nei til EU som sitt bærende prinsipp. Jeg har prøvd å forklare dette til utenlandske venner, men det er nesten umulig.

Stavangers ordfører Kari Nessa Nordtun, som ledet Ap’s energiutvalg, har fått kritikk for å ha lagt fram en ganske tannløs rekke med forslag. Og det er helt riktig at Nordtuns uttalelser underveis i arbeidet tydet på at hun ville komme opp med mer radikale løsninger enn det som ble fasiten.

Dels skyldes dette rett og slett press utenfra. Og dels skyldes det nok uenighet internt i utvalget. Når Nessa Nordtun ble spurt om press utenfra på Politisk kvarter på NRK, tonet hun det eksterne presset ned. Men det stemmer rett og slett ikke. Presset var til dels voldsomt, og det utløste stor frustrasjon. Men så er det noe som heter lojalitet.

Ideologisk renhet

Et spørsmål som melder seg, er om prinsippet om et felleseuropeisk kraftmarked er så viktig for statsminister Støre at han er villig til å tape et valg på det. Arbeiderpartiet raser i popularitet, målingene er på skrekknivåer. Ap risikerer å miste grepet i nesten alle de større norske byene. Folk liker rett og slett ikke energipolitikken som føres.

Noen kommentatorer tror at Støre vil bli tvunget, gjennom et grasrotopprør i eget parti, til å justere kursen for å få strømregningene ned. Jeg er ikke like sikker. Ja, det vil nok komme justeringer. Strømstøtten, som regjeringen fortsatt skryter av, men som i virkeligheten ikke er særlig god, vil nok bli justert opp. Det kan bli noe bedre ordninger for næringslivet.

Men vil Støre heller lede et lite parti som har de «rette» holdningene til EU og kraftmarkedet, enn et større parti som faktisk utfordrer og tester disse mekanismene? Ja, det tror jeg. For dette går til kjernen av hans politiske prosjekt. Så lenge Ap-velgerne flykter til Høyre, ligger EU-politikken fast. Det er det viktigste.

Hvisking på bakrommet

EU-motstanderen Trond Giske er i ferd med å bygge seg opp igjen, via det nye lokallaget Nidaros i Trondheim. Han er i ferd med å konsolidere stillingen i Trøndelag, og vil etter alt å dømme bli en maktfaktor på partiets landsmøte til våren. Vil Giske også lede et opprør mot partilederen? Det gjenstår å se.

Det som i alle fall er sikkert, er at diskusjonene på bakrommene i Ap er i gang for lengst. Stadig flere snakker om alternativer til dagens ledelse. Men de snakker ikke høyt om det. Ennå. Spørsmålet er hvor dårlige meningsmålinger partiet tåler før det tvinger seg fram en diskusjon i åpent lende. Kanskje må det et katastrofalt kommunevalg til?