Trumps julegave til palestinerne

GJESTEKOMMENTAR: Palestinerne føler at Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, har tatt dem til et vannskille der Israel nå har frie hender.

Publisert: Publisert:
Ahmad Budeiri
Journalist, Øst-Jerusalem

En palestiner utkledd som julenissen protesterer mot USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Tåregass i bakgrunnen. Foto: Mohammed Salem, Reuters

Det hele startet en regntung onsdag for tre uker siden. Palestinere flest var akkurat kommet hjem fra jobb og spiste middag mens de så nyhetene på tv. Nå var det nytt fra Midtøsten. Hvilken president var død? Hvor mange var drept i dagens krigshandlinger i Syria? Sjokket ble stort, da de oppdaget at dagens nyhet var om Jerusalem. At byen var tatt fra dem.

Noen dager tidligere gikk det rykter om at det ville skje noe nytt i fredsprosessen. Analytikere mente at det var «business as usual», og at forhandlingene snart kom til å stå i stampe.

USAs president Donald Trump var allerede blitt en komisk figur for de fleste, snarere enn en sterk leder for et mektig land. Folk lo av morsomme Trump-videoer på sosiale medier.

Nå snakket han om Jerusalem på en merkelig måte. Han fornærmet palestinerne i måten han omtalte byen de oppfattet som hovedstaden sin. Mange forsto ikke rekkevidden av det som skjedde. Regnværet midt i uka holdt folk innendørs. De så dystre analyser flimre over tv-skjermene, men snart tok noen få, sinte palestinere til gatene i Ramallah i frustrasjon over Trumps utspill om å gjøre Jerusalem til hovedstad i Israel.

Mediesirkuset var bare ute etter vold, sammenstøt, selvmordsbomber.

6. desember 2017: President Donald Trump har signert erklæringen om at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad. I bakgrunnen visepresident Mike Pence. Foto: Kevin Lamarque, Reuters/NTB Scanpix

Mediesirkuset

Nå kom journalister fra hele verden til Jerusalem. Japanske, amerikanske, europeiske. Hundrevis av kamerafolk fylte gatene. Det hadde ikke vært så mange kamera der siden den andre intifadaen − opprøret som rystet Palestina og Israel fra 2000 til 2005.

Det eneste spørsmålet journalistene stilte var: «Kommer det et nytt opprør, en ny intifada?» Mediesirkuset var bare ute etter vold, sammenstøt, selvmordsbomber. Journalistene sa: «When it bleeds, it leads» − blod skaper overskrifter.

Det israelske politiet fikk streng ordre om ikke å drepe noen, eller opptre for strengt mot demonstranter. Denslags tar seg dårlig ut på tv for makthaverne, i hvert fall så lenge deres konflikt er i søkelyset. De visste at oppmerksomheten snart ville rette seg mot en annen konflikt, et annet sted.

Mindre enn femti palestinere protesterte foran det amerikanske generalkonsulatet i Jerusalem. Det var dusinvis av journalister der. Dette var en drøm for amerikanerne. Ikke så mange demonstranter. Ikke noe vold. Ikke noe blod. Ingen voldsomme reaksjoner fra det israelske politiet. Snart kunne livet gå videre.

Israelsk politi tar hånd om en palestiner som protesterte mot USAs anerkjennelse av Jerusalem som hovedstad. Til høyre i bildet har fotografen fått med seg en av sine mange kollegaer fra internasjonal presse. Foto: Goran Tomasevic, Reuters/NTB Scanpix

Hvorfor ble det ikke mer vold?

Palestinerne har kjempet for sin tapte frihet i 100 år nå. Helt siden første verdenskrig har kampen pågått. Vi har hatt flykapringer, militære motstandsoperasjoner og sivilt opprør, men fortsatt brer Israel seg utover 78 prosent av historisk Palestina. Det er ikke kommet noen ting ut av frihetskampen.

Verken voldelige, eller fredelige tiltak har gitt palestinerne frihet, men det er gjennom årene bygget opp ganske mye smerte og frustrasjon.

Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad strødde enda mer salt i såret. USA har alltid støttet Israel, selv om landet er det eneste som kan få israelske ledere til å legge bånd på seg. Under Trumps ledelse ser det ikke ut for at USA er interessert i å gi freden en sjanse.

Etter den første fredagsbønnen etter Trumps utspill begynte mediesirkuset å avta. De første sinnadagene var over, selv om fredagen kom med tusenvis av demonstranter i gatene som støtte sammen med israelsk politi og forsvar på Vestbredden og langs grensen til Gaza.

Inntrykket var at så lenge de palestinske myndighetene lot være å ty til drastiske tiltak som å oppløse regjeringen, eller legge ned selvstyremyndighetene, ville det hele gå over av seg selv.

Palestinerne fikk heller ikke følelsen av at araberstatene egentlig støttet dem. Kritikken var ikke så kraftig som folk i Palestina hadde ventet.

Den store konfliktlinjen som bygger seg opp i Midtøsten nå, er den mellom Saudi-Arabia og Iran. Israel−Palestina-konflikten er ikke den eneste i dette urolige hjørnet av verden.

Flere enn tusen palestinere ble skadet og elleve mistet livet i en ny periode med sosial uro som følge av Trumps utspill.

Tunnelen har kollapset

Avdøde president Yasser Arafat pleide å si at det var lys i enden av tunnelen, et uttrykk som er mye brukt av oss palestinere. Tunnelen er fredsprosessen, og lyset er friheten, men nå er lyset slukket. Donald Trump har ødelagt hele tunnelen.

I Berlin, Paris, Washington og mange andre byer i Vesten fant det sted demonstrasjoner. De palestinske flaggene vaiet. På Vestbredden er demonstrasjonene blitt dagligdagse nå, og så lenge kameralampene er slukket, kan israelsk forsvar og politi ty til sterkere virkemidler.

Flere enn tusen palestinere ble skadet og elleve mistet livet i en ny periode med sosial uro som følge av Trumps utspill. Det er umulig å si hvor dette vil ende.

Palestinske ledere utfører sitt vanlige politiske arbeid og prøver å holde fredsprosesser og internasjonale samtaler i gang. Folket føler imidlertid at Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, har tatt dem til et vannskille der Israel nå har frie hender.

Les også

Sett fra den andre siden: «Blodbadet i Jerusalem som uteble»


Les også

Stort flertall i FN for å avvise USAs Jerusalem-avgjørelse

Les også

Russland utnytter USAs isolasjon til å trappe opp i Midtøsten


Les også

Den hellige byen

Publisert: