Den stygge byen

KOMMENTAR: Hvorfor er det greit å si at et hus er stygt, men ugreit å si at kunsten på husveggen er stygg?

Stygt? Fint? Hvis dette er alt du klarer å si om kunstverket på Stavanger rådhus, burde du egentlig bare holde kjeft? Men hva med bygningen? Er det tilstrekkelig å mene at den er stygg? Eller fin? Debatten om arkitektur og byutvikling er viktig, men byr også på noen dilemmaer, mener kommentator Harald Birkevold. Foto: Kristian Jacobsen

  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Kommentator
Publisert: Publisert:

Forestill deg at du er ute og spaserer, og så faller blikket ditt på noe du mener er et skikkelig stygt hus. Du blir faktisk såpass sur på det huset at du tar et bilde av det og poster bildet på nettet, for eksempel hos Facebook-gruppa Arkitekturopprøret, med kommentaren «Fytti grisen, dette er et skikkelig stygt hus».

Etter kort tid har mange hengt seg på med liknende kommentarer. De aller fleste er enige i at dette, det er jammen et stygt hus. Og noen av dem vet også at tidligere sto det et annet og mye penere hus der som det stygge huset står nå. De finner et bilde av det pene huset og legger det ut. Alle er enige om at det gamle huset var fint. Mye finere enn det nye.

Forestill deg så at huset som har skapt så mye oppstuss, er en enebolig, – hjemmet til en person, kanskje en familie.

Norges styggeste

Noen, inkludert meg, vil da si at dette var ufint. Å legge ut bilde av huset til noen du ikke kjenner, med beskjed om at dette er et skikkelig mislykket eksemplar av et hus. Det må jo være noe galt med den som bor i dette stygge huset? Kritikken av huset bærer med seg en implisitt dom over den som bor der. Har vedkommende virkelig ingen estetisk sans?

Men sett at huset ikke var en enebolig, men en blokk med mange leiligheter i? Er det da innafor å si at denne blokken er så stygg at den aldri burde vært bygget? Fornærmer du mange nok, blir fornærmelsen ufarliggjort, på sett og vis. Eller om du fornærmer en hel by, eller et tettsted? Klepp og Sola har for eksempel tronet høyt, om ikke øverst, på kåringer av Norges styggeste sentrum.

Felleseie

Folk som har bosatt seg i Jåttåvågen i Stavanger har nylig fått beskjed, fra tungt faglig hold, om at de bor på et stygt og nærmest menneskefiendtlig sted. Mange av dem har gravd dypt i lommeboka for dette privilegiet.

Og det skulle vel egentlig bare mangle at folk flest ikke skal få lov til å mene noe om den arkitekturen som omgir oss. Byen vi lever og beveger oss i er jo i aller høyeste grad et felleseie. Det ville vel være verre om folk flest var likegyldige til omgivelsene sine. Verdien av vakre, funksjonelle og gode byrom er åpenbar. Men definisjonen av slike rom er ulik.

Nyttig jamring?

Arkitekturopprøret er interessant fordi det antyder en form for oppdemt frustrasjon hos folk over at mye av det nye som har blitt bygget, ikke er noe særlig å se på. Sjelløse bygninger som er et uheldig resultat av treenigheten som består av slappe politikere, grådige utbyggere og mangel på alternativer.

På sitt minst sjarmerende er arkitekturopprørerne og bybevarerne som et klagekor fra en gresk tragedie. En evig jamring om at alt var bedre før, en negativ form for nostalgi som gir kritikken et slags gammelmannsaktig hytte-med-neven-preg mot alt som lukter av utvikling og nytenkning.

På sitt beste er kritikken et helt nødvendig korrektiv. For det er ikke tvil om at byutvikling som tar hensyn – hensyn til historien, til arkitekturfaglige innspill, til langsiktig utvikling, til å skape gode, menneskevennlige områder å bo og bevege seg i – ofte er mangelvare.

