Takk og pris for strømkrisen!

KOMMENTAR: Billig strøm er ingen selvfølge. Derfor er prissjokket en kjærkommen anledning til å diskutere hva vi skal bruke denne verdifulle ressursen på.

Eramet i Sauda. Storforbruker av strøm. Storleverandør av arbeidsplasser og verdiskaping.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I Sauda starter selskapet Terakraft i disse dager opp et datasenter i en nedlagt kraftstasjon i Hellandsbygd. Ordfører Asbjørn Birkeland (Sp) sier til Aftenbladet at han tror de skal drive med utvinning av kryptovaluta der. Selskapet selv har ikke vært tilgjengelig for kommentar.

Et datasenter er rett og slett en bygning der det lagres store mengder data på servere, altså store datamaskiner. Kryptovaluta er en form for digitale penger som «produseres» gjennom tunge regneoperasjoner. Utvinning av slike penger krever enorme mengder energi til å drive datamaskiner.

Gjøkungen Bitcoin

Dersom Bitcoin, den mest kjente kryptovalutaen, var et land, hadde bare 28 land i verden brukt mer energi. En eneste transaksjon av Bitcoin krever energi tilsvarende 38 dagers strømforbruk i en normalhusholdning. Og hver eneste dag skjer det mellom 300.000 og 500.000 slike transaksjoner.

Terakraft i Hellandsbygd vil kunne forbruke opp til 10 megawatt, eller tilsvarende det årlige normalforbruket til 4400 eneboliger.

På Kalberg i Time planlegges det både datasenter og batterifabrikk. Tom Tvedt, daglig leder i Kalberg Utvikling, fikk onsdag tøffe spørsmål i Klepp kommunestyre om fornuften i å bruke så mye strøm på Kalberg, når bønder og andre næringsdrivende i Time kneler under vekten av de enorme strømregningene.

Tvedt mener vi må tenke langsiktig: «Alternativet er at vi som nasjon sier at vi ikke vil ha datasenter og kraftkrevende industri her i landet.»

Det er med respekt å melde et merkelig svar. Dette landet har massevis av kraftkrevende industri. Og mer skal det bli. Spørsmålet er hva slags industri.

Jeg håper at prissjokket som hisser opp så mange nordmenn at Rødt for tiden er landets fjerde største parti, kan føre noe godt med seg. Ikke minst en diskusjon om hva vi skal prioritere.

Gode formål?

Norge har for tiden et overskudd av kraft. Dette overskuddet – og mer til – blir sendt ut av landet i eksportkabler og solgt til høystbydende. Det håver det offentlige inn enorme beløp på. Men på litt lengre sikt er det ikke tvil om at dette kraftoverskuddet vil skrumpe inn.

For gode – og mindre gode – formål står i kø. Bilparken skal elektrifiseres. Det vil kreve enorme mengder strøm. Det skal bygges ut ny industri som bruker fornybar vann- og vindkraft. Og med mindre Stortinget tar til fornuft, skal dessverre gasskraftverkene på sokkelen erstattes med strøm fra land i en umoralsk operasjon for å sminke det norske klimaregnskapet. Regnestykket ser ikke ut til å gå opp.

Permanent priskrise

I tillegg skal altså kraftselskaper, meklere og Staten tjene penger på eksport som knytter de norske strømprisene til de europeiske.

Dette er oppskriften på permanent strømpriskrise.

En ny og edruelig samtale om strømforbruk må nødvendigvis føre til en diskusjon om hva slags industri vi skal prioritere. Da er jeg ikke overbevist om at datasentre er svaret. Og i alle fall ikke at norsk fornybar kraft skal sløses vekk på produksjon av noe så komplett unyttig som kryptovaluta.

Dersom det ikke i dag finnes lovhjemmel for å nekte kryptoselskaper å etablere seg i Norge, bør Stortinget snu seg rundt og skaffe en slik hjemmel. Dette er en industri blottet for samfunnsnytte.

Industripolitikk

I en situasjon der fornybar kraft ikke bare er et knapphetsgode, men et unikt fortrinn for AS Norge, må vi selvsagt sette alt inn på å forvalte denne kapitalen best mulig, på en måte som skaper arbeidsplasser og som genererer inntekter til samfunnet. Det gjør vi ikke ved å la utenlandske selskaper kjøpe opp norske vindparker eller anlegge datasentre som bare snylter på strømmen vår.

Vi må rett og slett begynne med industripolitikk igjen, akkurat slik vi gjorde da olje- og gassressursene la grunnlaget for vekst og velstand over hele landet.

Noe skjer

Det finnes heldigvis eksempler på at noe er i ferd med å skje. I Sauda starter Hy2Gen planlegging av en ny ammoniakkfabrikk som vil skape mange arbeidsplasser. På Jelsa er det planer om produksjon av grønt hydrogen. Batterifabrikker er det også bruk for, men da helst ikke på landbruksjord. Det bør være mulig å få til i et land der bare 3 prosent av arealet er dyrkbart.

Men også her trengs en sterk og aktiv statlig og regional politikk. For land og strand rundt er eksemplene mange og nedslående på saker der lokale folkevalgte biter på lokkematen fra aktører som først og fremst er ute etter å skaffe seg billig strøm. Ville overdrivelser om tusenvis av arbeidsplasser og enorme ringvirkninger blir vedtatt som sannheter.

Varige arbeidsplasser

Oppgradering og oppskalering av vannkraftanlegg og bygging av vindparker til havs eller på land, eller bygging av et datasenter, har det til felles at det først og fremst skaper arbeidsplasser i byggefasen. I driftsfasen trengs det ikke mange mennesker.

Varige arbeidsplasser i et antall som monner, oppstår først når energien blir satt i arbeid med å lage produkter. Altså industri. Dette vil heller ikke være konfliktfritt, for industri tar plass, forurenser og endrer omgivelsene. Men det er lettere å akseptere slike inngrep når de bidrar til felles velferd enn når de bare beriker noen få.

Publisert: