Fred er ei det beste – og Stavanger-politikken er ikke et unntak

KOMMENTAR: Maratondebatten i kommunestyret i Stavanger om kommunale foretak var en selsom forestilling, – men er det ikke egentlig bra at ideologiske forskjeller i politikken kommer tydeligere fram?

De som måtte ha håpet på en forsonlig julestemning, engler ned i skjul og ønsker om fred mellom alle jordens folk da kommunestyret i Stavanger møttes for siste gang i det Herrens år 2020, ble nok skuffet.

Da møtet til slutt ble avbrutt etter at arbeidstakernes frontsoldater i Fremskrittspartiet hadde bladd seg fram til den rette paragrafen i arbeidsmiljøloven, var sakslista fortsatt full av punkter møtet ikke hadde rukket å behandle.

Kranglekraft

Ordfører Kari Nessa Nordtun har i ettertid tatt selvkritikk for at sakslista nok var i overkant ambisiøs. Hun og hennes våpendragere burde nok ha ant at debatten omkring nedleggelse av fire kommunale foretak ville bli både lang og uforsonlig.

Etter valgnederlaget i fjor høst virket det innledningsvis som om Høyre, med daværende gruppeleder John Peter Hernes i spissen, var innstilt på å opptre med en slags behersket verdighet. Etter nesten 25 år ved makten var det noe nesten statsmannsaktig ved Hernes da han oppfordret til konstruktivt samarbeid. Handlekraft, ikke kranglekraft.

I månedene som fulgte ble det derimot klart som dagen at slett ikke alle folkevalgte på borgerlig side hadde sans for denne linja.

Et varslet mord

Det kan være fristende å undres på om Høyre kanskje tenkte at fire år med rød-grønt flertall var til å leve med – så lenge det nye flertallet fortsatte å føre høyrepolitikk.

Den uendelig lange budsjettdebatten oppnådde ingenting. Det ble ikke endret en linje i flertallets budsjettforslag. De fire kommunale foretakene skal legges ned og innlemmes i kommunens organisasjon, underlagt kommunedirektøren. Det interkommunale samarbeidsorganet Greater Stavanger er allerede avviklet.

Felles for begge disse omstridte endringene er at de umulig kan ha kommet som noen overraskelse på det tidligere flertallet i kommunestyret. Begge deler var nemlig nedfelt i programmet som Arbeiderpartiet gikk til valg på allerede i 2015, og partiet uttalte seg sterkt kritisk til antall kommunale foretak i august 2019.

Bødler og kuppmakere

Avviklingene har altså vært varslet i god tid. De var også bakt inn i den politiske plattformen som de seks samarbeidende partiene la fram etter valget. Likevel har deler av opposisjonen med jevne mellomrom framstilt saken som om det dreier seg om en ondsinnet impulshandling.

Da Venstres Mette Vabø i et leserinnlegg brukte ord som «bødler» om posisjonens framferd overfor de kommunale foretakene, kan det tjene som illustrasjon på hvor betent saken har blitt. Samme Vabø mente også å vite at dagens flertall har «grepet» makten i kommunen. Men det var ikke et kupp, det som skjedde. Det var et valg. Dagens posisjon har fått makten. Av velgerne.

Er ideologi feil?

Noen kommentatorer framstiller det som et problem at de politiske frontene i stavangerpolitikken har blitt steilere. Og på enkelte måter stemmer sikkert det. Det kan være et problem, for eksempel, at politikere og partier blir så sinte på hverandre at de blir irrasjonelle og dermed fører en politikk som ikke tjener innbyggerne.

Men dette er ikke hele historien. Ideologiske forskjeller kan også gjøre politikken tydeligere. De kan gjøre det lettere for velgerne å skille mellom partier som ofte – og med rette – har blitt beskyldt for å være for like.

Arbeiderpartiets veivalg

I Stavanger ble en årelang borgfred brutt da Arbeiderpartiet i 2011 bestemte seg for å bryte ut av budsjettsamarbeidet med de borgerlige partiene, et samarbeid som i sin tid var en av daværende ordfører Leif Johan Sevlands store politiske triumfer.

Sevlands etterfølger, Christine Sagen Helgø, fikk åtte år som ordfører med en langt mindre forsonlig tone mellom posisjon og opposisjon, og måtte flere ganger kalle partienes gruppeledere inn på teppet for å diskutere tonen i bystyresalen.

Og Kari Nessa Nordtun har arvet dette nye debattklimaet, med det pikante tillegget at borgerlige politikere nå skal venne seg til at de er i mindretall. Det later en del av dem til å ha store problemer med å akseptere.

En perfekt debatt

Debatten om de kommunale foretakene er slik sett en perfekt debatt, nettopp fordi den har en så tydelig ideologisk komponent. Organisering av offentlig virksomhet har i flere tiår vært det overlegent største ideologiske eksperimentet og laboratoriet i Norge.

Når en kommune velger å legge deler av driften sin inn i et eget foretak, betyr det at denne virksomheten løftes ut av det kommunale maskineriet og får en selvstendig rolle, omtrent som en privat bedrift. Den har sin egen ledelse, sitt eget styre og sine egne budsjetter.

Kommunen bestiller deretter tjenester fra foretaket, enten det da dreier seg om bibliotekdrift, forvaltning av kommunale boliger eller renhold av gater.

God jul!

De borgerlige partiene mener at denne måten å organisere virksomheten på er mer effektiv. Kanskje fordi den likner mer på privat næringsliv?

Rød-grønn side mener at det kan bli mer effektivt og rasjonelt å innlemme noen av foretakene i kommunens egen basisorganisasjon. Færre toppsjefer, færre styrehonorarer.

Det eneste som er sikkert, er at nå får vi anledning til å sjekke. Blir det en katastrofe når fire foretak forsvinner? Den som lever får se.

Julefreden senket seg altså ikke over Konserthuset i Stavanger, der kommunestyret møttes til kamp mandag. På nyåret er det på ’an igjen. For min egen del vil jeg i alle fall ønske hver og en av våre folkevalgte en god – og ideologisk – jul.