Sven Egil Omdal: Jøden som karikatur

FRIPENN: Er det virkelig unntak i presseetikken for jødehets, så lenge den er tegnet og ikke formulert i ord?

Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Flu Hartbergs tegning i Dagbladet tirsdag 16. mai 2017. Er dette greit?

Dere vet hvilke tre grupper som tukler med tissen til småbarn? Det gjør muslimene, jødene – og de pedofile. Dette var det muntre poenget i en karikaturtegning i Dagbladet 16. mai, dagen før vi skulle feire den grunnloven som opprinnelig sa at jøder ikke måtte tåles her i landet.

Tegningen var laget av Flu Hartberg og viser en lurvete mann som roper til en muslim og en jøde (til forveksling lik forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn): «Jeg skjønner akkurat hvordan dere har det! Jeg får også beskjeder fra usynlige menn i himmern om å tukle med tissene til småbarn!» Ho, ho, ho!

Jøden som barneskjender er en nesten tusen år gammel hatefull karikatur.

I en stygg tradisjon

Selv er jeg tilhenger av aldersgrense for omskjæring av gutter, et standpunkt som deles av blant andre Rådet for legeetikk, de nordiske barneombudene og de nordiske barnelegeforeningene, i tillegg til Fremskrittspartiet og sterke krefter i både Senterpartiet og SV. Flu Hartberg trodde kanskje at han ga et kvikt bidrag til denne debatten. I realiteten forpestet han den.

Vi som vil overtale, og om nødvendig presse, både jøder og muslimer til å endre denne tradisjonen, slik andre religiøse tradisjoner er blitt tilpasset nye normer, trenger ikke hjelp fra tegnere som er blinde for hvilken tradisjon de selv står i. Jøden som barneskjender er en nesten tusen år gammel hatefull karikatur.

Pressens Faglige utvalg mente denne tegningen i Dagbladet, som i 2013 ble klaget inn av Det mosaiske trossamfunn, var presseetisk forsvarlig.

Det er bare fire år siden en beslektet tegning fra Dagbladet havnet i Pressens faglige utvalg. Den viste to politimenn som smilende trakk seg tilbake da de fikk høre at det skrikende og blodige barnet som fikk tærne kuttet av med boltesaks, bare var deltaker i en religiøst begrunnet tradisjon. «Tro? Åja, men da er det greit!»

Greit var det også for Pressens Faglige Utvalg (PFU), som frikjente Dagbladet etter klage fra Det mosaiske trossamfunn. I kjennelsen skrev utvalgets flertall at den blodige tegningen var «en del av en tradisjon – karikaturen – som det i norsk presse er ekstremt vide rammer for». Dette er nærmest en standardformulering når noen klager på en tegning. Mot pressens tradisjon for å krenke må andre tradisjoner bøye seg.

Noen pressefolk heller mot at det ikke bare må være høyt under taket for karikaturen, det bør ikke være noe tak overhode. VGs Anders Giæver, som har skrevet en utmerket bok om aviskarikaturen, mener at Vær Varsom-plakaten «er skrevet for konkrete ord og fotografier – ikke satiriske metaforer». Selv om redaktøren kan sette grenser for tegneren, vil ingen redaktør gjøre det, skrev Giæver etter at Dagbladets Finn Graff hadde tegnet Erna Solberg som en grisepurke som ble besteget av en kåt Carl I. Hagen, mens daværende Venstre-leder Lars Sponheim styrte Hagens kraftige lem.

De må tåle det, både kvinnene, jødene og muslimene. Karikaturen er en hellig tradisjon som ikke må beskjæres.

Finn Graffs kommentar til Carl I. Hagens og spesielt Lars Sponheims regjeringsiver før stortingsvalget i 2005.

Men er det sant? Alle skjønner at karikaturtegning ikke er en naturlig virksomhet for de varsomme, men finnes det virkelig ingen etisk grense for tegnere?

Joda, den finnes. Selv Dagbladet – landets viktigste arena for nyskapende tegneserier og karikaturer – har trukket denne grensen, og den gikk nettopp ved antisemittisme. I 1979 gjorde tv-serien «Holocaust» et mektig inntrykk på de fleste. I Tyskland er serien allment betraktet som et vendepunkt i diskusjonen om tyskernes eget forhold til jødeutryddelsen.

Tegneren Glåmrik fikk fyken etter denne tegningen i Dagbladet i 1979. Det ble for mye for sjefredaktørene Arve Solstad og Jahn Otto Johansen, som ikke var kjent som spesielt ømfintlige pressefolk.

Men dette alvoret preget ikke tegneren Bjørn Morisse, som lot seriefiguren Glåmrik more seg med at jødene bare «gasset seg hele tia», og at tv-serien heller burde vært kalt «Jews on toast». Det tok bare ett døgn – og en alvorlig intern utblåsning i Dagbladets redaksjon – før Glåmrik var historie.

Både Dagbladets Finn Graff og VGs Roar Hagen har senere fått tegninger stoppet av sine redaktører, og i 2010 makulerte Adresseavisen 90.000 eksemplarer og trykket nytt opplag, fordi avisens tegner, Jan O. Henriksen, hadde gjengitt Kurt Westergaards famøse tegning av Muhammed med bombe i turbanen. Også den satiriske frihet har sine begrensninger.

«Den usynlige veggen»

Karl Ove Knausgård har sagt at alle som skriver, før eller siden vil støte på grensen til det som ikke kan, skal, bør eller må skrives. «Denne usynlige veggen markerer grensen for et samfunns moral og verdigrunnlag, som i sum er alt det vi definerer oss som, og lever ut ifra», skrev han i Klassekampen.

Knausgård kom likevel til at ytringsfriheten er retten til å gå gjennom veggen og inn til det de fleste av oss oppfatter som ondt og destruktivt. Det kan så være, men pressefrihet og ytringsfrihet er ikke sammenfallende begrep, selv om pressefrihet ikke kan eksistere uten ytringsfrihet. Mens kunsten og litteraturen har et agnostisk forhold til samfunnets verdier, har pressen gjennom de etiske reglene i Vær Varsom-plakaten påtatt seg et kollektivt ansvar for å verne dem.

Hvis Dagbladets redaktør, John Arne Markussen, absolutt trenger en tradisjon å lene seg på, kan han se til hva Arve Solstad og Jahn Otto Johansen gjorde i 1979. Beklagelsen den gang var uten forbehold.

I plakatens første kapittel, hvor de overordnete prinsippene for presseetikken er samlet, hylles ytringsfriheten, tett fulgt av et pålegg om å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep – altså et inngrep i den samme friheten.

Pålegget er rettet mot redaktøren, og gjelder alt som publiseres, fra det billigste klikkhoreri til den tyngste kronikk. Fordi redaktøransvaret er totalt, gjelder det også karikaturtegninger og tegneserier. Redaktøren trenger ikke like alle karikaturene som publiseres, men det er hen som har ansvaret for å vedlikeholde den usynlige veggen mot det onde og destruktive.

Hvis Dagbladets redaktør, John Arne Markussen, absolutt trenger en tradisjon å lene seg på, kan han se til hva Arve Solstad og Jahn Otto Johansen gjorde i 1979. Beklagelsen den gang var uten forbehold.

Les også

Vestlige bokkrigere

Les også

Vatikanet beklager sammenligning med jødehat

Les også

Jødehat i skuggen av Brexit

Les også

Religiøs skepsis til Charlie Hebdos karikaturer

Les også

Nazireiret Stavanger politikammer

Publisert: