Israel, antisemittisme – og kritikk av staten, også fra jødiske tenkere
GJESTEKOMMENTAR: Flere av vår tids største jødiske tenkere mener at en jødisk stat verken er mulig, rett eller spesielt lurt.
- Eirik KvindeslandDoktorgradsstipendiat i historie, University of Oxford
KommentarSiden 1970-tallet har venstresiden trykket Palestina-saken til sitt bryst, både i Norge og andre land. Kritikken har haglet mot Israel, begrunnet i statens ansvar for det palestinske flyktningproblemet og fortsatt okkupasjon av palestinske områder. Ikke sjelden blir den møtt med anklager om antisemittisme, fra både Israels representanter og andre. Spesielt argumenter mot staten Israels eksistens framholdes som antijødiske.
Civita-historiker Torkel Brekke blåste nylig nytt liv i denne debatten med boken «Ingen er uskyldig: Antisemittisme på venstresiden». Boken gjennomgår uttalelser fra norsk venstreside og hevder at venstresidens kritikk av Israel i bunn og grunn er gammel, resirkulert antisemittisme. Brekkes hovedpoeng er at kritikk av sionismen, Israels grunnleggende ideologi, i seg selv er jødefiendtlig. Ved å kritisere Israels opprettelse, eller å foreslå en enstatsløsning på Palestina/Israel-konflikten, gjør venstresiden seg dermed skyldig i antisemittisme.
Med denne boken har Brekke trukket upresise og kontroversielle definisjoner av antisemittisme inn det norske politiske landskapet. Over 120 spesialister i Holocaust-studier, antisemittisme og jødisk historie advarte nylig mot slik tenkning og mener den brukes til å stilne legitim kritikk av Israel. Og at det å definere antisemittisme basert på holdninger til Israel og sionismen, skader den ellers viktige kampen mot antisemittisme verden over.
Sionismen
For sette dette i perspektiv kan det lønne seg å se til sionistbevegelsens historie. Sionismen oppsto som en jødisk nasjonalistbevegelse i 1800-tallets Europa, som motsvar på antisemittismen der. Den gang utgjorde sionistene et lite mindretall av verdens jøder, og de var seg imellom svært uenige om veien framover. Mens enkelte dro til Palestina (da underlagt Det osmanske riket) og bygde jødiske kolonier, så andre sionismen som en kulturell bevegelse, med håp om å styrke jøders posisjon i Europa.
Det var derfor stor uenighet om hva sionismen burde være. Skulle et jødisk hjemland være en provins i Det Osmanske riket eller det Det britiske imperiet? Eller skulle sionistene opprette en uavhengig stat? Blant ikke-troende sionister var den geografiske plasseringen heller ikke så viktig, og både Uganda og Argentina ble foreslått som mulige plasseringer for et jødisk hjemland.
Storbritannias beslutning i 1917 om å støtte sionistene i Palestina kortsluttet imidlertid mange av disse diskusjonene. Etter at landet kom under britisk okkupasjon fra 1918, støttet imperiet opp under jødisk innvandring, statsbygging og økonomisk utvikling. Landets jødiske befolkning vokste raskt.
Da britene trakke seg ut i 1948, hadde sionistbevegelsen allerede bygget opp en statsstruktur i Palestina. Mens FN gikk inn for at landet skulle deles i to, erklærte sionistenes leder, David Ben-Gurion, opprettelsen av staten Israel – samtidig som sionistiske militser kastet om lag 700.000 palestinere ut av landet. En jødisk stat fordret et jødisk flertall.
Selv i 1948, flere år etter at holocaust var kjent for verden, var det ingen enighet om en jødisk stat var en god idé. Ortodokse jøder verden over gikk imot og mente at en stat ville komme med Guds vilje, sammen med Messias og frelsen. De fleste holocaustoverlevende valgte heller ikke Israel/Palestina, men bosatte seg i USA. Selv blant sionismens ledere var statsspørsmålet vanskelig. Enkelte mente det ville ødelegge forholdet til palestinerne for alltid, samtidig som det kunne sette en million arabiske og persiske jøder i fare over hele Midtøsten.
Jødisk kritikk
Ingen har debattert sionismen så heftig som jøder selv. Selv om flertallet av verdens jøder i dag antagelig mener at Israel er rett og viktig, er det også blant jødiske intellektuelle at man finner noen av sionismens sterkeste motstandere.
Judith Butler, professor og filosof ved Berkely, mener at å opprettholde en jødisk stat i et land hvor flertallet i utgangspunktet var ikke-jødisk, i seg selv er en voldelig handling og går imot historisk jødisk etikk.
Videre mener Yehouda Shenhav, professor i sosiologi ved Universitetet i Tel Aviv, at ideen om et jødisk Israel, separat fra palestinerne, er en politisk illusjon og en dårlig garanti for jøders eksistens og rettigheter i Midtøsten. Både folk og politikere må derfor bevege seg videre fra ideen om at israelere og palestinere kan leve i separate stater.
Når det kommer til jødisk identitet, mener Yaacov Yadgar, professor i israelstudier i Oxford, at den sekulære sionismen har feilet i definere en felles jødisk identitet, og at Israel derfor faller tilbake på biologisk og rase-basert tenkning for å definere sin jødiske essens.
Daniel Boyarin, religionshistoriker ved Berkely, kaster i sin siste bok sionismen over bord og mener jødene i essens er en «diasporanasjon». En rase-basert jødisk stat i Midtøsten ødelegger denne mangfoldige kulturen og utøver ubotelig moralsk skade, både mot jøder og palestinere.
Løft heller blikket!
Vår tids største jødiske tenkere debatterer livlig Israels eksistens. Flere av dem mener at en jødisk stat i Midtøsten er verken er mulig, rett, eller spesielt lurt. Dette plager likevel ikke Civitas Torkel Brekke, hvis agenda i hovedsak virker å være politisk. Gitt antisemittismens alvorlige historie er det desto mer forstemmende og se den brukt som ammunisjon i norsk innenrikspolitikk. Da gjelder det å løfte blikket og lytte til dem dette angår aller mest, enten det er jøder, israelere eller palestinere.
