Risiko for mat­mangel i Norge?

KOMMENTAR: Tilhengerne av økt selv­forsyning av mat har talt for døve ører i to generasjoner. Nå blir maten vi kjøper i butikken mye dyrere. Kan krig og energikrise snu trenden?

Hveteåker i Vestby, Viken fylke.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Helt siden 1950-tallet har matbudsjettene til norske husholdninger skrumpet inn. Velstandsveksten og gjennombruddet for internasjonal handel har ført til at Kari og Ola har brukt stadig mindre av hver hundrelapp vi tjener på matvarer.

Mens husholdningsbudsjettet til mat og drikke kunne utgjøre om lag halvparten av de totale utgiftene for en familie på 1950-tallet, ligger det på rundt 10 prosent i dag. I stedet har vi investert overskuddet vårt i hus, hytter, forbruksartikler og reising.

Kina hamstrer mat

Det at utgiftene til mat har blitt en stadig mindre andel av totalen, har muligens lullet mange av oss inn i en forestilling om at det ikke er så farlig hvor maten kommer fra. Den er jo så billig, og vi har så mye penger. Da er det ikke så farlig at bare 40 prosent av det vi spiser er produsert i Norge. Eller?

La oss ta en tur til Kina. I løpet av de siste årene har verdens mest folkerike land hamstret matvarer (og til dels andre varer) i et enormt omfang.

I løpet av sommeren vil Kina være i besittelse av nesten 70 prosent av verdens reserver av mais, 60 prosent av risen og halvparten av hveten. Kinas landbruksdepartement sier selv at deres beredskapslagre av mat er på et historisk høyt nivå, og at denne hamstringen bidrar til den kraftige økningen i matvareprisene globalt.

Kina, som tross alt ikke har mer enn ca. 20 prosent av verdens befolkning, har altså karet til seg brorparten av det som er tilgjengelig av de viktigste matvarene. Hva kan grunnen være? Har Kina skjønt noe vi ikke har skjønt her i Vesten?

For fattige land, for eksempel i Afrika, er dette spørsmålet nærmest eksistensielt. For de fattige står selvsagt bakerst i køen når prisene stiger. Men for et lite, kaldt og rikt land som Norge bør det som skjer i verdensmarkedet også bekymre. Mye.

Ingen beredskap

Under Solberg-regjeringen ble det ikke ansett som nødvendig å ha beredskapslagre for korn i Norge:

«Forsyningsberedskapen innenfor matvaresektoren er basert på at både nasjonal produksjon og import langt på vei kan bli opprettholdt også i kriser. En fullstendig avsperring av forsyningslinjene over noe tid blir ikke sett på som realistisk», skrev Landbruksdepartementet i sin budsjettinnstilling i 2019.

Les også

Harald Birkevold: «Bollestads tomme ord»

Russlands invasjon i Ukraina har ført til mye selvransakelse i Vesten. En ting er at Vesten har undervurdert diktatoren Putins krigsvilje, men en annen er at Ukraina (og Russland) er blant verdens store eksportører av matkorn, særlig hvete.

Mange her i landet, inkludert innflytelsesrike politikere, har hatt en sterk ideologisk overbevisning om at globaliseringen, med færre handelshindringer og lavere produksjonskostnader på grunn av flytting av industri og landbruksproduksjon til lavkostland, ville være en garanti mot knapphet. Men tenk om det ikke var sånn likevel?

Landbruksdepartementets, og altså norske myndigheters, argument var og er altså omtrent slik: Ja, maten kan bli dyrere, men den blir ikke borte. Norge er et rikt land som alltid kan utkonkurrere andre land i jakten på nok mat.

Umoralsk? Absolutt. Men tenk om dette heller ikke er sant?

På Jæren og andre viktige jord­bruks­områder bør det ikke være lov å bygge ned jord­bruks­jord.

Flere faktorer

Nå blir maten dyrere. Det skyldes flere faktorer:

  • Pandemien har gjort stor skade på de internasjonale forsyningslinjene. Transportkostnadene har økt mye.
  • Energikostnadene sendes videre til forbrukerne i form av økte priser.
  • Klimaendringer har begynt å ramme produksjonen.
  • Hamstringen til Kina (og enkelte andre land) har drevet prisene opp
  • Og nå altså krigen i Ukraina og frykten for at den kan eskalere.

Hva kan Norge gjøre i en slik situasjon?

Det virker åpenbart at det er avgjørende å snu trenden i norsk landbruk. I dag er det under 40.000 gårdsbruk igjen i landet. Dette tallet bør helst ikke synke mer. Helst bør det begynne å stige. Jord som ligger brakk, må dyrkes igjen.

Men like avgjørende som antall bønder er at den tilgjengelige matjorda blir utnyttet optimalt. I noen tilfeller kan det bety at det er smart med større enheter, enten ved at gårdsbruk blir slått sammen eller ved at gårdsbruk samarbeider tettere. Men i et land med en geografi som Norge er de mindre, familiedrevne gårdsbrukene av avgjørende betydning.

Les også

Kalberg-21-viruset herjar i Time

Forby nedbygging!

Det er selvsagt også helt avgjørende at vi begynner å ta jordvernet alvorlig. Altså som noe mer enn festtaler. Tross flere skiftende regjeringers fagre formuleringer om viktigheten av å verne matjorda, bygges det fortsatt ned store arealer med matjord i Norge. Hvert eneste år. Og det til tross for at kun 3 prosent av landet vårt er dyrkbart. Enda mindre, bare 30 prosent av dette arealet, er egnet for kornproduksjon.

Noen områder i Norge er så viktige for matproduksjonen at hensynet til jordvernet burde trumfe alle andre hensyn. Dette burde gjelde Jæren, det sentrale Østlandet og Vestfold og de viktige jordbruksområdene i Trøndelag. Her bør det rett og slett ikke være lov å bygge ned jordbruksjord. Uansett grunn.

Et slikt kategorisk forbud ville raskt ha avslørt at det rett og slett ikke er sant, det som ofte hevdes når slike spørsmål skal avgjøres i kommunene: At det i akkurat dette tilfellet er helt nødvendig å gjøre et unntak. Svaret er: Nei, det er det ikke. Bygg på de 97 prosentene av Norge som ikke er matjord!

Publisert: