Øyene i Stillehavet synker ikke, de stiger

GJESTEKOMMENTAR: Det er nok av miljøproblemer å ta tak i, klimaendringer for eksempel – så la oss konsentrere oss om dem.

Ifølge innsenderen synker ikke øystaten Tuvalu, selv om mange gjør klimagimmicker ut av dette, slik som Tuvalus kommunikasjons- og utenriksminister Simon Kofe gjorde 5. november 2021.
  • Erik Tunstad
    Erik Tunstad
    Biolog og forskningsjournalist
Publisert: Publisert:

Under FNs klimatoppmøte i Glasgow i høst fikk vi enda en runde med «Tuvalu synker i havet», da denne øystatens utenriksminister fikk massiv oppmerksomhet der han sto til knes (i shorts) i vannet og holdt appell til FN.

FNs generalsekretær António Guterres var iført dressbukser da han tråkket uti i 2019 – men hva ofrer man ikke for en forside i Time? Etterpå sa han: ««Redd Tuvalu; så redder vi verden.» Dette var kampropet jeg hørte ... på min reise gjennom Stillehavet – den globale klimakrisens frontlinje.»

Tuvalu drukner ikke

Ifølge forskningen synker ikke Tuvalu, selv om nasjonen har andre utfordringer. Faktum er at ja, havet stiger i Stillehavet – men Tuvalu drukner likevel ikke. Faktisk har øystaten fått økt sitt landområde med 2,9 prosent de siste årene, takket være landheving.

Dette kunne både generalsekretæren, ministeren, verdens utallige journalister og alle andre som har terpet på drukningshistorien, visst – dersom de hadde tatt seg bryet med å lese tidsskriftet Nature

Det interessante spørsmålet er om de virkelig ikke har lest det. Noen ganger drukner landet på grunn av stigende hav. Ta for eksempel en titt på et kart over Doggerland, også kjent som Nordsjøfastlandet. Gjennom titusenvis av år strakte seg det fra Englands østkyst, over til fastlands-Europa og nordover, nesten til Norge. Det var tsunamien etter et ras ved Norskekysten som til slutt tok knekken på Doggerland. Raset var nok forbundet med issmeltingen etter istiden, men denne hadde også frigjort så mye vann at havet steg, enkelte steder oppunder 100 meter. Doggerland druknet langsomt.

De flyter og flyter

Istider og klima er i stor grad et resultat av geologiske omveltninger. Når kontinentalplatene støter sammen, presses lavtliggende områder opp og blir til fjellkjeder, omtrent som panseret på kolliderte biler. Vi får Himalaya og Andesfjellene. Eller de kan stenge havstrømmer, som da Nord- og Sør-Amerika støtte sammen for noe under tre millioner år siden, og lukket havet mellom Stillehavet og Atlanterhavet, noe som igjen påvirket klimaet i nord.

Slike mekanismer har vi kjent en god stund nå. Alfred Wegener la frem sin teori om kontinentaldrift allerede i 1912, og 70 år før dette igjen, var Darwin på reise gjennom Stillehavet. Her løste han korallatollenes gåte: Hvordan oppstår disse ringene av koralløyer midt ute på havet? Jo, fant Darwin ut – fordi land noen ganger stiger, slik han observerte da han fant fossile skjell på fjelltoppene i Andes – og andre ganger synker de. Korallatollene er rester av koraller som har vokst langs stranden av en vulkansk øy som siden har sunket. Korallene synker imidlertid ikke, de fortsetter å vokse, holder tritt med vulkanens bevegelse nedover, og klarer å hele tiden befinne seg i vannskorpa, der de får det sollyset de er avhengige av for å overleve.

Har ingen lest Darwin?

Det er på slike atoller vi finner dagens påstått synkende Stillehavsnasjoner. For tiden stiger landet faktisk i området, og vinner over havstigningen. Øyene ligger fremdeles og som alltid likevel i vannskorpa, og det gir et annet problem: De endrer form – se for eksempel figur 3 i Natureartikkelen over.

Dette er noe som kan gi lokale problemer, men det er ikke noe vi kan klandre våre CO₂-utslipp for. I vår tid er vi likevel klare til å gjøre mye for å redde klimaet, og kan kanskje forstå at noen små, fattige øynasjoner griper sjansen. Men hvorfor er hele resten av verden med på dette?

Artikkelen Darwin i sin tid skrev om korallatollene la grunnlaget for hans rykte som en av historiens viktigste vitenskapsmenn. Likevel ser det ut til at få av dagens forskere, ministere, redaktører og aktivister har lest ham.

Eller har de gjort det, og konkludert at fakta ikke bør komme i veien for en god historie? Fortellingen om det synkende Tuvalu tjener kanskje de overordnede mål bedre enn fortellingen om det stigende Tuvalu?

Taust fra Faktisk-redaktøren

Spørsmålet vi bør stille oss, er om hensikten virkelig helliger middelet. Er vi tjent med å holde liv i en – la oss si «upresis påstand» – fordi den sender det signal vi ønsker å sende?

Min mening er at «upresise påstander» lett kan slå tilbake på avsender, og at vi har store nok klimaproblemer å ta tak ifra før – så hvorfor ikke konsentrere oss om dem?

Også for fire år siden, i november 2017 fortalte flere store norske medier oss om Tuvalu. I et forsøk på å finne ut hvorfor denne historien lever videre, tok jeg kontakt med Kristoffer Egeberg, sjefredaktør i Norges selvoppnevnte overdommer for sannhet, Faktisk.no. Jeg spurte redaktøren om ikke Faktisk.no burde se på saken som ble spredt av deres eiere.

Jeg fikk aldri svar, verken på den første e-posten eller på noen av purringene jeg sendte etterpå.

Ifølge forskningen synker ikke Tuvalu, selv om nasjonen har andre utfordringer. Faktum er at ja, havet stiger i Stillehavet – men Tuvalu drukner likevel ikke.
  • Erik Tunstads siste gjestekommentarer
  • Andre gjestekommentarer

Les også

  1. Stillehavsøyer endrer form i takt med havnivået, viser ny rapport

Publisert:
  1. Norge
  2. Tuvalu
  3. Stillehavet
  4. Faktisk.no

Mest lest akkurat nå

  1. Testet positivt? Dette gjør du

  2. Skamslått Borgli vil gå nye runder om huset i Oalsgata

  3. Konen var skeptisk da de ringte fra «Mesternes mester»: – Hun hadde aldri sett meg grine før

  4. Har du lagt merke til er at kampropet «ubuntu» er borte. Hva skjedde?

  5. Stangeland mølle vurderer nattskift for å spare penger: – Egentlig bare billigere å stenge ned

  6. Folk for­tjener bedre og sanne svar fra en olje- og energi­minister midt i en strøm­krise