Vil ha plass rundt verdens viktigste bord

KOMMENTAR: Statsminister Erna Solberg (H) og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) står i spissen for en av de største norske lobbyaksjoner noensinne. De vil ha Norge inn i FNs sikkerhetsråd neste år.

Publisert: Publisert:

Her vil hun ha plass: Norges FN-ambassdør Mona Juul i den norskdekorerte salen til FNs sikkerhetsråd. Hennes viktigste oppdrag er å sørge for nettopp dette. Foto: Pontus Höök / NTB scanpix

  • Lars Helle
    sjefredaktør
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Valget skjer først i juni 2020, men den norske kampanjen har pågått med full styrke i over ett år allerede. I Utenriksdepartementet (UD) er alle ansatte i alle land nærmest instruert til å reklamere for en stemme til Norge. Kulepenner og jakkemerker med symboler fra det norske tapetet i sikkerhetsrådets egen sal, er bare noe av ammunisjonen. Jeg kommer tilbake til dette med tapetet.

Regjeringen skriver selv i sitt forslag til statsbudsjett for 2019 at «FNs sikkerhetsråd forblir verdens viktigste organ for internasjonal fred og sikkerhet. Rådets 15 medlemsland fatter folkerettslig bindende vedtak for konflikthåndtering, sanksjoner, fredsoperasjoner og maktbruk. Medlemskap i Rådet medfører styrket samarbeid med store og små land, og økt ansvar, synlighet og innflytelse. Regjeringen gir derfor høyeste prioritet til Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet for perioden 2021–2022.»

Dyrt medlemskap

Dette er klar og tydelig tale i et budsjettdokument, men det er fordi at valgkampen koster flesk. Det vil også påløpe mange nye utgifter dersom Norge faktisk kan ta plass i FNs mektigste og viktigste organ neste høst. Blant annet må delegasjonen ved FN-hovedkvarteret i New York forsterkes betydelig.

Sikkerhetsrådet har som kjent 15 medlemmer, hvor stormaktene USA, Russland og Kina har faste plasser. Det har også Storbritannia og Frankrike, nærmest av gammel tradisjon. Dette blir stadig utfordret, fordi det skaper en ubalanse ut fra dagens verdensbilde.

Desto viktigere blir de 10 siste plassene, som går på rundgang to år om gangen mellom alle andre verdens land. Det sier seg selv at sjansen byr seg sjelden. Sist gang Norge satt i sikkerhetsrådet var i 2001–02.

De landene som konkurrerer mot Norge om det samme setet i Sikkerhetsrådet er, interessant nok, Irland og Canada. Altså to stater som minner om oss, både i styresett, kultur og tradisjon. Vi har tett samarbeid med dem gjennom henholdsvis EU/EØS- og NATO-samarbeid, de er liberale rettsstater og viktige bidragsytere til alt FN foretar seg. Det står altså ikke mellom Norge og et eller annet autoritært diktatur.

Hva er poenget?

Det kan derfor være grunn til å spørre om hvorfor dette er så viktig. Vil ikke verdensfreden være like godt tjent med at irene eller kanadierne tar på seg oppgaven? Er det mer enn politikerprestisje som gjør saken så viktig at Erna Solberg ikke foretar en eneste reise uten at hun også reklamerer for Norges kandidatur?

Det siste hun gjorde før ferien var å dra til et karibisk toppmøte på vakre St. Lucia for å «diskutere hav, klima og Venezuela». Men det ble ikke lagt skjul på at det var like viktig å markere Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet. Det er mange land og mange stemmer å hente i Karibia.

Vi må ta diskusjonen om hvorfor det er så viktig for Norge at Norge sitter rundt verdens viktigste bord, blant annet fordi de fleste vedtakene i rådet handler om Afrika eller Midtøsten. Bør vi ikke være mer opptatt av stabilitet og fred i verden enn hvem som sørger for dette? Svaret på det bør være ja, men svaret kan også være både ja og Norge. Det kan dessuten være viktig for våre nasjonale interesser.

Ine Eriksen Søreide: FN har behov for Nordens aktive og samlede innsats mer enn noen gang før.

Regjeringen bruker både nasjonale og internasjonale argumenter for at nettopp Norge bør få den ledige plassen. Det handler om bidrag til fred og konfliktløsning, og for å støtte den regelstyrte verdensorden som har tjent Norge godt i over 70 år.

Et eksempel på det med nasjonale interesser bør også ha betydelig lokal interesse: Den norske kontinentalsokkelen er utformet basert på internasjonal rett, utmeislet på bakgrunn av FN-konvensjoner. FNs havrettsarbeid har hatt stor betydning for både olje- og fiskeriinntektene våre.

Nasjonalisme

Internasjonalt? Ja, det er viktig å bli sett. I Sikkerhetsrådet vil vi bli sett og vi vil ha større mulighet til å sette dagsorden. Vi kan bidra til opprettholdelse av folkeretten og menneskerettighetene i en tid der det er en tydelig dreining mot nasjonalisme og flere autoritære stater.

Kvinners rettigheter er fortsatt meget utsatt i store deler av verden og klimautfordringene kan bare løses over landegrensene. Norge er involvert i store humanitære og fredsbevarende operasjoner i FN-regi. Det er ikke unaturlig at vi søker en posisjon der vi får større mulighet til direkte påvirkning.

Det er for øyeblikket et stort press mot multinasjonale organisasjoner og multinasjonale løsninger. Anført av USA og president Trump, har det de siste årene vært en klar dreining i retning av å ordne opp i ting bilateralt. Av og til virker det som om Trump først og fremst har sett på FN som en konkurrent på eiendomsmarkedet i New York. I samarbeidet med andre land vil han helst ordne opp på egen hånd. For han (og Kina, Brasil, Russland og India) har det liten betydning at FN har en viktig funksjon for de små landene i dette klimaet.

Utsnitt av dagens, rekonstruerte tapet i Sikkerhetsrådets sal. Tro, håp og nestekjærlighet var poenget da Norge finansierte salen de selv vil ha en plass i. Foto: Lars Helle

Hvis Norge taper avstemningen, en tanke UD knapt vil være med på, er vi virkelig på bar bakke. Ingen vet når muligheten kommer tilbake.

Så var det dette med tapetet. Nordmannen Trygve Lie var FNs første generalsekretær. Han forstod tidlig at Sikkerhetsrådet ville bli FNs viktigste organ og fikk den berømte norske arkitekten Arnstein Arneberg til å tegne sikkerhetsrådets sal, som stod ferdig i 1952. Dette er en av mange gaver fra Norge til FN. Et kjennetegn ved salen var de håndvevde damasktapetene utformet av den norske tekstilkunstneren Else Poulsson. Symbolene i tapetet representerte tro, håp og nestekjærlighet.

I 2013 stod salen fullstendig nyrenovert, men de opprinnelige tapetene var rekonstruert. Den norske ambassaden sikret seg restene av det gamle tapetet og har nå laget buttons preget med originale tapetbiter fra 1952. Ingen tvil om at Norge vil hjem igjen.

Publisert:

Les også

  1. Aftenbladet mener: Det foregår en global kamp mot sannheten

  2. USA ber FN oppløse UNRWA

  3. FN-etterforsker: Khashoggi ble henrettet av Saudi-Arabia

  4. Sikkerhetsrådet ikke enig om felles uttalelse om angrepet i Libya

Mest lest akkurat nå

  1. Hun danket ut politikere i kampen om Stavanger-jobb

  2. – Har aldri opplevd

  3. Gigantfylke med 1,2 millioner innbyggere angriper ferjefri E39

  4. Månafossen: – Vi leter videre til vi finner henne

  5. Helsedirektoratet vurderer nye regler for sosiale sammenkomster

  6. – Du skal ikke ha kniv fra Ikea, sier far

  1. Politikk
  2. Solberg-regjeringen
  3. Regjeringen
  4. Erna Solberg
  5. Kommentar