Sven Egil Omdal om regjeringen og Jonas Gahr Støre: Feige sanger om igjen

FRIPENN: Det er allerede blitt neste sommer. Som deLillos skal vi synge gamle sanger om igjen. Her er en klagesang om den norske feigheten. Jonas Gahr Støre vil bli nevnt.

Publisert: Publisert:

Det går en stolt linje fra Bjørnstjerne Bjørnsons frihetstanker og idealer via den unge flyktningen Willy Brandt i 1933 og fredsprisvinner Carl von Ossietzky i 1936 til dagens tverrpolitiske festtaler om menneskeretter og ytringsfrihet til... eh... – til Edward Snowden i 2015 og 2016? Nei, forresten, det gjør det jo ikke. Foto: Scanpix og Wikimedia Commons

  • Sven Egil Omdal
    Journalist
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Sommeren er reprisetid. Vi tar en som er nøyaktig ett år gammel: Edward Snowden var tildelt Bjørnson-prisen og var invitert til Molde for å motta den. Forsiktig som han er, ville Snowden gjerne forsikre seg om at han ikke ble utlevert til USA. US Court of Appeals har slått fast at den massive overvåkningen som Snowden har avslørt, var ulovlig. Men siden lovbryteren i dette tilfellet har makt til å fengsle varsleren, trengte han den norske regjerings garanti for at turen til Molde ikke kom til å ende i en amerikansk celle.

Den garantien ville ikke Erna Solbergs regjering gi. Det er selvsagt en stor skam, men dessverre ikke overraskende fra folkene som ikke engang våget å smugle Dalai Lama inn kjøkkeninngangen. Verre var det at Jonas Gahr Støre også valgte å gå i dekning bak den tynneste formalisme.

«Det ville være farlig om jeg som politiker skulle gått inn i et slikt spørsmål. Dette må avgjøres av politi og utlendingsmyndigheter», sa Støre til Klassekampen i juni i fjor.

Regjeringen Nygaardsvold ga ham norsk statsborgerskap. Bjørnson ville ha smilt i kinnskjegget.

Arven etter Bjørnson

Tonen var en annen da han, som utenriksminister, talte ved graven til nettopp Bjørnstjerne Bjørnson. Den 17. mai 2010 snakket Støre om linjene fra Bjørnsons livsverk til vår tid: «Menneskerettigheter. Ytringsfrihet. Fredssak. Internasjonalt samarbeid. […] De små staters integritet opp mot store staters hang til å ta seg til rette.»

Vakkert, men altså for farlig.

På veggen i Arbeiderpartiets lokaler henger bilder av ledere som ikke var like lettskremte. I 1933 kom den tyske sosialisten Herbert Ernst Karl Frahm til Oslo. Partiet hans, Sozialistische Arbeiderpartei Deutschlands (SAP), var blitt forbudt av de nye herskerne i landet. Frahm trengte beskyttelse mot å bli kastet i en av Hitlers nyopprettede konsentrasjonsleirer. Det fikk han i Norge, hvor han snart ble kjent under sitt pseudonym: Willy Brandt.

Da nazistene i 1940 kom etter, flyktet Willy Brandt videre til Stockholm. Der ga regjeringen Nygaardsvold ham norsk statsborgerskap. Bjørnson ville ha smilt i kinnskjegget.

Dette er det kongens nei vi ikke snakker så høyt om.

I skyggen av Ossietzky-saken

Før den tid hadde Willy Brandt riktignok opplevd hvor lite bjørnsonske vi er til daglig, vi som elsker dette landet. Brandt arbeidet hardt for at pasifisten Carl von Ossietzky skulle få Nobels fredspris, og i 1936 skjedde det totalt overraskende at Stortingets nobelkomité trosset alle advarsler og ga prisen til mannen som hadde avslørt Tysklands ulovlige opprustning.

Hitler var rasende, og hans tilhengere i norsk presse var heller ikke nådige. Det var uhørt å gi prisen til en lovbryter, mente både Aftenposten, Nationen og Norges Handels— og Sjøfartstidende. I fjor sa Høyres Michael Tetzschner at Snowden burde arresteres hvis han kom til Norge.

