Godkjenning av høyesterettsdommere i USA: Fra anbefaling og samtykke til halvsannheter og skittkasting
GJESTEKOMMENTAR: Senatorene snakker til velgerne, mens høyesterettskandidaten pent må høre på monologene.
- Gunnar GrendstadStatsviter, professor ved Universitetet i Bergen
KommentarEtter fire dager med skarpe spørsmål i justiskomiteen, godkjente Senatet torsdag kveld president Joe Bidens kandidat, Ketanji Brown Jackson, til den ledige plassen i USAs høyesterett. Tre republikanske senatorer krysset den politiske linjen og stemte for Jackson, sammen med alle de 50 demokratene. Lisa Murkowski, en av republikanerne som stemte for Jackson, sa at godkjenningsprosessen blir stadig verre og mer frakoblet virkeligheten for hvert år som går.
For inntil 30 år siden var senatorene i stand til å skille mellom en kandidats juridiske kvalifikasjoner og kandidatens politiske verdisyn. Men som figuren over 50 år med voteringer over nominasjoner til USAs høyesterett viser, skjedde det noe omkring 1990. Et simpelt flertall av de 100 senatorene er nok til at en dommer blir godkjent. Den horisontale linjen viser vippepunktet på 50 senatorer. Hver kandidat er vist ved et datapunkt med stemmetallet på den vertikale aksen og det aktuelle året langs presidentlinjen på den horisontale aksen. Nominasjoner fra republikanske presidenter er vist i rødt, mens nominasjoner fra demokratiske presidenter er vist i blått.
Figuren viser at trenden i godkjenningene har endret seg fra konsensus til konflikt. I de fire siste høringene har senatorene ignorerte Grunnlovens nøkterne bestilling av anbefaling og samtykke av presidentens nominasjoner og gått over til halvsanneheter og skittkasting.
Fire grupper
Siden 1969 har Senatet votert over 24 nominasjoner. Vi kan dele dem inn i fire grupper.
I den første gruppen, under streken i figuren, finner vi tre kandidater som Senatet ikke ville godkjenne. Mest kjent var Robert Bork, som Senatet gjennom en hissig prosess mente var for konservativ. De to andre var rett og slett for dårlig kvalifisert.
I den andre gruppen, øverst i figuren for årene 1970 til 1994, finner vi syv kandidater nominert av republikanske presidenter og to kandidater nominert av en demokratisk president. Senatorene kunne være uenig med kandidatene, men de respekterte likevel presidentens rett til å nominere, og de godkjente kandidatene ut fra deres juridiske kvalifikasjoner.
I den tredje gruppen finner vi fire nominasjoner som i denne perioden kom i en mellomposisjon. Alle ble godkjent, men uten entusiasme. Warren Burger var ikke omstridt, men bare 77 senatorer møtte, og 74 ga tommelen opp. William Rehnquist ble under sine høringer, først som dommer og senere som justitiarius, utfordret på sitt konservative syn på blant annet rasespørsmål.
Clarence Thomas ble like omstridt som Bork, men Thomas frigjorde seg fra anklagene om utilbørlig seksuell atferd og utilstrekkelige kvalifikasjoner. Anklagene mot Thomas og Bork åpnet en kløft mellom de to partiene som de to neste nominasjonene – president Clintons nominasjoner av Ruth Bader Ginsburg i 1993 og Stephen Breyer i 1994 – rakk å komme seg over.
Siden har det bare gått nedover.
Senatorene henvender seg til sine velgere og til støttespillere med tjukke lommebøker.
Snakker til tv-publikum
Det skulle gå 11 år, preget av økende politisk polarisering, før Senatet igjen fikk anledning til å godkjenne en ny dommer til høyesterett. I 2005 ble John Roberts nominert til ny justitiarius. Han introduserer den fjerde gruppen, og det er her høringene blir verre.
Roberts satte en ny standard ved ikke å svare på kontroversielle spørsmål under høringene. Å kommentere politiske saker ville gjøre ham upartisk dersom en beslektet sak skulle lande på Høyesteretts bord. Kandidatene etter Roberts har tatt lærdom og svarer ikke lenger på nærgående spørsmål.
Ribbet for muligheten til å få utfyllende svar, grep senatorene isteden begjærlig muligheten de direkte tv-sendingene ga. Nå henvender de seg mer til sine velgere og til støttespillere med tjukke lommebøker, mens kandidatene pent må sitte og høre på monologene deres.
Som en del av det nye ritualet stiller republikanske senatorer, eller demokratiske, tidvis aggressive spørsmål til høyesterettskandidatene fra motstanderens parti i håp om å kunne diskreditere dem, samtidig som de stiller kosespørsmål til kandidater fra eget parti.
Selv om senatorene hevder at de møter hver ny kandidat med åpent sinn, viser voteringene at de i all hovedsak følger partilinjen. Til tross for at republikaneren Ben Sasse konkluderte med at Ketanji Brown Jackson hadde plettfritt skussmål og grundig kjennskap til loven, kunne han likevel ikke stemme for henne fordi han ikke delte hennes juridiske filosofi. Den nidkjære republikaneren Josh Hawley måtte vrenge på fakta mot Jackson for å skåre noen billige poenger. Han stiller snart til presidentvalg og trenger all den oppmerksomhet han kan få.
Et uverdig teater
Demokratenes frustrasjon er forståelig. I 2016 nektet den republikanske senatslederen Mitch McConnell å slippe president Obamas høyesterettskandidat fram til høring fordi det var presidentvalg det året, mens McConnell høsten 2020 satte president Trumps kandidat Amy Coney Barrett på hurtigspor for å rekke godkjenningen før nettopp et presidentvalg.
Senator Murkowski har rett i at Senatets undersøkelser hverken er Senatet eller Høyesterett verdig. Men så lenge dommerne i Høyesterett ender opp med å måtte avgjøre nasjonens politiske stridsspørsmål, kommer demokratene og republikanerne i Senatet til å fortsette dette teateret. Og de vil bytte rolleheftene med hverandre, avhengig av hvilken president som nominerer den neste høyesterettsdommeren.
