IS-kvinnene må hentes hjem

GJESTEKOMMENTAR: Det er ikke en holdbar løsning å overlate problemet med tidligere IS-medlemmer til Syria og Irak.

Publisert: Publisert:

«Å si at barn alltid har det best sammen med mor, blir for enkelt. Har disse mødrene vist seg i stand til faktisk å ta vare på barna sine? Er de i stand til å gjøre det etter en eventuell hjemvendelse?» skriver Audhild Skoglund. Kvinnen på bildet er belgisk. Mannen hennes, og far til barnet, en fransk IS-kriger, ble dømt til døden i Syria. Foto: Maya Alleruzzo, AP/NTB scanpix

  • Audhild Skoglund
    Fagbokforfatter, cand. philol. i religion og populærkultur

I forrige uke gikk FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet, ut med en klar oppfordring til alle land som har egne statsborgere i IS-interneringsleirer i Syria og Irak, om å bringe dem hjem. Ifølge FN har hvert land et ansvar for egne statsborgere og for å sørge for at de får en rettferdig behandling i rettsvesenet.

Så langt har viljen til å ta dette ansvaret vært laber i vestlige land. Noen få barn har blitt hentet ut, men voksne har man helst latt bli hvor de er.

Noen var aktive

Et av de største stridstemaene har vært IS-kvinnene. Dette er vestlige kvinner som med vitende og vilje har forlatt hjemlandet for å delta i en voldelig, terroristisk kvasistatsdannelse med et uttrykt mål om å angripe og spre vold og død i Vesten. Noen av dem nekter å la barna bli hentet ut om de ikke selv får bli med.

Hvor sterkt de selv har deltatt i uhyrlighetene, er det motstridende rapporter om. Noen hevder å ikke ha gjort annet enn å passe barn og lage mat. Men det er også rapporter om at IS-kvinnene har deltatt aktivt både i overgrep og drap, i tillegg til i rekruttering.

Hjernevask

En del tidligere IS-kvinner har forsøkt å forsvare deltakelsen i terrororganisasjonen med at de ble hjernevasket. Implikasjonen er at de ble lurt og derfor ikke selv kan holdes ansvarlige. Det samme argumentet benyttes ofte av tidligere medlemmer av andre religiøse, mindre farlige og voldelige grupperinger og trossamfunn.

IS hadde i sine glansdager en omfattende rekrutteringsvirksomhet. Denne bestod blant annet av egenprodusert musikk som var ment å vekke sterke følelser. I perioden 2014–2016 publiserte man også et nettmagasin som var ment å glorifisere militære operasjoner gruppen drev med, og samtidig fungere som en rekrutteringskanal. Magasinet ble utgitt på engelsk og andre språk.

Men dette var bare noe av propagandaen. Vitnemål fra dem som allerede hadde vervet seg, var viktig. Og direkte kontakt over nettet kunne være det som endelig overbeviste den potensielle IS-rekrutten. Kvinner var blant dem som deltok aktivt i slik rekruttering.

Ikke som propagandaen

Mange oppdaget nok at hverdagen i det såkalte kalifatet var noe annet enn det de hadde sett for seg da de satt trygt hjemme i et eller annet vestlig land. Og det er grunn til å tro at en del av IS-kvinnene begynte å angre på beslutningen sin. Å leve i en krigssone, med svært begrenset bevegelses- og tankefrihet, skrikende mangel på helsestell og mat, utstrakt voldsbruk og få muligheter til å rømme, kan få troen til å vakle.

Derfor er det nok sant når noen tidligere IS-kvinner erklærer at de ikke lenger støtter IS. Og det kan også føles sant for dem selv når de forklarer egen involvering i terrorprosjektet som et resultat av hjernevask og tvang.

Kvinner og barn fra en rekke vestlige land sitter internert i leire i Syria og Irak etter at IS er blitt slått, som her i al-Hol-leiren i Syria. Noen av dem kan selv ha vært ofre for IS, andre tror fortsatt glødende på IS’ ideologi. Foto: Ali Hashisho, Reuters/NTB scanpix

Strategisk anger

Men blant disse er det også opportunister som vet at hjernevaskforklaringen ofte har fungert når man ønsker å få sympati blant dem som er motstandere av en religiøs gruppe. Hjernevaskforklaringen fritar for ansvar og gjør den antatte kriminelle til et offer. Det ligger mange potensielle gevinster i det. Den største er selvfølgelig å komme seg ut av interneringsleirer med elendige levevilkår, hvor barn dør i hundretalls og hverdagen er en stadig kamp for å overleve.

En annen er at det er lettere å bli tilgitt av familie og venner, og av det samfunnet vedkommende nå vil returnere til. En som er blitt narret inn i ekstremisme, er lettere å forholde seg til enn en som på selvstendig grunnlag støtter noe av det mest avskyelige vi klarer å forestille oss. Viljen til taktisk bedrag i en slik situasjon må ikke undervurderes.

Og så har du gruppen av kvinner som fremdeles står last og brast ved IS og ideologien deres.

Avradikalisering

Noen land har iverksatt avradikaliseringsprogrammer for hjemvendte IS-ere. Det virker fornuftig. Det vil allikevel være nødvendig med både rettslige oppgjør og en grundig individuell vurdering av den enkelte IS-kvinnen før vedkommende kan slippes løs på samfunnet.

Det siste vi ønsker, er at nye nettverk av terrorister dannes blant de hjemvendte. Og det ligger en stor fare i det. Men faren er ikke unngått om vi bare dumper hele problemet over på Syria eller de umiddelbare nabolandene deres. Tvert imot lager vi da en kruttønne vi ikke har noen som helst slags kontroll over.

Egnede som mødre?

Om barna skal få bli værende sammen med mødrene, er et annet spørsmål. Mødrene har utsatt dem for stor fare ved enten aktivt å dra inn i en krigssone med dem, eller føde dem inn i en. Det første er omsorgssvikt av absolutt verste slag. At barn fødes i en krigssone, er derimot dessverre noe som skjer hver eneste dag i ulike deler av verden.

Som med et eventuelt rettslig oppgjør må det også her individuelle vurderinger til. Å si at barn alltid har det best sammen med mor, blir for enkelt. Har disse mødrene vist seg i stand til faktisk å ta vare på barna sine? Er de i stand til å gjøre det etter en eventuell hjemvendelse?

Les også

Arild I. Olsson: «Ikke hent IS-brudene hjem!»

Les også

DEBATT: «Selvmotsigende om IS-brudene»

Les også

Syria: Åkrene brenner og så kommer sulten


Publisert:

Les også

  1. Audhild Skoglund: «Jenter som dreper»

  2. GJESTEKOMMENTAR: Terrorangrepet: Idéen om sivilisasjonskrig

  1. Den islamske staten (IS)
  2. Gjestekommentar
  3. Audhild Skoglund
  4. Terrorisme
  5. Radikalisering