Sandnes mot resten
Kommentar: Stanley Wirak (Ap) gambler med skyhøy risiko når han nekter å være med på kompromisser om Byvekstavtalen. Enden på visa kan bli full, ikke halv, rushtidsavgift.
Sandnes-ordfører Stanley Wirak fortsetter å dyrke det aparte forholdet til Fremskrittspartiet og varaordfører Pål Morten Borgli. Foto: Kristian Jacobsen
- Harald BirkevoldKommentator
Det har ikke akkurat vært noen statshemmelighet at ordfører Stanley Wirak (Ap) i Sandnes er imot rushtidsavgiften som i dag ligger inne i avtalen om bompenger på Nord-Jæren. I august i fjor slapp han nemlig bomben direkte på TV i lokalene til Aftenbladet, mens rundt 3000 sinte Nok er nok-aksjonister sperret Bybrua i Stavanger for trafikk.
– Hvis ikke rushtidsavgiften blir fjernet, vil ikke Sandnes være med på avtalen lenger, sa Wirak, selv om han hadde undertegnet på avtalen bare et drøyt år tidligere.
SE VIDEO HER:
Fra ja til nei
Byvekstavtalen ble undertegnet 15. juni 2017. Partene er de fire kommunene på Nord-Jæren, Rogaland fylkeskommune, Statens vegvesen og Jernbanedirektoratet. Seinere samme sommer ble avtalen spikret mellom disse partene og Staten, ved samferdsels- og kommunaldepartementene.
Avtalen skal bygge på såkalt «lokal enighet». Og det ble også avtalt at den skulle reforhandles i 2018, og deretter hvert fjerde år. Det er en slik reforhandling som nå har strandet på Sandnes’ motstand mot å inngå kompromisser. Det er klart at det skaper frustrasjon. Men hva kan Sandnes ha å tjene på en så steil holdning?
Det er valgår
Vel, det kan hende at det er smartere å spørre hva Stanley Wirak kan ha å tjene på det. For i september er det valg, og Wiraks framtid som ordfører henger på hans mulighet til å fortsette å dyrke det aparte forholdet til Fremskrittspartiet og varaordfører Pål Morten Borgli.
En heltestatus i egen by som mannen som taler, om ikke Roma, så i det minste Stavanger og Staten midt i mot, kan gi ham den nødvendige vinden i seilene.
Alle eller ingen
Men, og det er et ganske stort men: Avtalen som er inngått, og en seinere oppklaring fra vegdirektør Terje Moe Gustavsen, som leder styringsgruppa for Bymiljøpakken, slår tydelig fast et par helt sentrale punkter:
«1. Med «lokal enighet» forstås enighet mellom alle lokale forhandlingsparter – dvs. Stavanger,
Sandnes, Sola og Randaberg kommuner og Rogaland fylkeskommune.
2. Dersom en eller flere lokale parter trekker seg fra forhandlingen betyr det at denne stilles i bero. Samferdselsdepartementet må inn i saken. Inntil avklaring av videre prosess foreligger vil inngått byvekstavtale for Nord-Jæren 2017-2023 være gjeldende».
Wiraks nei kan gi full rushtidsavgift: Her er tre mulige scenarioer om veien videre
Full skjæring
Altså: Dersom reforhandlingene av pakken ikke fører til full enighet lokalt vil den eksisterende pakken, som er vedtatt av Stortinget, fortsette å gjelde. Med full, ikke halv, rushtidsavgift. Hva slags seier er det?
Men hva om Sandnes ikke nøyer seg med å si nei til en reforhandlet avtale, men erklærer at kommunen ikke lenger anser seg bundet av avtalen i det hele tatt?
Dette er det knapt noen som har våget å tenke på. Milliarder av kroner i belønningsmidler fra Staten står på spill. Kan en part i det hele tatt trekke seg ensidig fra en avtale på en slik måte? Risikerer Sandnes kommune å bli saksøkt? Kan de andre kommunene inngå en ny avtale med Staten som holder Sandnes utenfor? Vil prosjektene stoppe ved kommunegrensa til nei-kommunen i sør?
Hva er viktigst?
Ingen vet.
Er det i stedet mer sannsynlig at Sandnes til slutt bøyer av, fordi Wirak og Borgli innser at det ikke er mulig å oppnå flere kutt i satsene? Hvem vet?
Det hele kan koke ned til hva som er viktigst for de to kamphanene i Sandnes. En avtale med lavere satser eller en politisk flaggsak som kan brukes i valgkampen.
Les også
Kommentator Harald Birkevold
Vi har plass til både ulv og sau i Norge. Vi trenger ikke velge
«Det republikanske partiet har blitt en personkultus for Trump»
Hvorfor er det Kirken, og ikke for eksempel moskeene, som får mest kritikk om synet på homofilt samliv?
– Er det ikke bra at ideologiske forskjeller i politikken blir tydeligere?
«Etter tiår med systematisk rasering av livsgrunnlaget i små utkantkommuner, lurer staten nå på hvorfor folk flytter»
Når kampen står om knappe, lokale ressurser er det alltid lurt å følge pengene. Hvem tjener på dette?