Trehusbyens klassereise

KOMMENTAR: Ganske ofte, for eksempel når debatten raser om byutvikling, lurer jeg på hva oldemor ville ha sagt.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Oldemor, det vil si farmoren til far min, ble født i Bergsmauet 3 på Straen i Stavanger. Moren hennes, altså min tippoldemor, var hun familien kalte «Bestemor på Straen». Serine Nilsen het hun.

Da hun gikk gravid med sitt yngste barn, fikk hun meldingen om at mannen hennes, sjømann på et seilskip, var død av gul feber i havna i Kingston på Jamaica, sammen med hele mannskapet. Hun fikk flere måneder etterpå Peder Severin Nilsens personlige eiendeler sendt hjem til seg, blant dem et lommeur som i dag tilhører min far – den foreløpig siste sjømannen i en lang rekke.

Marie Nilsen, gift Birkevold, min oldemor. Hun vokste opp i det vi i dag vil kalle fattigdom. Med en alenemor og fire søsken.

Mannen i kjelleren

Malene tvers over gaten og Karina i huset nedenfor var også sjømannsenker. Serine sydde og reparerte klær, tok inn losjerende og satte jentene i gang med å tre brisling på hermetikkfabrikkene fra de var seks-sju år gamle. Småguttene fikk jobb med å tenne gatelysene, som etter hvert gikk på gass.

I kjellerboden, sammen med kullbingen og den store vaskekjelen, fikk en lokal eksentriker bo når han ikke var velkommen hjemme; han tegnet og malte på veggene og på pappbiter, ungene i gata var slemme med ham og påsto at han gjemte rotter i lommene. Han leverte også ved. Hans navn var Lars Hertervig.

Bergsmauet 3

På et tidspunkt på slutten av 1800-tallet var 10 personer registrert med adresse i bitte lille Bergsmauet 3. Inkludert to damer som delte kvistværelset. De kjente ikke hverandre fra før, men vi kan anta at de ble godt kjent på sine 2–3 kvadratmeter.

Bergsmauet 3 var det første huset på Straen som fikk innlagt vann, og da holdt Serine døra ulåst slik at naboene bare kunne gå inn og forsyne seg.

Min farfars søskenbarn Nelly Nilsen Langholm, som gikk bort i 2020, fortalte meg i 2019 at Marie reagerte med undring den gangen bystyret i Stavanger, etter en langvarig prosess på 1950- og 60-tallet, vedtok å bevare Gamle Stavanger for ettertiden. Planen var egentlig å rive det hele og bygge flotte, moderne boligblokker i betong.

Fattigdom

Nelly kjøpte huset i 1971 og ble deretter en forkjemper for bevaring av Gamle Stavanger som et levende bomiljø.

Grunnen til at jeg innleder med denne skissen av en familiehistorie, er at jeg noen ganger tenker på oldemors familie i forbindelse med debatten om byutvikling og bybevaring.

I dag er det innlysende at Gamle Stavanger er bevaringsverdig. Men oldemor tenkte ikke sånn. Hun assosierte stedet med fattigdom. Hun og hennes generasjon strevde for å komme seg bort fra det. Slik min morfar, oppvokst som sønn av en støperiarbeider på Spilderhaugen innerst i Pedersgata, også gjorde. Til slutt kunne han, førstesekretær på Likningskontoret, flytte inn i en nybygd enebolig på Stokka. En klassereise gjort mulig av politikk.

Det vidunderlige

Da min mor begynte på Kampen skole i 1947, var det noen av ungene i klassen som fortsatt bodde i hus uten skikkelige gulv, som kom på skolen i tøy som mødrene deres hadde sydd av melsekker fra mølla til Nordkronen. For en drøy generasjon siden var det fortsatt akutt fattigdom i det som i dag er en rik by i et søkkrikt land.

Moderne boliger, med linoleum på gulvene, med vannklosett, isolasjon i veggene, med lån fra Husbanken, var som å komme til himmelen. De var selve symbolet på velferdsstaten, kontrakten som sier at alle skal med.

Kampsonen

I dag er kampsonen utvidet. Trehusbyen Stavanger omfatter i dag boliger bygget helt fram til våre dager. Det er anslått at 30.000 av oss bor i et hus som er omfattet av vernebestemmelsene for trehusbyen. Ja, til og med murhus er omfattet av vernebestemmelsene for trehusbyen.

Forslag om riving av trehus for å gi rom for nye bygg er med andre ord spesielt kontroversielle i Stavanger. Bevaringsaktivismen får drahjelp av verneplanen, og det må foreligge særskilte grunner for at planer som innebærer riving av trehus likevel skal få grønt lys.

Ohm = motstand

I våre dager står slaget særlig på Storhaug, og særlig i området rundt Nytorget og Pedersgata.

Det er kanskje logisk at en som heter Ohm møter motstand.

Det er kanskje bra med en «fot i bakken», som toneangivende lokalpolitikere har varslet etter en rask – kanskje for rask? – transformasjon av eldre bolighus innover i Pedersgata til en kombinasjon av bolig og næring.

Beboere i Pedersgata med sidegater protesterer mot at kapitalkrefter bruker musklene sine for å skape nytt. Men representerer de som protesterer alle som bor der? Det gjør de jo ikke. Det er alltid slik at dem som mener sterkest, protesterer mest høylytt, får mest oppmerksomhet. Uansett hva debatten dreier seg om.

Eventyret Stavanger

Det hender ganske ofte at jeg tenker på oldemor, på morfar og selvsagt på mor og far i denne sammenhengen. For de var med på det eventyret som handlet om at et helt land reiste fra relativ fattigdom til absolutt rikdom. Jeg var to år da «Ocean Viking» fant Ekofisk i 1969 og forandret Norge for alltid. Da bodde foreldrene mine til leie. Så ble det rekkehus. Så ble det enebolig.

I dag bor det oljedirektører og bankfolk og arkitekter og it-konsulenter i Gamle Stavanger. Jeg lurer på hva oldemor hadde sagt hvis hun fikk oppleve det.