Det er like før jeg klikker

Mediene er bare ute etter klikk, mener en professor og en politiker. Jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal begynne, men her er et forsøk.

Aftenbladets satset bredt på en 2 timer og 40 minutter lang direktesending valgkvelden 13. september. Programleder Elias Håvarstein og kommentator Hilde Øvrebekk loset seerne gjennom tall og prognoser og politikere på utallige valgvaker og i studio.
  • Kommentar: Nyhetsredaktør Carl G. Gundersen
Publisert: Publisert:

Rektor og professor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger skriver i en kronikk i Aftenbladet: «At klimasaka blei stor under valkampen, skuldast truleg at krisemaksimeringa frå MDG nøra ein konflikt som vart haussa vidare opp av pressa i konkurransen om merksemd og klikk.»

Les også

Sand og sanninga, klimabobla brast på valdagen

Det er spesielt at Klaus Mohn ikke én gang i løpet av sine 5700 tegn nevner at FNs klimapanel 9. august la fram sin sjette hovedrapport, og at det falt sammen med valgkampen og et par dager senere den viktige politiske samlingen Arendalsuka.

Vi visste at sakene ikke ville bli lest

Aftenbladet prioriterte saken om klimarapporten tungt og mobiliserte store deler av redaksjonen til det vi omtalte som «verdens viktigste sak». Opp mot 15 saker publiserte vi den dagen. Dagen etter viet vi førstesiden til klimarapporten, lederen, kommentarer - totalt ti sider.

Førstesiden i Stavanger Aftenblad tirsdag 10. august. Klimarapporten dominerte avisen.

Og for å ha sagt det: Klimasaker er ingen klikkvinner, for å si det mildt.

Og det visste vi før vi startet med arbeidet den dagen.

Vi lever ikke av klikk. Men det skader jo ikke å bli lest, og vi ønsker flest mulig lesere for å få eksponert all journalistikken. Derfor bruker journalistene våre tid på titler (overskrifter) og ingresser (inngangen på saken) og utstyrer sakene med videoer, bilder, bildetekster, mellomtitler, sitater, utdrag, faktaplugger og andre elementer som bygger opp under det journalistiske håndverket.

Om å ville

For å bli lest. For å nå fram med det viktige. For å dunke inn at klimarapporten er viktig. Og for å skape en plattform for alt innholdet vi mener er viktig.

Heldigvis responderte leserne på utenriksmedarbeider Arild Inge Olssons kommentar Det er for sent. 9343 visninger er ikke oppsiktsvekkende mange, men det er omtrent det en solid nyhetssak oppnår i løpet av et døgn. De rundt 14 andre sakene om klimaet det døgnet lå på et visningstall på 3000 og lavere. Det er ikke spesielt høyt. Likevel prioriterte vi det på Aftenbladet.no, og likevel dominerte det papiravisen fullstendig dagen etter.

Fordi vi ville det. Fordi det er redaktører som styrer – og ikke antall likes, hjerter eller algoritmer.

Og det visste vi før vi satte i gang ti journalister med å sette klimarapporten på dagsorden rett etter sommerferien. Vi måler det meste, har gode måleverktøy, og visste at vi ikke ville få veldig hjelp av visningstall (eller klikk, som andre kaller det).

Agendasettende journalistikk

Temaet er midt i samfunnsoppdraget vårt. I Vær varsom-plakaten står det i punkt 1.4 at «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.»

I 2017 mottok Aftenbladet Den store journalistprisen for saken om Glassjenta. Saken er den mestselgende abonnementssaken i Aftenbladet gjennom tidende. Harald Stanghelle, fra venstre, deler ut prisen til Hans Petter Aass, Thomas Ergo og Rune Vandvik.

Agendasettende journalistikk avdekker kritikkverdige forhold. Det er Politimakt mot barn. Det er Savnet. Det er saken fra Sirdal, der en lege feilaktig mente en gravid kvinne var alkoholiker. Det er unges psykiske situasjon under koronaen. Det er historien om Siw. Det er saken om Hassan Dandoor som forteller hvor vanskelig det er ikke å ha penger på konto i slutten av måneden - som et oppspill i valgkampen om forskjells-Norge. Og det er sakene om Tina Jørgensen og Birgitte Tengs.

Vi bruker enorme ressurser på disse sakene. Uker, måneder, år. De samme journalistene kunne vært satt til å produsere såkalte klikkvinnere, men de satte seg heller i avlukker i redaksjonslokalene og saumfarte dokumenter mottatt etter alle innsynsbegjæringene.

«Klikkvennlige sitater og overskrifter»

Da er det overraskende å lese Høyre-politiker Terje Eide på Facebook: «Medias bekymring for polarisering fremstår som påtatt når mediedynamikken gjennomgående er konfliktdrevet. Redaksjoner synes å fremelske de som produserer klikkvennlige sitater og overskrifter.»

Det er en generalisering og spissformulering de aller fleste norske medier ikke fortjener.

Aftenbladet har store ambisjoner. Punkt én i første foil i alle presentasjonene våre: Aftenbladet skal være viktigste mediehuset i regionen, den største leverandør av nyheter, debatt og underholdning.

Første mål under den ambisiøse fanen: Vi skal levere minst 20 agendasettende journalistiske prosjekter i løpet av året. Punkt to og tre dreier seg om å øke antall abonnenter under 35 år og i Sandnes.

Les også

Sterk digital framgang i Aftenbladet. Nedgang i bransjen

Vi lever mest av abonnentene våre. Vi har akkurat nå 62.163 abonnenter. 31.326 av disse er heldigitale. De aller fleste norske mediehus lever av abonnentene sine, ikke av visninger - altså det noen kaller klikk. De store nasjonale som VG og Dagbladet lever mest av visninger, fordi det igjen genererer annonsepenger.

De viktige abonnentene

Det dreier seg altså om viktig journalistikk og abonnenter. Heldigvis henger dette sammen. Det fant vi ut da da vi begynte å måle hvilken type journalistikk som utløste kjøp av abonnement. Aftenbladet begynte for alvor å ta betalt for journalistikken fra mai 2013. I starten var rundt 20 prosent av sakene forbeholdt abonnentene våre. Nå er det 60 prosent. Det er både den jevne strømmen av lokaljournalistikk og de store graveprosjektene våre som gir oss flere og flere abonnenter, og som gjør at vi snart passerer det høyeste antall abonnenter Aftenbladet noensinne har hatt: 65.196 i 1999.

Og nå er forholdet mellom opplagsinntekter og annonseinntekter snudd fra 30–70 til rundt 70–30. Vi er altså mest avhengig av opplagsinntektene, som igjen kan spores direkte til kjernen av det vi holder på med: Journalistikk.

Få leser utenriks

Fredag ettermiddag publiserte vi adopsjonssaken «Jenta som kom til feil foreldre», og i disse dager kjører vi serien Dagbok Europa, som også er et oppspill til større saker senere. Adopsjonssaken vet vi vil gi oss mange nye abonnenter og visninger. Dagbok Europa trolig ikke så mange, verken av det ene eller andre. Likevel vil vi vise fram kontinentet etter pandemien. Fordi vi mener det er viktig. Det er samfunnsoppdraget vårt.

Endelig vekst og nye journalister til storbysatsingen i Aftenbladet. Her er Tor-Arne Vikingstad, fra venstre, Janne Håland, Thommas Husevik, Helene Espeland, Stella Marie Brevik og Elias Håvarstein.

Vi lever heldigvis av abonnentene våre, og for første gang på lenge, snakkes det vekst i både mediebransjen og i Stavanger Aftenblad.

Og akkurat der passerte Klaus Mohns kronikk 6674 visninger. Fordi vi vil at den blir lest. Fordi vi mener den er viktig, ikke fordi den gir oss klikk.

Publisert:
  1. Stavanger Aftenblad
  2. FNs klimapanel
  3. Klaus Mohn
  4. Redaksjonen
  5. Journalistikk

Mest lest akkurat nå

  1. Nå kan du få «Regå» i hagen

  2. Ble tobarnsmor med 18 års mellomrom: – Jeg er ikke lenger så skråsikker

  3. Ja, det er lov med viltkjøring på Motorveien...

  4. Trump vekker avsky etter minneord

  5. Han er ny direktør i Jærmuseet

  6. –1800–1900–2000. Solgt!