Jakten på syndebukken i pandemien

GJESTEKOMMENTAR: Når unntakstilstanden rår, er det deilig å ha noen å hate. Men er det lurt å gjøre de uvaksinerte til én gruppe slik syndebukk-mentaliteten legger opp til?

Blant «uvaksinerte» finner vi både hardkokte konspirasjonsteoretikere, personer med traumeerfaringer fra myndighetspåførte overgrep. Å snakke om og til disse som én gruppe med lik ansvarsbyrde har lite for seg.
  • Anna Serafima Svendsen Kvam
    Anna Serafima Svendsen Kvam
    Skribent
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I krise- og unntakstider skal vi vokte oss særlig vel for splittende retorikk. Etter annonseringen av de to siste rundene med smitteverntiltak kokte sosiale medier av raseri mot de som ennå ikke har vaksinert seg. Jeg innrømmer glatt at også jeg kjente blodet koke, og likte en rekke av kommentarene som rettet vår kollektive frustrasjon mot «de uvaksinerte».

Et ubehag ved raseriet

Men er vi tjent med retorikk som skaper et «oss» og «dem», med anklager om at «en minoritet» holder oss (andre) som «gisler», slik jurist Morten Kinander nylig påsto? Nei, særlig i krisetider skal vi skal minne hverandre om grensen som går mellom berettiget kritikk og informasjonsspredning på den ene siden, og destruktiv, gruppeorientert stigmatisering på den andre. Jeg er ikke blant dem som mener uvaksinerte er ofre i dagens samfunnsdebatt. Når jeg likevel kjenner på et ubehag i møte med raseriet – også mitt eget, – handler det om faren for at en løpsk syndebukkmentalitet kan gjøre skade på oss alle.

Fjern og nær historie gir eksempler på menneskets jakt på syndebukker i krisetider, noe antivaksinasjonsmiljøer allerede har brukt for å tilrane seg en offerrolle. Det er riktignok lite ved dagens tilstand som gir uvaksinerte rett til å påberope seg diskriminering i Norge på lik linje med fordums forfulgte spedalske. Samtidig skal vi ikke ta for gitt at institusjonene og normene som beskytter oss alle mot forskjellsbehandling bevares av seg selv.

Vi vet med sikkerhet at uvaksinerte ikke har tatt vaksinen. På tross av dette er det likevel grunn til å frykte de samme effektene av skyld og skam hvis uvaksinerte blir gjort til en felles syndebukk.

Uvaksinerte er ikke like

I arbeidet med å forebygge splittelse bør vi unngå unødvendige generaliseringer, og unngå skampåførsel mot en gruppe som, utover vaksineskepsis, er lite ensartet. Blant «uvaksinerte» finner vi både hardkokte konspirasjonsteoretikere og personer med traumeerfaringer fra myndighetspåførte overgrep. Å snakke om og til disse som én gruppe med lik ansvarsbyrde – slik syndebukkmentaliteten bereder grunnen for – har lite for seg.

Av lignende grunner var det godt å se mange reagere da Aftenposten slo opp frykten for «innvandrersmitte» i fjor. Avisen endret tittelen og erkjente at en skal være varsom med å «knytte grupper til negativt ladede begreper». Noen uker tidligere da studentene og fadderuke-deltakerne fikk skylden, var samfunnsforsker Kjersti Torbjørnsrud ute og advarte med et lignende poeng: Hun mente det var grunn til bekymring når enkeltgrupper ble påført skyld og skam for smittespredning, og dro en parallell til kampen mot aids. Hvis stigmaet blir tilstrekkelig stort, høynes terskelen for å teste seg, og oppsøke helsevesenet.

Les også

De uvaksinerte er ikke late og uansvarlige

Vondt kan bli verre

Det var lett å være enig. Ikke bare fordi resonnementet er godt, men fordi jeg identifiserte meg med syndebukken der og da. Den samme refleksen er hardere å mobilisere i møte med «de uvaksinerte». Det handler på den ene siden om at det er forskjeller på kollektive anklager mot studenter og innvandrere, og kollektive anklager mot personer som ikke vaksinerer seg. Uvaksinerte tar per definisjon ikke del i arbeidet for å redusere risikoen ved pandemien. Dermed er det lettere å rettferdiggjøre anklagene; vi vet med sikkerhet at uvaksinerte ikke har tatt vaksinen. På tross av dette er det likevel grunn til å frykte de samme effektene av skyld og skam hvis uvaksinerte blir gjort til en felles syndebukk: Heves terskelen for testing og kontakt med helsevesenet, er det et problem for smittesporingen. Det er ufordelaktig for oss alle.

Dessuten tyder forskningen på at det er høy tillit i samfunnet generelt som bygger vaksinevillighet. Senest i september kom en oversiktsstudie som diskuterer dette. Her har myndigheter og helsepersonell et særlig ansvar. Men alle vi som allerede har lyttet til deres råd, kan også bidra til å bygge opp under det åpenhets- og tillitsregimet som skal til for å senke terskelen for å ta koronavaksinen i dag, og delta i andre vaksinasjonsprogrammer i morgen. Koronakrisen er neppe siste gang vi har behov for å handle kollektivt i møte med smittefare. Tilliten det norske samfunnet preges av er sterkere enn flere land vi liker å sammenligne oss med, har allerede sørget for at vaksinasjonsgraden er høy her, og bør ikke gjøres stor skade på før neste korsvei.

Les også

Bør uvaksinerte nektes hjelp om de blir syke?

Skyld og skam og splittelse

I verste fall kan skyld og skam berede grunnen for en politikk som på sikt kan medføre dypere splittelse, som senker terskelen for forskjellsbehandling og illiberale virkemidler. Hvis det etableres en sterk forståelse av at vi har å gjøre med et «oss» og et «dem», vil den politiske risikoen ved å gå inn for tvungen vaksinering reduseres. Slik politikk vil kunne svekke oppslutningen om senere vaksinasjonsprogrammer og skade båndene vi må bygge for at barn av personer med lav tillit til myndighetene, får tilgang på nødvendig helsehjelp både i og utenfor krisetider.

Jeg priser meg lykkelig for at vi har myndigheter som driver direkte oppsøkende virksomhet overfor uvaksinerte, riktignok ikke med et ris bak speilet, men med en utrettelig vilje til å mase og informere. Selv gjør jeg mitt for å spre kunnskap, nøler ikke med å ta diskusjonen når jeg møter skepsis og ser det som min plikt å fremme kritikk mot argumenter jeg anser som dårlige.

Men jeg skal prøve å huske på at jeg syns det er ekstra deilig å ha noen å hate nå når unntakstilstanden rår. Og at hat ofte forpurrer evnen til å lytte, og derfor neppe er noe godt virkemiddel for å bygge tillit.


Publisert: