Sandnes mot resten

Kommentar: Stanley Wirak (Ap) gambler med skyhøy risiko når han nekter å være med på kompromisser om Byvekstavtalen. Enden på visa kan bli full, ikke halv, rushtidsavgift.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Det har ikke akkurat vært noen statshemmelighet at ordfører Stanley Wirak (Ap) i Sandnes er imot rushtidsavgiften som i dag ligger inne i avtalen om bompenger på Nord-Jæren. I august i fjor slapp han nemlig bomben direkte på TV i lokalene til Aftenbladet, mens rundt 3000 sinte Nok er nok-aksjonister sperret Bybrua i Stavanger for trafikk.

– Hvis ikke rushtidsavgiften blir fjernet, vil ikke Sandnes være med på avtalen lenger, sa Wirak, selv om han hadde undertegnet på avtalen bare et drøyt år tidligere.

SE VIDEO HER:

Fra ja til nei

Byvekstavtalen ble undertegnet 15. juni 2017. Partene er de fire kommunene på Nord-Jæren, Rogaland fylkeskommune, Statens vegvesen og Jernbanedirektoratet. Seinere samme sommer ble avtalen spikret mellom disse partene og Staten, ved samferdsels- og kommunaldepartementene.

Avtalen skal bygge på såkalt «lokal enighet». Og det ble også avtalt at den skulle reforhandles i 2018, og deretter hvert fjerde år. Det er en slik reforhandling som nå har strandet på Sandnes’ motstand mot å inngå kompromisser. Det er klart at det skaper frustrasjon. Men hva kan Sandnes ha å tjene på en så steil holdning?

Det er valgår

Vel, det kan hende at det er smartere å spørre hva Stanley Wirak kan ha å tjene på det. For i september er det valg, og Wiraks framtid som ordfører henger på hans mulighet til å fortsette å dyrke det aparte forholdet til Fremskrittspartiet og varaordfører Pål Morten Borgli.

En heltestatus i egen by som mannen som taler, om ikke Roma, så i det minste Stavanger og Staten midt i mot, kan gi ham den nødvendige vinden i seilene.

Alle eller ingen

Men, og det er et ganske stort men: Avtalen som er inngått, og en seinere oppklaring fra vegdirektør Terje Moe Gustavsen, som leder styringsgruppa for Bymiljøpakken, slår tydelig fast et par helt sentrale punkter:

«1. Med «lokal enighet» forstås enighet mellom alle lokale forhandlingsparter – dvs. Stavanger,
Sandnes, Sola og Randaberg kommuner og Rogaland fylkeskommune.
2. Dersom en eller flere lokale parter trekker seg fra forhandlingen betyr det at denne stilles i bero. Samferdselsdepartementet må inn i saken. Inntil avklaring av videre prosess foreligger vil inngått byvekstavtale for Nord-Jæren 2017-2023 være gjeldende».

Full skjæring

Altså: Dersom reforhandlingene av pakken ikke fører til full enighet lokalt vil den eksisterende pakken, som er vedtatt av Stortinget, fortsette å gjelde. Med full, ikke halv, rushtidsavgift. Hva slags seier er det?

Men hva om Sandnes ikke nøyer seg med å si nei til en reforhandlet avtale, men erklærer at kommunen ikke lenger anser seg bundet av avtalen i det hele tatt?

Dette er det knapt noen som har våget å tenke på. Milliarder av kroner i belønningsmidler fra Staten står på spill. Kan en part i det hele tatt trekke seg ensidig fra en avtale på en slik måte? Risikerer Sandnes kommune å bli saksøkt? Kan de andre kommunene inngå en ny avtale med Staten som holder Sandnes utenfor? Vil prosjektene stoppe ved kommunegrensa til nei-kommunen i sør?

Hva er viktigst?

Ingen vet.

Er det i stedet mer sannsynlig at Sandnes til slutt bøyer av, fordi Wirak og Borgli innser at det ikke er mulig å oppnå flere kutt i satsene? Hvem vet?

Det hele kan koke ned til hva som er viktigst for de to kamphanene i Sandnes. En avtale med lavere satser eller en politisk flaggsak som kan brukes i valgkampen.