Vurderingshysteriet i skolen

GJESTEKOMMENTAR: Skolevegring, bekymringsfullt fravær og stadig flere elever som mistrives på skolen. Kan det økte fokuset på vurdering ha noe å si?

«I sum oppleves skolen som en stadig konkurranse­situasjon – både med seg selv og andre», skriver Jørg Arne Jørgensen.
  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Universitetslektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:

Psykolog Ole Jacob Madsen og arkitekt Gaute Brochmann har fått mye oppmerksomhet for sin nye bok «Skolevegringsmysteriet». Utgangspunktet er den store økningen i skolevegring og bekymringsfullt fravær. Boken viser hvor sammensatt problemet er, og hvor lite vi egentlig vet om årsakene. Økt individfokus i samfunnet, endret foreldrestil og en rekke andre faktorer kan spille inn.

Men de peker også på dagens skole. Den er på mange måter mer krevende enn før. Selv om den på en måte er blitt «mykere» med økt fokus på elevrettigheter og på at hver enkelt skal oppleve at skolen har et godt miljø, er den på en annen side blitt «hardere» med en rekke temmelig teoretiske kompetansemål og større vekt på prestasjoner.

Innbakt i systemet ligger det bokstavelig talt en tanke om at ingen­ting er bra nok.

Kompetansemål og karakterjag

Kunnskapsløftet i 2006 innebar en viktig endring. Fra da av ble læreplanene sentrert rundt elevenes oppnådde «kompetanser» snarere enn temaene de skal lære om. En mål- og resultatorientert skole betydde naturligvis økt vekt på vurdering og karakterer. I dag er vurderingspraksis et strengt juridisk felt, fyldig beskrevet i et eget kapittel i forskriften til opplæringsloven. I og for seg er det gode hensikter bak dette. Ikke bare skal den være en karakter eller bedømmelse – den skal være en del av selve læringsprosessen, såkalt «vurdering for læring».

Jeg tror mange voksne ikke helt skjønner hvor mye mer vurdering det er i dagens skole. I oppstart av et nytt fag eller tema er kompetansemål og vurderingskriterier noe av det første elevene møter. Så går det slag i slag, vurdering på alle prøver, stiler og framføringer. Underveisvurderinger og sluttvurderinger. Individuelle fag- og utviklingssamtaler hvert semester. Halvårsrapporter og karakterutskrifter hvert år, og selvsagt avgangsvitnemål.

For ikke å snakke om at elevene har rett på såkalt fremovermelding – beskjed om hva de skal gjøre for å forbedre nivået. Dette er lærere forpliktet til å gi, ifølge opplæringsloven. Det er trist når en elev har strukket seg langt og prestert i overkant bra ut fra egne forutsetninger, og likevel skal eleven ubønnhørlig få høre hva han eller hun skal gjøre for å bli enda bedre. Innbakt i systemet ligger det bokstavelig talt en tanke om at ingenting er bra nok.

I tillegg blir det forventet at elevene helt ned på barnetrinnet skal drive såkalt egenvurdering, altså en selvsentrert reflektering over hva de mestrer – og ikke mestrer. Man kan spørre seg hvor hensiktsmessig dette er for å utvikle et sunt selvbilde.

For mye

Som sagt er det gode tanker bak dette. Vurdering kan være lærings­fremmende, tydelige vurderingskriterier er mer rettferdig, og det er nyttig å reflektere over egen læring. Men det er noe med mengden. Kanskje blir de fleste faktisk ikke motivert av konstant å bli målt og rangert. Snarere demotivert. Det blir det en kaller en ytre, ikke en indre motivasjon til å lære. I sum oppleves skolen som en stadig konkurransesituasjon – både med seg selv og andre.

Og det viktigste: Elevene blir stadig mer gjennomsyret av ideen om at vurdering er poenget med skolen. Ikke faget i seg selv, ikke verden, ikke noe utenfor dem selv, men dem selv og deres prestasjoner. Mange elever galdrer hverandre opp i et karakterjag i alle fall ikke jeg kjenner igjen fra min tid.

