Oljetankeren i Jemen et globalt miljø­problem – med en nordisk løsning?

GJESTEKOMMENTAR: Begreper som krise og katastrofe er ikke dekkende for konsekvensene av olje­utslipp fra en rustende olje­tanker som i sju år har vært låst fast i krigen i Jemen.

Satellittbilde av 362 meter lange FSO «Safer» (arabisk uttale: «Sæffar») utenfor Jemen. Det flytende oljelageret truer både miljøet i havet og verdenshandelen.
  • Eirik Kvindes- land
    Eirik Kvindes- land
    Doktorgradsstipendiat i historie, University of Oxford
Publisert: Publisert:

Konflikten i Jemen har lenge vært den glemte krigen. Til tross for åpenbare overgrep fra alle parter, har verdenssamfunnet sett på hvordan landet har blitt revet i stykker av militser og stormakter. De humanitære konsekvensene har vært enorme. Ved utgangen av 2021 var 2,3 millioner jemenittiske barn underernærte, og mer enn 20 millioner mennesker trengte humanitær assistanse.

Krigens alvor og den humanitære situasjonen har så langt vært overveldende. I 2022 kan det likevel bli enda verre. Trusselen er nå den gamle oljetankeren FSO «Safer» som ligger på svai i Rødehavet. Det som tidligere var Jemens langsiktige oljelager (FSO, «floating storage and offloading»), antatt å oppbevare 1,1 millioner fat, ligger nå i et slags «ingenmannshav» og ruster i solsteiken.

Blir ikke noe gjort, er det kun et spørsmål om tid før skipet brister og slipper oljen ut i Rødehavet.

Les også

Verdens verste humanitære krise fyller fem år

Det flytende oljelageret FSO «Safer» ligger forankret cirka 6 km fra land.

Miljøbombe for verdenshandelen

Oljelager-tankbåten FSO «Safer» ligger forankret og forlatt midt i den smalepassasjen mellom Rødehavet og Adenbukta, som leder ut i Arabiahavet og deretter Indiahavet. I nordenden av Rødehavet ligger Suezkanalen og forbindelsen til Middelhavet og Europa.

Dette vil skje midt i det smale Bab al-Mandeb (Tåreporten), sundet som skiller Afrika fra Den arabiske halvøy. Den strategiske betydningen kan ikke under­vurderes. På vei til Suezkanalen og Middelhavet seiler ca. 30 prosent av den globale container­trafikken gjennom dette sundet.

Begreper som krise og katastrofe er ikke dekkende for konsekvensene av et stort oljeutslipp her. Havforskere antar at de sterke strømmene i sundet vil spre oljeutslippet ut i Det indiske hav og lenger opp mot Suezkanalen. Rødehavets unike korallrev, et av de få som ser ut til å motstå klimaendringer og forsuring, står i fare for å bli ødelagt. Fiskeriressurser tilhørende Sudan, Eritrea og Somalia og Jemen vil bli skadelidende. Ingen av disse landene har beredskapen til å takle et slikt utslipp.

Men miljøproblemene er bare begynnelsen, et stort utslipp vil også forverre den allerede katastrofale situasjonen i Jemen. Hodeida, Jemens viktigste havn, står nemlig i fare for å bli blokkert. All nødhjelp til det krigsherjede Nord-Jemen, norsk bistand inkludert, sendes gjennom denne havnen. Kanskje kunne en moderne industrihavn taklet et slikt utslipp. Men ikke Hodeida. Drevet av houthi-opprørerne uten skikkelig marinebeskyttelse, vil havnen sannsynligvis ligge blokkert fram til oljen løser seg opp. Det vil forhindre livsviktige varer og nødhjelp i lang tid. Konsekvensene i et land hvor store deler av befolkningen allerede sulter, vil være enorme.

Så hvorfor har ingenting skjedd? Tankeren ligger i et område kontrollert av houthi-militsen. I utgangspunktet krever opprørerne å få solgt oljen. Men siden det internasjonale samfunnet regner houthiene som en terrororganisasjon, og dermed ilegger dem strenge sanksjoner, er det få kjøpere å oppdrive.

Den jemenittiske eksilregjeringen har også gjort hevd på oljen og sørger sammen med Saudi-Arabia for at den ikke kan selges.

De siste ukene har imidlertid FN fått både regjeringen og opprørerne på gli, og det er inngått en prinsippavtale om å flytte oljen. Men det praktiske er fortsatt i det blå, og FN trenger økonomisk, sikkerhetsmessig og diplomatisk støtte.

De unike korallrevene i Rødehavet, som klarer seg så overraskende godt i den globale oppvarmingen, kan bli skadet ved et stort oljeutslipp.
Les også

Eirik Kvindesland: «Miljø­partienes gode olje­plan 2025, langsiktige strategier for inter­nasjonalt gjennom­slag»

Nordens troverdighet

Her bør de nordiske landene ta initiativ. Sammen med Sverige og Danmark kan Norge støtte videre forhandlinger og organisere flytting av oljen. Uansett løsning forutsetter det følsomt diplomati med alle krigens parter samt vilje til å bidra økonomisk og militært.

Det virker kanskje fremmed at de nordiske landene skal blande seg inn i dette. Men på sett og vis er de allerede er innblandet og har egeninteresse i å få problemet løst. Per innbygger er Norge den største humanitære bidragsyter i Jemen, med mellom 200 og 300 millioner kroner i årlig innsats. Det er et norsk imperativ at denne hjelpen når fram. Sverige har lenge prioritert Jemen og har tidligere forsøkt å fremforhandle fred mellom houthiene og den jemenittiske eksilregjeringen. Danmark har verdens femte største shippingflåte og er helt avhengig av at Rødehavet holdes åpent for trafikk.

Et bidrag i Rødehavet er dessuten helt i tråd med Norges FN-linje og målet om økt nordisk forsvarssamarbeid.

I tillegg til disse klare egeninteressene er Norden godt posisjonert til å gjennomføre en slik oppgave. Den norske marinen er godt trent i å takle oljekriser. Sverige har dessuten gode kontakter på alle sider i konflikten, etter flere forsøk på fredsforhandlinger i Stockholm. Danmark vil på sin side kunne stille med egne tankere dersom oljen skal flyttes.

Som Syrias kjemilager

Samlet oppfattes de nordiske landene som ansvarlige og nøytrale. De er derfor bedre posisjonert til å løse tankerproblemet enn mektigere land med mer direkte interesser i området. Nettopp derfor greide Norge og Danmark å hente Assads kjemiske våpen ut av Syria i 2013. Denne saken er ikke så helt ulik.

Jemen omtales ofte som håpløst. Med en langtekkelig borgerkrig fastlåst i jerngrepet av regionale stormakter er det lite velmenende utenforstående kan gjøre. Men problemet med oljetankeren er avgrenset og håndterbart. Her kan de nordiske landene komme med en diplomatisk og praktisk løsning på en ventende miljøkrise, og samtidig styrke samarbeidet seg imellom.

I et år mer usikkert enn noe annet er kanskje dette en god start?

Publisert: