Vi må snakke om klimarisikoen i oljå

KOMMENTAR: Vi må tørre å diskutere rammevilkårene for olje- og gassnæringen.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Et utvalg satt ned av WWF, Civita og Norsk klimastiftelse la torsdag fram sine anbefalinger for hvilken politikk det mener vil sette Norge i stand til å håndtere en omstilling bort fra fossil energi i tråd med målene i Parisavtalen fra 2015.

Det såkalte Klimaomstillingsutvalget la til grunn at global, europeisk og innenlandsk klimapolitikk er i tråd med 1,5-gradersmålet. Det vil si en halvering av globale utslipp innen 2030 og norsk klimanøytralitet i 2050. Poenget er å unngå klimarisiko og sikre høyest mulig verdiskaping.

Cicero-direktør Kristin Halvorsen og tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen har ledet utvalget. Ellers består det av en rekke politikere, næringslivsaktører og økonomer.

Naturgitte fordeler

Utvalget mener Norge har noen viktige verdikjeder der vi har naturgitte, teknologiske og økonomiske fordeler i denne sammenhengen. Disse er knyttet til elektrifisering, bioøkonomi, hydrogen, karbonfangst og -lagring, sirkulærøkonomi og Norge som finansaktør.

Dette er områder regjeringen stort sett allerede har lagt fram eller planlegger å legge fram planer for i nær framtid. Det mest kontroversielle her er at flertallet i utvalget mener det bør bygges flere utenlandsforbindelser.

Utvalget mener også det bør stilles krav til at Statens pensjonsfond utland, eller Oljefondet, om at de må være verdensledende i å utvikle, forstå og anvende kunnskap om klimarisiko. Også statlig eide selskaper og privat sektor må bidra og rapportere om klimaomstilling.

Oljepolitikk

Det er ingen hemmelighet at de største utslippene i Norge kommer fra olje- og gassnæringen. Derfor er det naturlig at denne næringen er viet mest plass i rapporten.

I mandatet heter det at utvalget skulle foreslå en innretning av petroleumspolitikken som er forenlig med at klimamålene nås. Og her går det kraftig til verks.

Flertallet i utvalget mener nemlig at rammebetingelsene for norsk petroleumsvirksomhet må endres.

Det vil begrense tildelingen av nye lisenser til der hvor det allerede eksisterer infrastruktur, i såkalte forhåndsdefinerte områder. Nye funn der kan dermed knyttes til installasjoner som allerede er på plass.

Utvalgets flertall mener at dette er en kostnadseffektiv måte å redusere overgangsrisikoen i omstillingen av økonomien fra fossil til fornybar. De mener dette er et tiltak som kan omgjøres dersom det i framtiden kan utvikles lønnsomme prosjekter for utslippsfri produksjon i framtiden.

Dette bør kombineres med klima-stresstesting av utbyggingsplaner (PUD), mener utvalgets flertall. Det betyr at hvert prosjekt skal ha en gjennomgang av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten for utbygging, basert på scenarioer for olje-, gass- og CO₂-pris. Dersom det viser seg at det ikke lønnsomt, skal det kunne stoppes.

Oljeskatt

Flertallet i utvalget mener også at petroleumsbeskatningen bør endres. Den skal være nøytral, slik at man unngår at investeringer som er ulønnsomme før skatt, blir lønnsomme etter skatt. Da må ett eller flere av fradragene i særskatten gjøres mindre gunstig for oljeselskapene.

I tillegg anbefaler utvalgets flertall innføringen av en omstillingsavgift på olje- og gassproduksjonen.

Det betyr at netto proveny fra denne avgiften bør øremerkes til tiltak som har som hovedformål å omstille norsk sokkel mot å levere null- og lavutslippsenergi. Her kommer forskning, utvikling og pionerprosjekter på områder som blå hydrogen, havvind og lagring av CO₂ inn. Utvalget er klare på at dette må utredes nærmere.

Det mener også at den samlede effekten av leterefusjonsordningen, som i 2005 ble innført for å sikre at letevirksomhet gikk opp, bør utredes. Utvalget mener at ordningen kan øke sannsynligheten for investeringer som legger for optimistiske prisforventninger til grunn, og som vil være samfunnsøkonomisk ulønnsomme.

Radikale forslag

Dette er radikale forslag som for bare få år siden hadde fått de fleste politikere, utenom MDG og SV, til å fnyse. Men verden er i endring, og bortsett fra noen få dissenser her og der, er det et bredt utvalg som står bak disse anbefalingene.

Miljødirektoratet har etterlyst analyser av risikoen for at nye oljeprosjekter kan bli ulønnsomme på grunn av klimapolitikken. Men denne uken svarte olje- og energiminister Tina Bru (H) i et skriftlig svar til stortingsrepresentant Lars Haltbrekken (SV) at «det er aktørene i næringen som har mest kunnskap, kompetanse og informasjon om muligheter og utfordringer i enkeltinvesteringer».

Politikerne legger rammene for næringen, men det er aktører som Equinor, Vår Energi og Aker BP som vet mest om lønnsomhet, skriver Bru.

Men politikernes jobb er også å følge med i tiden. Utgangspunktet for forvaltningen av petroleumsressursene de siste 50 år har vært at Norges petroleumsressurser er det norske folks eiendom og skal komme hele samfunnet til gode.

Klimarisiko

Da er det betimelig at når investorer og banker globalt trekker sine investeringer ut av olje og gass, vi ser store endringer i energimarkedene og vårt største marked EU gjennom The green deal har så høye ambisjoner for kutt i utslipp at det kommer til å påvirke Norge i veldig stor grad, så må klimarisiko også inn i de politiske rammevilkårene.

Equinor har i år lansert store ambisjoner for utslippskutt. Samtidig har selskapet sagt at i arbeidet med dette har de lagt til grunn stabile rammevilkår, inkludert for skattesystemet. Men dette er ikke noe oljeselskapene kan kreve.

Det er ikke sikkert at anbefalingene klimaomstillingsutvalget kommer med er den optimale løsningen. Det er mange kritiske spørsmål å stille, for eksempel til om det virkelig går an å omgjøre en begrensning i tildelingen av nye lisenser. Men dette er samtidig noe som må diskuteres politisk. Vi må tørre å diskutere rammevilkårene for petroleumsnæringen.