Den samme tidsånden regjerer utenfor skolen. Enhver er sin egen merkevare som skal finpusses og selges, alltid i konkurranse med andre, til allmenn beskuelse på sosiale medier der populariteten blir kvantifisert i antall likes og følgere. «Det uroer meg veldig at jeg hører en del barn si at de blir vurdert hele tiden», sier psykologspesialist Karoline Ø. Solheim i Aftenbladet 21. april.

Ikke dermed sagt at dette gjelder alle. For de fleste går dette helt fint. Men kanskje er skolevegring, bekymringsfullt fravær og permanent fritak fra ubehagelige vurderingssituasjoner simpelthen uhensiktsmessige strategier for å unngå et press som er vanskelig å sette fingeren på.

Les også

Karoline Ø. Solheim: – Mange må øve seg på å møte verden selv om de har en dårlig dag

Livsmestring som løsning?

At det omdiskuterte temaet «livsmestring» er kommet inn i skolen, er delvis et forsøk på å bøte på ungdommens press og psykiske plager. Min kommentatorkollega (og tidligere elev) Anna Serafima Svendsen Kvam stilte i Aftenbladet 22. mars et interessant spørsmål. Kanskje elevene i stedet trenger å få diskutere selve meningen med livet, i en filosofisk heller enn terapeutisk setting? Dette er jeg i utgangspunktet positiv til. Det er noe med å få vekk det innadvendte fokuset på en selv og over på verden.

Les også

Anna Serafima Svendsen Kvam: «Jakten på en høyere himmel over tilværelsen»

Og det er ikke til å stikke under stol at skolen har en tørr og lite undrende stemning over seg. De store spørsmålene er lite til stede. Selv KRLE-faget har vært ganske kunnskapsorientert. Men det er faktisk en dreining mot det eksistensielle i ny læreplan. «Utforskning av eksistensielle spørsmål og svar» er nå et av fem kjerneelementer i faget. Da er det avgjørende at man får til et åpent rom for høyttenkning og diskusjon. Nettopp det som er vanskelig i en prestasjonsorientert skole. Jeg hører for mitt indre øre hvordan elevene vil spørre «får vi karakter på dette, lærer?» og ser for meg hvordan hver enkelt elev skal få fremovermeldinger om hvordan de kan nå et høyere «kompetansenivå» i eksistensielle spørsmål.

Det er vanskelig å snu et slikt tungrodd skip som skolen. Men jeg håper at lærere og alle involverte kan bidra til å gjøre den til et rausere sted, til mer av et fellesskap og mindre av et sted som kretser rundt enkelteleven og hens prestasjoner.


Les også

  1. – Ingen orker å gå i et selskap de ikke er invitert i – hver dag

  2. Da elevene begynte på spesialskole, opplevde de endelig at noen så dem

  3. – På tide med et paradigmeskifte i foreldrestilen

  4. – Noen dager er halve klassen borte

  5. Skolevegring skyldes ikke foreldre som syr puter under armene på barna

  6. – Mange barn i Stavanger sliter så mye med skolen at de ofte ikke kommer seg dit. Det er alvor­lig

  7. På Sola er det chill. Men ikke alle vgs-elever får tilbudet

  8. Hva kan du gjøre når ungdommen din ikke klarer å gå på skolen?

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Jørg Arne Jørgensen
  3. Skole
  4. Psykisk helse
  5. Livsmestring

Mest lest akkurat nå

  1. Fratatt fører­kort etter ulykke på E39

  2. Stive strømpriser og høy rente knuser ny Joker-drøm

  3. Mastra­fjord­tunnelen åpen igjen etter stengning

  4. Birgitte-saken: Siktede la en felle for det som viste seg å være politi­folk

  5. Gratis varme­pumper til alle!

  6. Navnet på omkommet i vann­scooter-ulykken frigitt