Verdenshistorien har et sår, og det heter München 1938

KOMMENTAR: Russlands president Putin er uforutsigbar fordi han spiller etter andre regler enn folkerettens.

Under sikkerhetskonferansen i München i 2007 lanserte Vladimir Putin sitt «Make Russia Great Again». Siden har Vesten og Nato forsøkt diplomati og forsoning. Det hjalp ikke Ukraina.
  • Michael Jarlner
    Michael Jarlner
    Aftenbladet/Politiken
Publisert: Publisert:

Det er et sår som ikke vil gro. Et sår på en måte har blitt flerret opp igjen etter hvert som Ukraina-krisen har spisset seg til og ført til et utilslørt russisk forsøk på å endre Europas grenser. Såret heter München-konferansen 1938.

Det var med den såkalte München-avtalen fra det året at Storbritannia og Frankrike imøtekom et krav fra Tysklands daværende kansler, Adolf Hitler, om å overta Sudetlandet fra det daværende Tsjekkoslovakia. For å beskytte områdets bortimot tre millioner etniske tyskere, som han sa.

Hvor har vi nylig hørt tilsvarende?

Avtalen, som ble inngått uten at Tsjekkoslovakia selv fikk noe å si i saken, var et desperat forsøk på å unngå en ny storkrig i Europa, 20 år etter første verdenskrig. Men det var også en innrømmelse, og flere innrømmelser fulgte. Men forgjeves: Hitler spilte etter andre regler enn folkerettens. Han ville hele tiden ha litt mer, og det endte til slutt med andre verdenskrig.

«Fred i vår tid», proklamerte den britiske statsminister Neville Chamberlain i 1938 og viftet med avtalen Storbritannia og Frankrike nettopp hadde inngått med Adolf Hitler. Året etter brøt andre verdenskrig ut.

Storbritannias statsminister ved München-konferansen i 1938, Neville Chamberlain, er av ettertiden ikke husket som en stolt forkjemper for freden, men som et eksempel på naiv forsoningspolitikk, eller «appeasement», som det heter på engelsk. Da han returnerte fra München i 1938, proklamerte han at avtalen med Hitler sikret «fred i vår tid». Men han tok feil.

Nå står vi i en lignende situasjon igjen.

Putin i München

Nå er det ingen ved sine fulle fem som ville sammenlignet Vladimir Putin med Adolf Hitler. Ingen. Det ville vært absurd. Og en sammenligning er heller ikke poenget.

Når München-konferansen likevel igjen og igjen har blitt trukket frem under Ukraina-krisen, og ikke minst i Ukraina, skyldes det to andre poenger:

  • Dels en frykt for at krigssky stormakter nok en gang vil kunne finne på å inngå internasjonale avtaler over hodet på et berørt land.
  • Dels en frykt for at man nok en gang henfaller til en naiv tro på at man ved hjelp av diplomati kan stanse en autoritær leder som spiller etter egne regler.

For hvem ellers i kretsen av vestlige ledere som har forsøkt å tale Vladimir Putin til ro, ville kunne finne på å annektere deler av et naboland på den måten Russland gjorde med den ukrainske Krim-halvøya i 2014? Eller å skjære områder av naboland som med Georgia i 2008 – og nå igjen i Ukraina? Eller å fengsle, forgifte og myrde innenrikspolitiske motstandere, uansett hvor de er?

Det er alt dette som gjør Putin uforutsigbar: Han spiller etter andre regler.

Han har imidlertid ikke skjult sine hensikter, sa Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, ved den årlige sikkerhetskonferansen i – nettopp! – München forrige helg.

«Det var her Russland for 15 år siden annonserte sitt ønske om å utfordre den globale sikkerheten», sa Zelenskyj.

Han henviste med det til den berømte talen Putin holdt i München i 2007, hvor han tok et oppgjør med USAs geopolitiske dominans.

«Hva sa verden? Jo, forsoning. Resultat? Annektering av Krim og aggresjon mot mitt land», sa Zelenskyj.

Hvor skal streken gå?

Men hvor i sanden trekker man streken overfor en leder som Vladimir Putin? Hvor går grensen mellom forsoningspolitikk og «nok er nok»?

Det er den grensen som nå igjen blir testet med Vladimir Putins beslutning om først å anerkjenne de to østukrainske provinsene Donetsk og Luhansk, og deretter sendte såkalte «fredsbevarende styrker» til området, for å «beskytte den pro-russiske befolkningen». Og nå invasjon.

Meldingene fra Russlands utenriksdepartement tirsdag tydet på at det først var snakk om området de pro-russiske separatistene allerede kontrollerer. Men meldingene fra Putins talsperson, Dmitrij Peskov, antydet at det var snakk om hele det området separatistene gjør krav på, og at man dermed sto overfor en nært forestående erobringskrig. Kanskje er det et uttrykk for det Tysklands forbundskansler, Olaf Scholz, har kalt strategisk tvetydighet.

Les også

AFTENBLADET MENER: «De økonomiske straffetiltakene mot Russland må også rette seg mot den russiske elitens formuer. Hvis ikke er det bare vanlige russere som blir rammet»

Bit for bit, steg for steg

Men uansett hva, så gnistrer det hele allerede mer etter at russiske styrker rykket inn i Øst-Ukraina. Inntil mandag førte Russland kun en skyggekrig i det østlige Ukraina. Men etter at russiske styrker nå har trådt frem i det åpne, står den ukrainske regjeringshæren direkte overfor en fremmed makt i eget land.

På denne måten har Putins regime de siste årene bit for bit gjort innhogg i den europeiske grensetegningen. Hvordan kunne man egentlig unngå krig mellom nasjoner som spiller etter forskjellige regler?

Lærdommen fra München-konferansen i 1938 var at en ellers bekvem naivitet kan strekkes for langt, men ikke at man dermed automatisk skal gi opp forsøk på å forhandle om fred. Historien gjentar seg som bekjent ikke, – men som den amerikanske forfatteren og journalisten Mark Twain skrev for over hundre år siden: «Den har det med å rime.»

Publisert: