Folketrygdens mest tullete bestemmelse

GJESTEKOMMENTAR: Ved lange opphold i psykisk helsevern mister uføre pasienter mesteparten av trygden sin. Grunnen til at langtidspasienter i somatisk helsevern beholder sin trygd, er at de ikke finnes.

Publisert: Publisert:

Psykisk syke har ikke de samme økonomiske rettighetene som somatiske pasienter. Foto: NTB scanpix

  • Kristian Kise Haugland
    Filosof og pedagog
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Folketrygdloven paragraf 12-19 innledes slik: «Personer som mottar uføretrygd, får ytelsen redusert etter bestemmelsene i denne paragrafen under opphold i en institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar eller tilsvarende institusjon i utlandet. Uføretrygden blir ikke redusert under opphold i somatiske sykehusavdelinger.»

Dette er en bestemmelse som har fått overraskende lite oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, tross at det i bestemmelsen nesten ser ut som om staten er ute etter å rane psykiatriske pasienter for uføretrygden sin. Det kan nesten se ut som om den eneste som i senere tid har valgt å ta bladet fra munnen for å omtale bestemmelsen, er sosionomen Mari Haugen Jordal, som i et innlegg på hjemmesidene til Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) den 22. mars 2018 omtaler bestemmelsen som «diskriminering av psykisk sjuke».

Som de fleste andre ting som kan virke veldig rare frem til man ser litt nøyere etter, var det gode grunner for å innføre en reduksjon i pensjon ved sykehusopphold som varte lenger enn tre måneder. Det var også på sett og vis gode grunner til å lage et unntak for pasienter i somatikken, men ikke psykiatri, da dette skjedde i 1997. Men det som var gode grunner i 1997, var ikke like gode grunner da bestemmelsen ble videreført i endringene av folketrygdloven i 2015.

Pensjonen reduseres først hvis sykehusoppholdet har lenger varighet enn tre måneder. Skal man tro forarbeidene til lovendringen av 2015, nærmere bestemt Prop. 66 L (2013–2014), er dagens somatiske pasienter fritatt fra reduksjon i trygden «fordi slike opphold er av kortere varighet». Du er kanskje enig i at det blir veldig rart å ha en egen unntaksbestemmelse for en pasientgruppe som de som har skrevet loven selv, påstår at ikke finnes? I dag tror jeg at vi med god samvittighet kan si at paragraf 12-19 kanskje er folketrygdlovens mest tullete bestemmelse, men det har ikke alltid vært sånn.

Revmatikere endte opp med å takke nei til behandling fordi det ble for dyrt å miste trygden.

Annerledeslandet sykehusnorge anno 1997

Mye som har endret seg ved norske sykehus de siste 20 årene. Blant annet er varighet ved innleggelser redusert ganske betraktelig. Når et sykehusopphold blir svært langt, forsvinner ofte løpende utgifter som bolig, mat klær, og så videre, – og da ligner plutselig pensjonen mer på en form for borgerlønn: Man får penger av staten, uavhengig av om man trenger disse pengene eller ikke. Derfor var det slik at hvis man var innlagt svært lenge, så ble pensjonen avkortet, men dersom man likevel hadde løpende leieutgifter og annet som man ikke sånn uten videre kunne si fra seg, så skulle dette likevel dekkes i løpet av oppholdet.

Det er jo for så vidt noe som virker som en relativt rettferdig ordning, men det viste seg å slå skjevt ut for en del revmatikere som på grunn av sine helseproblemer måtte på sykehus så ofte at disse oppholdene i et trygdeperspektiv ble regnet som ett eneste langt sykehusopphold. Slike pasienter endte opp med å takke nei til behandling fordi det ble for dyrt å miste trygden, noe som jo helt klart var i strid med folketrygdlovens formål. Dette var grunnen til at det i 1997 ble innført et unntak som gjorde at somatiske pasienter ikke fikk avkortet sin pensjon ved langtidsinnleggelser.

Hva var annerledes med psykiatrien?

Det var flere grunner til at det bare var pasienter i somatisk helsevern som slapp reduksjon i pensjonen i 1997. Den viktigste forskjellen var at mange pasienter innen psykisk helsevern levde rene institusjonsliv. Det fantes derfor en pasientgruppe som rett og slett levde livene sine på institusjoner, og som hadde kost og losji livet ut. Fra 1990-tallet og frem til i dag har norsk psykisk helsevern endret seg ganske radikalt på dette området, og de aller fleste av de som den gang kunne regnes som livstidspasienter i psykisk helsevern, er i dag plassert i kommunale omsorgsboliger. Dette er opphold som pasientene betaler kommunen for, og derfor mottar de også full pensjon av staten.

Det er nesten som om Stortinget har vedtatt å lage noen fantasipasienter bare for å gjøre bestemmelsen diskriminerende.

Fantasipasienter med særbehandling

I utgangspunktet var tilrådingen fra Sosial- og helsedepartementet å fortsette med å redusere pensjonen for langtidsinnlagte psykiatriske pasienter inntil videre, fordi det pågikk en utredning om egenbetaling ved slike innleggelser. Deretter kan det virke som om spørsmålet om de psykiatriske langtidspasientene regelrett ble lagt i en skuff, frem til folketrygdloven skulle endres i 2015. I stortingsproposisjonen fra den gangen har man da bestemt at langtidsinnlagte innen somatisk helsevern skal ha en egen unntaksbestemmelse på tross av at man hevder at denne pasientgruppen ikke finnes. Det er nesten som om Stortinget har vedtatt å lage noen fantasipasienter bare for å gjøre bestemmelsen diskriminerende.

Kanskje er det på tide å innse at hele paragrafen er formålsløs.

Publisert:

Les også

  1. Da naboen banket på døren, kom tiltalte naken ut og dro håndbaken over halsen sin

  2. – Unge må få hjelp før problemene vokser seg store

  3. Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning vant næringspris

  4. Gudrun Wiik Larsen: «En menneskerett å gå til grunne, uten selv å vite om det?»

  5. Kristian Kise Haugland: «De vanskelige tallene i psykiatrien»

  1. Gjestekommentar
  2. Kristian Kise Haugland
  3. Psykisk helsevern
  4. Nav
  5. Helse