Jakten på en høyere himmel over tilværelsen

GJESTEKOMMENTAR: Selv­hjelps­teknik­ker fyller ikke alene be­hovet for å gi livet mening i et seku­lært og ustabilt sam­funn.

Fra et ungt familiemedlem fikk jeg nylig servert en diagnose av dagens generasjon unge: «Vi har for mange valg. Alt beveger seg så raskt. Hva skal vi holde oss fast i? Vi får høre at vi har alle muligheter i verden. Men hvem andre enn oss selv kan vi skylde, hvis vi ikke oppnår å mestre livene våre perfekt?»

Det er som å høre ekkoet av sosiologen Zygmunt Baumanns beskrivelse av den flytende modernitetens åk: «Aldri har vi vært så frie. Aldri har vi følt oss så maktesløse.» I boken «Det er nok nå» (2019) tar Linn Stalsberg avspark hos ham når hun påpeker at mantraet om at vi har uendelige valgmuligheter, tilslører hjelpeløsheten i møte med global oppvarming og økende ulikhet. Men hvem kan klage, i en tid hvor vi unge visstnok har bedre forutsetninger enn noensinne for å «bli den beste versjonen av seg selv»? Vel, i verste fall kan slike omstendigheter ende med at vi «søker terapeutiske løsninger på det som [...] er politiske problemer», skriver Stalsberg. Og selv om jeg ikke alltid deler hennes dystre samtidsdiagnose, tror jeg analysen har noe for seg i møte med stresset som preger «generasjon prestasjon», og folk på min egen alder som lider av såkalte «kvartlivskriser».

En lignende bekymring målbæres av psykolog Ole Jacob Madsen og min kommentatorkollega (og tidligere lærer) Jørg Arne Jørgensen. Begge har problematisert innfasingen av det tverrfaglige emnet «livs­mestring» i skolen. Madsen har påpekt det paradoksale i at det som var en tverrpolitisk bekymring for prestasjonspresset dagens ungdom utsettes for – et press med forgreininger til enorme globale utfordringer – har resultert i en «halvtenkt og utvasket oppskrift der de ‘store og vanskelige problemstillingene’ til unges strev, blir liggende ubehandlet». Den samme avpolitiseringen av mental helse som Stalsberg frykter, altså. I stedet for å stille spørsmålet om hva som er et godt liv – og hvilke rådende livsbetingelser som er i konflikt med dette – legger faget opp til å hjelpe elevene med å mestre livsbetingelsene som om de var gitt én gang for alle.

Farvel til Gud

At fokuset på individuelle løsninger kan bli totaldominerende i livs­mestrings­faget, lå dessverre i kortene. Begrepet stammer fra Ludvigsen-utvalgets formulering om at livs­mestrings­perspektivet må på plass fordi «kompetanser knyttet til å gjøre ansvarlige valg i eget liv» er viktige «[i] lys av en økt individualisering av samfunnet og den store tilgangen på informasjon». Refleksjonene om det nye emnet var altså blottet for håpet om å gi nye, sekulære ungdomsgenerasjoner rom for å problematisere forutsetningene for å leve gode liv, i en verden hvor individet slett ikke har kontroll over alt. Det handlet om å mestre gitte forutsetninger.

Egentlig er det paradoksalt at vi endte med dette. For kravet om å gi ungdommen noe innhold i skolen som kunne bøte på presset og stresset, begynte nemlig med det Madsen kaller «en tydelig, verdiforankret problemstilling» fra KrFs ungdomsparti: Det kan «være vanskeligere å være ung i dag enn før på grunn av økt sekularisering og dalende gudstro».

Selv kjøper jeg ikke at bortfallet av et kristent verdigrunnlag alene skaper tapet av mening og behovet for en revitalisert samfunnsdebatt om verdier. Snarere er over­våknings­kapitalismens inntog i livene våre og utsiktene til økologisk katastrofe vel så sentrale årsaker til at flere unge rapporterer om stress, frykt og nedstemthet. Mange trenger mer omfattende helsehjelp, men for det store flertallet vil selv­hjelps­teknikker og coaching alene neppe bøte på følelsen av retningsløshet og eksistensiell uro. Kanskje trenger elevene heller rom for å diskutere meningen med livet, i et fellesskap som er filosofisk heller enn terapeutisk orientert?

«Mestre» eller filosofere?

Jørgensen bekymrer seg over at skolene nå «ukritisk kaster seg på psykologiske opplegg». Han tar til orde for å fokusere «på det skolen alltid har stått for». Jeg deler bekymringen, men Jørgensens løsning blir nok for tam. I en tid hvor teknologien og naturen endrer seg (og oss!) i et grunnleggende nytt tempo, er jeg ikke rede til å gi opp livs­mestrings­fagets potensial helt ennå. Jeg vil driste meg til å si at vi unge i dag har et større behov enn våre foreldre for å samtale om tilværelsens grunnbetingelser. I motsetning til dem har vi vokst opp uten fortellingen om globalt framskritt. Snarere er vår horisont at driverne bak global oppvarming, artsutryddelse og økonomisk ulikhet holder stand, selv om vitenskapens beskjed om alvoret i dette bare blir større.

Når livs­mestrings­faget nå en gang er innført, bør vi merke oss Madsens avsluttende betraktninger i boken «Livs­mestring på time­planen» (2020). Der siterer han sin gamle filosofilærer og påpeker at heller enn omtanke frakoblet samfunnsstrukturene trenger vi at flere enn kristenfolket bidrar i verdidebatter. Det holder jeg med ham i: Når Gud er død og primært erstattet med jaget etter vekst, må flere enn de som savner religionen som ankerfeste, delta i samtalen om hvilke verdier vi skal styre etter. Dette bør lærere, politikere og filosofer gripe begjærlig når livs­mestrings­faget tross alt stadig er i støpeskjeen. Håpet må være at filosofene får vel så mye innflytelse over emnets innretning som selv­hjelps­ideologene. Det burde ikke være forbeholdt de ny­åndelige å lengte etter en høyere himmel over tilværelsen.

• Anna Serafima Svendsen Kvams siste gjestekommentarer (og artikler der hun er nevnt)
• Andre gjestekommentarer