Stygt, dyrt og lurt

KOMMENTAR: Navnet er jyselig, det blir skamdyrt og ser foreløpig fælt ut. Likevel bør vi peise på for å få bygget nytt teater og museum.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Akropolis-visjonen (sukk, for et pompøst og jålete navn) var til behandling i kommunestyret mandag ettermiddag. Perikles, Sofokles, Herodot, Sokrates, Feidias og resten av de nygamle stavangergrekerne hadde strammet kjortelen og gikk løs på prosjektet alle egentlig er enige om er teleios – «perfekt», for dem som ikke snakker gresk.

For en by som Stavanger er det å bygge néo mouseío kai théatro (nytt teater og museum) som å kjøpe en ny aftokínito. «Bil», på norsk. Det vil aldri lønne seg i regnskapene. Likevel kan det være riktig å gjøre. Dagens teater er sjarmerende på utsiden. De av oss som har trasket gjennom de indre gemakker vet at sjarmen begrenser seg til det publikum kan se. Resten er paliá dystychía – gammale rabe – flikket og fikset på i 20–30 år for lenge.

Og museet? Vel, Stavanger museum hører hjemme på museum. De sliter med noe av det samme som teateret. Et sjarmerende praktbygg som, for å vende tilbake til bilanalogien, drikker like mye olje som bensin på milå. Upraktisk og tungdrevet. I tillegg er det sånn at et museum i 2023 har helt andre krav enn et museum hadde i 1893 da første del av arkitekt Eckhoffs bygning sto klart. I dag kan man ikke stoppe ut en isbjørn med venstrå, lage et skilt der det står «isbjørn» og kreve inngangspenger. Det skal formidles, forskes, lagres, produseres og diskuteres.

Til alt overmål skal det helst ikke være direkte livsfarlig å jobbe der. Kravstor gjeng, de museale og teatralske.

Riv driden?

På et eller annet tidspunkt må en by ta et magadrag og si «nå bygger vi nytt». I Stavanger er det tidspunktet nå. Hele det politiske spekteret i Stavanger er enige. Det kan jo være greit å si det rett ut: Et nytt teater og museum blir skamdyrt. Likevel er det lurt å bygge. Nå handler det om å skvise staten til å ta mest mulig av regningen på 3–4 milliarder. For at ikke det skal bli en Sisyfos-øvelse (konstant oppoverbakke, siste greske referanse, jeg lover), bør Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune være helt enige.

Nå blir det interessant å se om fylket har sin milliard (?) liggende i et overskuddslager, for på mandag sa Stavanger «ja», med Frps sedvanlige skepsis mot pengebruken.

For noen uker siden reiste Frps Kristoffer Birkedal seg i kommunestyresalen i Stavangers vennskapsby Sandnes, ristet litt på vamsen og proklamerte: Med Fremskrittspartiet ved roret blir Sandnes aldri en kulturby. Han framførte fallitterklæringen med selvtillit og triumf i stemmen, som om «aldri en kulturby» skulle være noe positivt. En god tommelfingerregel er å lytte nøye til Frps kulturpolitikk, sortere ut 95 prosent og se om de siste 5 kan brukes til noe fornuftig. Det fører oss tilbake til Stavanger.

Frp i Stavanger vil trekke i nødbremsen for Akropolis-prosjektet.

– Forslaget fra kommunedirektøren innebærer at den ærverdige museumsbygningen blir skjult bak et nybygg. Det vil ødelegge praktbygget som er en viktig del av byens identitet. Det ønsker vi ikke å bidra til, sa Kristoffer Sivertsen (Stavanger Frp) til Aftenbladet før helgen.

Han gjentok budskapet i kommunestyret, og her er de fem prosentene.

Gyseligt stygt

Sivertsens bekymring kommer seint, men den er helt på sin plass. Stavanger Arkitektforening er også rystet over forslaget, som nå er et vedtak. Styret i foreningen mener tomten er altfor trang og at nybygget vil skjule det historiske museumsbygget. Så lenge vi bare har illustrasjonene å forholde oss til, er det lett å kaste seg på det arkitektdrevne Frp-toget.

Det ser da gyselig stygt ut, sant? Stenge inne Stavangers flotteste bygning med en kolossal skoeske ned mot Lagårdsveien? Illustrasjonene ser pene og tilforlatelige ut sett fra oppsiden, fra Muségaten og Kannik. Hva med den andre siden? Jo, det kan komme et like høyt hus på andre siden av veien, der det i dag er parkering. Men et nybygg, kliss inntil bygningen fra 1893?

Skeptisk.

Ingen av oss har sett tegninger på hvordan dette skal se ut. De finnes ikke. Illustrasjonene viser hvor stort volum det er behov for, og hvordan det kan være mulig å løse det på denne tomten.

Tegningene er ikke fasiten. Husk det.

Byggingen av nytt teater og museum er en alle tiders mulighet til å løfte byen, som det heter på seminar. Samtidig er det, for å si det på godt stavangersk, en alle tiders mulighet til å drida seg ut. Vi er ikke plaget med veldig mange gamle praktbygninger på våre trakter. De får vi har, skal vi være ekstra obs på. Stavanger sentrum må aldri bli et stort museum der ingen får flytte en planke uten at det blir ramaskrik og tenners gnissel. Men ligavel, rundt akkurat disse tilårskomne bysmykkene er det verdt å utvise litt ekstra eldreomsorg. Vi bør ikke pakke bort nødbremsen før vi ser de faktiske arkitekt-tegningene.

Ingen mur

Vår skjebne legges nå i arkitektenes hender. Nå skal de få seg en rakkarysare av en oppgave. Skvis inn 26.000 kvadratmeter på en trang og allerede bebygd tomt, samtidig som du ikke ødelegger den gamle raben, ikke ødelegger utsikten, ikke ødelegger innsikten, tar hensyn til alt rundt deg, alt tilrettelagt for de neste 100 årene. Ja, og kjappa på. Vi må få gang på dette.

Lykke til!

Heldigvis er arkitekter nokså gode på dette med arkitektur, kanskje til og med bedre oss ikke-arkitekter. Den yrkesgruppen blir nå med i fast rotasjon i mine aftenbønner. Vi får bare krysse fingrene for, eventuelt be om, at det går godt, at fasaden på Eckhoff bygningene ikke forsvinner. For hvis det bygges en mur mellom Storhaug og Akropolis-høyden, da blir det et kólasi.