Ossietzky fikk ikke forlate fangenskapet for å motta prisen, men under utdelingen var det ikke bare hans stol som sto tom. For første og hittil eneste gang møtte ikke kongen fram til en fredsprisutdeling. I likhet med en rekke sentrale politiker holdt kong Haakon seg borte. Dette er det kongens nei vi ikke snakker så høyt om. I siste nummer av Ny Tid skriver William Nygaard, leder av norsk PEN, at den kongelige boikotten var «et ytterst pinlig kapittel i Nobelprisens og det moderne kongedømmets historie», og det er jo ikke å ta for sterkt i.

Men kunne vi kanskje håpe på et aldri så lite protestpip fra det største opposisjonspartiets leder?

Og så Ossietzky-prisen 2016...

I 17. mai-talen fra 2010 snakker Støre om de lange linjer. Her er én slik: Ved 80-årsminnet for pinligheten i Universitetets aula er det stor fare for gjentakelse. Norske PEN har tildelt Edward Snowden årets Ossietzky-pris, siden Nobelkomiteen av 2015 ikke var like modig som den av 1935. Snowden har gått til sak mot den norske stat for å få rettslig fastslått at han ikke kan utleveres til USA dersom han kommer til prisutdelingen i november. Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag har gått inn som partshjelpere i saken. Torsdag, på den internasjonale varslerdagen, lanserte norsk PEN en verdensvid underskriftskampanje for å presse Norge til, skal vi si, å opptre lite grann mer bjørnsonsk. Blant dem som allerede har undertegnet, er Daniel Ellsberg, mannen som i sin tid ga The New York Times Pentagonrapporten. I likhet med harddiskene til Snowden, ga den hemmeligstemplede rapporten amerikanske velgere og resten av verden et sannere bilde av virkeligheten.

Les også:

Les også

Edward Snowden går til sak mot den norske staten

  • Selvfølgelig er det naivt å tro at Erna Solberg og Anders Anundsen vil la seg presse av negativ omtale i utenlandske medier, til tider er jo dette et uttalt mål for denne regjeringen. Men kunne vi kanskje håpe på et aldri så lite protestpip fra det største opposisjonspartiets leder? Det var tross alt han som for seks år siden sto ved Bjørnsons grav og sa: «Noen kaller idealisten naiv. Men hvor var håpet for verden, om vi ga slipp på tydelige idealer, tilhørighet til verdier, vidsyn og fremtidstro?»
    Ja, hvor var vi da? Omtrent der vi er nå, antakelig.

Feige skygger

Ossietzky døde uten å få komme til Norge. I begravelsen var det fem mennesker til stede, to av dem vakter fra Gestapo. Organisten spilte «Solveigs sang», som må være deLillos inspirasjon: «Kanskje vil der gå både vinter og vår, og næste sommer med.»

Vi må åpenbart synge gamle sanger om og om igjen før de som skal være våre ledere innser at de i stedet for å være «Profiles in Courage», slik John F. Kennedy skrev, er feige skygger som forsøker å gjemme seg bak en saksbehandler i UDI når kampen for menneskerettigheter, ytringsfrihet, fredssak og internasjonalt samarbeid krever at en liten stat markerer sin integritet.

Følg på Twitter.com/svelle

For ett år siden skrev Sven Egil Omdal også svært kritisk om norske myndigheter da Edward Snowden fikk Bjørnson-prisen:

Les også

Feige folk og tomme stoler

Sven Egil Omdal om overvåkning og menneskeretter i januar 2015:

Les også

Preken for et naivt folk

Reaksjonen fra professor Janne Haaland Matlary:

Les også

Hvilken verden lever Omdal i?

TIisvaret fra Omdal:

Les også

Min verden er utenfor Haaland Matlarys

_Sven Egil Omdal er medlem av Norsk PEN og av Norsk Journalistlag.

Halvard Helle, en av Edward Snowdens to norske advokater, er bror til Lars Helle, Aftenbladets sjefredaktør._

Se de siste Fripenn-kommentarene fra Sven Egil Omdal helt nederst på siden.

Publisert:
  1. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  2. Hvilke saker ble mest lest og hvilke saker la vi størst innsats inn i? Her er regnskapet vårt.

  3. Faderen, sønnen og avisens ånd

  4. Byens bølle og byggmester

  5. – Ny teknologi er i ferd med å gjøre opprør umulig

  6. – Kvaliteten på satiren bestemmer ikke hva vi skal forsvare

  1. Fripenn
  2. Erna Solberg
  3. Jonas Gahr Støre
  4. Bjørnstjerne Bjørnson
  5. Fripenn