Hva med arkitektene?

Den uhellige treenigheten sørger for at for mye av det som bygges, er et resultat av kompromisser, grådighet og nødvendighet.

Arkitektene blir fort skyteskive for kritikken. Kritiserer man arkitektur, kritiserer man jo også arkitekten? Men igjen, ofte blir vel også arkitektene et gissel i forhandlingene og de mange traurige kompromissene på veien til et ferdig bygg. Burde arkitektene, som gruppe, som fagpersoner, i større grad sette foten ned for å delta i prosjekter de ikke egentlig burde sette navnet sitt på?

«Kunnskapens Tre»

Når Rådhuset i Stavanger nå pusses opp og renoveres, har det oppstått en diskusjon om kunstverket som i alle år har prydet fasaden. «Kunnskapens Tre» er utelatt fra skissene som viser hvordan det nyoppussede rådhuset skal se ut. Og reaksjonene lar selvsagt ikke vente på seg.

Personlig har jeg aldri vært begeistret for det treet. Men jeg har såpass selvinnsikt at jeg innser at min personlige mening om treet ikke er et tungt kunstfaglig innspill. Jeg, og andre som ikke ville savnet treet om det ble borte, uttaler oss egentlig på samme grunnlag som dem som sier at de synes et hus er stygt. De er ikke arkitekter eller byplanleggere, de bare sier hva de mener.

Likevel er det en forskjell i reaksjonene. På kunstens felt er det fortsatt litt «farlig» å uttale seg som legperson, fordi kunstfaglig kompetanse, altså evnen til å si noe mer intelligent om et kunstverk enn at du enten liker det eller ikke, er en kompetanse som tilhører en slags elite. Og det er en helt gyldig innvending. Men kunst i det offentlige rom er like mye et felleseie som arkitektur.

Samtidig, i Jåttåvågen ...

Aktørene i denne debatten, enten de er fagpersoner, byutviklingspolitikere eller bare innbyggere med sterke meninger, kretser rundt hverandre som duellanter. Trengs det en ny og overordnet plan for hvordan det skal se ut rundt oss? Hvem skal legge den planen? Trengs det eksperter som kan gå inn og bestemme? Har politikerne våre den kompetansen som behøves?

Det hadde vært mye verre om folk var likegyldige til omgivelsene sine. Men jeg sitter igjen med en følelse av at de som for eksempel bor i Jåttåvågen, og trives der, blir behandlet nedlatende. En god by for alle må jo også ta hensyn til at folk har forskjellige behov. Jeg har bodd lenge nok i Stavanger til å vite at ikke alt var bedre før.

En evig jamring om at alt var bedre før, en negativ form for nostalgi som gir kritikken et slags gammelmannsaktig hytte-med-neven-preg mot alt som lukter av utvikling og nytenkning

Les også

  1. Derfor føles Jåttåvågen så grå og ukoselig

  2. Regelverket er ikke rigget for den byen vi ønsker oss

  3. Hillevåg skal fortettes – på en rå, sjøsalt og grønn måte

  4. Stavangers trehusby er en kulturhistorisk skatt. Er den truet av fortettingen?

Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. Hvorfor er det greit å si at et hus er stygt, men ugreit å si at kunsten på hus­veggen er stygg?

  2. Vi har plass til både ulv og sau i Norge. Vi trenger ikke velge

  3. «Det republikanske partiet har blitt en personkultus for Trump»

  4. Hvorfor er det Kirken, og ikke for eksempel moskeene, som får mest kritikk om synet på homofilt samliv?

  5. – Er det ikke bra at ideologiske forskjeller i politikken blir tydeligere?

  6. «Etter tiår med systematisk rasering av livsgrunnlaget i små utkantkommuner, lurer staten nå på hvorfor folk flytter»

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Arkitektur
  3. Byutvikling
  4. Kritikk
  5. Kommentator Harald Birkevold