Schrödingers psykiatriske pasient

GJESTEKOMMENTAR: Når jus møter medisin, blir virkeligheten så vanskelig at det kanskje er best å forholde seg til imaginære katter.

Publisert: Publisert:

Når forskningen på antipsykotika ikke kan konkludere med det er medisinene som gjør pasientene bedre, hvordan kan behandlere da vurdere sannsynligheten for at medisinene vil hjelpe den enkelte pasient, slik lover krever? Foto: NTB scanpix

  • Kristian Kise Haugland
    Filosof og pedagog

Det siste halve året har det vært en ganske intens debatt rundt medikamentell tvangsbehandling av førstegangs psykose. Det startet med at Sivilombudsmannen behandlet flere klagesaker knyttet til tvangsmedisinering. Sakene hadde først vært klaget inn for Fylkesmannen, hvor Fylkesmannen hadde opprettholdt vedtakene. Sivilombudsmannen mener at både Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder og Fylkesmannen i Oslo og Akershus har tolket lov om psykisk helsevern feil. Det kan virke som om Sivilombudsmannen har avdekket at en lovbestemmelse som ble innført i 1981, har vært systematisk brutt av både behandlere og tilsynsmyndigheter.

Generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen, fremhever i sin kronikk i Aftenbladet den 22. mai at dersom man først skal utøve tvang mot et menneske, så skal man være ganske sikker på at det man gjør faktisk hjelper, og at det er til stor hjelp. Det er jeg enig i. Hva lovens krav til «ganske sikker» egentlig betyr i denne sammenhengen, skal imidlertid vise seg å være noe som så absolutt kan diskuteres.

Hva er «stor sannsynlighet»?

Sivilombudsmannens konklusjoner har fått Fylkesmannen i Rogaland til å be Helsedirektoratet om en avklaring på hva «stor sannsynlighet» egentlig betyr i lov om psykisk helsevern, og Fylkesmannen i Oslo og Viken har fulgt opp med et spørsmål om hva slags kunnskap vi egentlig har om effekt av antipsykotiske legemidler. Det er ikke så rart når Sivilombudsmannen langt på vei antyder at Fylkesmennenes tolkning de siste 40 årene har vært feil, og at de dermed har over lang tid har utsatt en gruppe mennesker for temmelig grove og systematiske rettighetsbrudd.

Svaret er interessant, fordi det setter to forhold opp mot hverandre som kan ses som umulig å forene. På den ene siden hevder Helsedirektoratet at det må være «sannsynlighetsovervekt», altså at det skal være en bedre enn 50/50 sjanse for at medisinen som brukes har en vesentlig effekt. På den andre siden hevder direktoratet at «det ikke er grunn til å tro at lovgiver har ønsket å avskjære mulighet for tvangsbehandling ved førstegangs psykose».

Problemet er bare at medisinsk forskning stiller såpass strenge krav til dokumentasjon av virkning at det nesten ikke finnes en eneste medikamentell behandling som kan sies å ha bedre enn 50/50 sjanse for vesentlig effekt. Vi kan for eksempel tenke oss at en lege statistisk sett må behandle 15 pasienter med høyt blodtrykk for å forebygge hjerteinfarkt hos én av dem. Grunnen til at man regner dette som tilstrekkelig høy sannsynlighet, er at det tross alt er ganske kjipt at folk dør av hjerteinfarkt. Dermed blir denne ene pasienten ganske viktig. Hva leger normalt regner som «høy sannsynlighet» varierer altså i takt med hvor alvorlig lidelsen de behandler er, og psykoselidelser regnes tross alt som alvorlig.

De fleste blir bedre, men av medisinene?

Noe av problemet med forskning på antipsykotiske legemidler er at psykose er såpass alvorlig at legene synes det er uetisk å la være å gi medisiner til kontrollgrupper slik at de kan sammenligne behandling. Dette betyr at selv om det meste av forskning på antipsykotika kan konkludere med at pasienter som behandles med antipsykotika blir vesentlig bedre, så kan forskningen ikke konkludere med at det er medisinene som gjør pasientene bedre.

Det kan i tillegg være verdt å merke seg at ingen noensinne har forsket på hva som skjer med pasienter som tvangsbehandles med medikamenter, så der har vi ingen kunnskap i det hele tatt. Det er sannsynlig at behandling under tvang har langt lavere sannsynlighet for effekt enn frivillig behandling, noe som det ikke ser ut til at det er tatt høyde for i noe kunnskapsgrunnlag knyttet til denne typen behandling.

Helsedirektoratet har likevel konkludert med at dette er godt nok til å snakke om «høy sannsynlighet». Dette har fått avdelingssjefen ved Nordfjord psykiatrisenter, Trond Aarre til å hevde (Aftenposten 20. mai) at Helsedirektoratet både feilinformerer og feilsiterer sine kilder.

Alt dette er uansett statistiske sannsynligheter, noe som betyr at det bare fungerer for å beskrive store antall av mennesker. Selv hvis det var slik at vi visste at tre av fire psykotiske pasienter hadde god effekt av å bruke antipsykotiske medikament, så finnes det fortsatt ikke noe som helst kunnskapsgrunnlag som kan angi hvilken av disse statistiske fire pasientene legen behandler.

Schrödingers katt

I fysikken måtte det en imaginær katt til for i det hele tatt å kunne beskrive denne typen prediksjonsproblem, og jeg tror ikke situasjonen er særlig bedre for psykisk helsevern. 18. juni leverer et regjeringsoppnevnt utvalg forslag til ny tvangslovgivning. Hvis jeg skal spå fremtiden, må det være at de ikke kommer til å se noe annet alternativ enn å lempe på sannsynlighetskravet. Alternativet er å forby all medikamentell behandling som skjer uten pasientens samtykke, og det tror jeg ganske enkelt vil falle på sin egen urimelighet.

Publisert:

Les også

  1. Kristian Kise Haugland: «Tvangsdebatten: Vi diskuterer feil lovverk»

  2. Kristian Kise Haugland: «Pakkeforløp − den stygge andungen innen psykisk helse og rus?»

  3. «Hvis du blir syk, har resten av livet ditt en prislapp»

  4. «Folketrygdens mest tullete bestemmelse»

  1. Tvangsbehandling
  2. Psykisk helsevern
  3. Gjestekommentar
  4. Kristian Kise Haugland
  5. Psykiatri