Hører religion og bistand sammen?

Publisert: Publisert:
  • Tomas Sundnes Drønen
    Professor i globale studier, Misjonshøgskolen

En rekke virkemidler i kampen mot aids virket ikke. Først da en kamerunsk kirkeleder snakkett om aids, smitte, prevensjon, konsekvenser og moral fra prekestolen, ble sykdommen noe en kunne snakke om. Her grafitti med teksten: «Du som ser dette, bare ta testen og fortsett livet ditt med hette. AIDS. Kondom beskytter meg mot seksuelt overførbare sykdommer.» Foto: AP/Scanpix

GJESTEKOMMENTAR: Opposisjonspartiene finsliper argumenter til dragkampen om statsbudsjettet. Og der Venstre finleser EU-dokumenter om fornybar energi, legger KrF siste hånd på argumentasjonen som skal løfte bistand over den symboltunge énprosentsgrensen.

Men årets signaler fra regjeringen handler ikke bare om de 765 millionene som mangler for å nå målet om én prosent av budsjettet til land og folk som trenger pengene mer enn oss. Årets budsjett varsler også en omlegging av kursen for bruk av penger. Det blir mindre penger fra stat til stat, og det blir mer til organisasjoner som kan vise til resultater i arbeidet sitt.

Hovedproblemet var at mange av vennene mine døde av aids. Og at ingen ville snakke om det.

Hvem er så disse organisasjonene som nå kan nyte godt av økt støtte? Bak begrepet NGO (non-governmental organization; ikke-statlig organisasjon) skjuler det seg en urskog av forskjellige aktører som spenner fra Kirkens Nødhjelp til enmannsforetak stiftet av engasjerte enkeltpersoner som har opplevd nøden i mottakerlandet. Et flertall av disse kalles ofte FBO (faith-based organization; trosbasert organisasjon) fordi de er trosbaserte og henter motivasjon fra de forskjellige verdensreligionene til arbeidet sitt. Men kan vi gi statens penger til religiøse organisasjoner og stole på at de faktisk bruker midlene til u-hjelp, og ikke bruker dem til å snik-evangelisere mennesker i nød?

«THIS GOVERNMENT DO NOT DO GOD», sa Tony Blairs kommunikasjonsrådgiver da forholdet mellom religion og utvikling ble diskutert på de britiske øyer for noen år siden. Og dette var en holdning som lenge preget Norads holdning til bistand i en norsk kontekst. Men det var før Erik Solheim (SV) begynte å romstere i regjeringskontorene. Han satte i 2010 ned et utvalg som skulle diskutere religionens rolle i norsk bistand. Og da jeg, som faglig representant i utvalget, ble bedt om å legge fram rapporten for Heikki Holmås (SV), som i mellomtiden hadde tatt over ministerposten, var det én spesiell hendelse fra tiden jeg bodde i Kamerun som sto klart for meg.

DEN STØRSTE UTFORDRINGEN i Kamerun var ikke dårlig lønn, uregelmessig vann i krana eller hyppige strømbrudd. Hovedproblemet var at mange av vennene mine døde av aids. Og at ingen ville snakke om det. Til og med min nærmeste medarbeider var hiv-smittet. Han visste at jeg visste, men sa ingenting. Sykdommen var tabu.

Først da kirkepresident/nasjonal biskop Thomas Nyiwé i den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun snakket om aids fra prekestolen, ble det åpnet for å snakke åpent om sykdommen i landet. Nyiwé døde i forrige måned.

Så en søndag skjedde det noe merkelig. Menigheten jeg var i fikk besøk av den nasjonale kirkepresidenten, som entret talerstolen med en rød sløyfe på prestekjolen og med et helt nytt budskap. For første gang hørte jeg en prest i Kamerun snakke åpent om aids, om smitte, prevensjon, konsekvenser og moral. Menigheten var like overrasket som meg – vi hadde alle vært med på en historisk begivenhet. Hva hadde skjedd?Etter at utallige informasjonskampanjer hadde mislyktes, hadde Senter for interkulturell kommunikasjon i Stavanger søkt om penger fra UD til et nytt prosjekt: «Alle mot AIDS». Og fordi prosjektet startet med å samle alle prestene i den lutherske kirken, og til og med klarte å få kirkepresidenten til å lede samlingen, nådde budskapet ut. Det var en stille revolusjon. Et tema som var totalt tabu ble plutselig snakket om fra alle prekestoler i Nord-Kamerun.

HVA ER POENGET mitt i denne sammenhengen? At et senter fra Stavanger sto bak underet i Kamerun? Nei, på ingen måte. Alle tiltak som var blitt satt inn for å bekjempe aids-epidemien hadde selvfølgelig bidratt til å nå dette resultatet. Men i akkurat denne konteksten, for akkurat denne tematikken, var det helt avgjørende at det var den religiøse ledelsen som gikk foran. Alle som kjenner Afrika mer enn bare så vidt, vet om alle konspirasjonsteoriene som florerer omkring aids-epidemien. Vi vet hvordan alle unaturlige dødsfall får en magisk eller religiøs forklaring. Inn i en slik kontekst var det spesielt viktig at personer med åndelig troverdighet og rituell autoritet uttalte seg. Inn i en slik kontekst var det viktig at endringsagentene hadde «street-cred», at vanlige mennesker lyttet når de snakket og var villige til å endre atferd fordi de trodde at det var til det beste.

JEG KOM NYLIG HJEM fra en konferanse ved Universitetet i London hvor representanten fra DFID (britenes svar på Norad) hadde et nytt budskap: «This government do God». La oss håpe at også norske myndigheter handler i Solheims ånd og inviterer lokale kirker og moskeer inn i dugnaden for å skape en bedre verden.

Publisert: