Det er en forferdelig følelse å skamme seg over landet sitt

GJESTEKOMMENTAR: Få uker før covid-19 endret verden for alle, var jeg så heldig å være i Stavanger på et arrangement organisert av en stavangerbasert bedrift. Jeg var mektig imponert over stedet og skrev utfyllende om det i The New European.

Publisert: Publisert:

«Nasjonalister, populister, løgnere,» skriver Alastair Campbell om mennene til høyre og venstre for Jens Stoltenberg her, Boris Johnson og Donald Trump. Erna Solberg og Angela Merkel er blant de kvinnelige lederne som går fri for kritikk. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix

  • Alastair Campbell
    Forfatter og strateg, talsperson og strateg for Storbritannias statsminster Tony Blair 1994–2003

Jeg skrev også om hvordan norsk næringsliv stadig utviklet negative oppfatninger av Storbritannia på grunn av Brexit. Det ble tydelig også bekreftet gjennom en håndsopprekning ved en middag der jeg hadde et innlegg. Flertallet mente Brexit var negativt for Storbritannia og Storbritannias anseelse i verden.

Og som det ikke var ille nok: Nå har vi en annen hendelse som vil gjøre varig skade på vår anseelse i verden, nemlig det faktum at Storbritannia har blant de høyeste dødstallene på grunn av covid-19. Noe som ikke minst skyldes vår regjerings katastrofale håndtering av
denne krisen.

Jeg har hele mitt liv støttet partiet Labour. Men selv da jeg dekket Margaret Thatcher som journalist, og selv om jeg var uenig i så mye av det hun gjorde, skammet jeg meg ikke da hun var Storbritannias statsminister.

I dag, 63 år gammel, føler jeg meg skamfull og flau når verden ser på den nasjonale katastrofen Boris Johnson har skapt av covid-19-krisen. Fram til nylig har jeg identifisert meg selv som britisk (passet mitt), skotsk (opphavet mitt, hjertet mitt), europeisk (min geopolitiske tilhørighet), med Yorkshire (fødestedet mitt) og med London (der jeg bor).

Artikkelforfatter Alastair Campbell viser blant annet til sin skotske identitet. Foto: Simon Dawson, Reuters/NTB scanpix

Med Brexit ble dette utfordret. Covid-19 og Johnson-regjeringens håndtering av viruset har ødelagt denne identiteten. Jeg har ingenting felles med disse menneskene. De er en skam for Storbritannia, og de får meg til å føle meg kvalm.

Bøyde bananer

Jeg har kjent Boris Johnson i mange år, ettersom vi begge var journalister, han for høyreorienterte Daily Telegraph og Spectator, og jeg for venstreorienterte Daily Mirror. Så, da jeg var Tony Blairs talsperson, ville Johnson dukke opp på noen av pressekonferansene mine for å fnyse, lage vitser, aldri ta notater og forsvare historier han hadde diktet opp, for eksempel «Brussels» planer om å insistere på kondomer i én størrelse eller forby potetgull med smakstilsetninger og bøyde bananer.

Han ble kjent for å være en morsom figur, og han har fortsatt hele veien til toppen med den samme forestillingen. En vits har blitt landets leder, og det gjør landet vårt til latter for alle.

Det covid-19-håndteringen har vist, er akkurat hvor uegnet han er for en seriøs stilling: Han var avfeiende til krisen mens den bredte seg tungt ned over verden; ignorerte ekspertene og skrøt av at han tok infiserte pasienter i hånden; oppfordret sterkt til at store sportsarrangementer skulle fortsette, selv om andre nærliggende land stengte ned; mislyktes i å gi førstelinjen beskyttelsesutstyr; mislyktes i å oppfylle gjentatte løfter om at alle som trengte en test ville få det, mens han tenkte at som med Brexit var alt som skulle til slagord som «slå ned sombreroen», «send viruset på dør» eller «få Brexit gjennomført».

«Gjennomført inkompetent»

Hans falske churchillianske formuleringer har skapt like mye forvirring som de var ment å gjøre slutt på, og i mellomtiden har han gjemt seg. Selv før han ble syk var han knapt synlig, og etterpå dukket han egentlig bare opp for å forsvare rådgiveren sin Dominic Cummings, som brøt nedstengningsreglene han hjalp til med å utforme, og som ikke ble sanksjonert, men forakt fra millioner som hadde holdt seg hjemme i to måneder, slik de var instruert om.

Les også

Boris Johnson forsvarer rådgiver som refses for å ha brutt karanteneregler

Vi har lenge visst at Johnson er en løgner. Det krisen har vist, er at han også er gjennomført inkompetent. Vi er nå øverst på dødsligatabellen sammen med USA, Russland og Brasil, med Johnson, Donald Trump, Vladimir Putin og Jair Bolsonaro, kvartetten kalt «de fire lederne av den infiserte verden» av Der Spiegel.

Johnson nådde toppen av partiet sitt ved å overbevise dem om at han var en vinner, i stand til å appellere til andre enn dem Toryene kunne, og sant nok, han har vunnet mye. Han ble borgermester i London, som i hele mitt liv har vært en Labour-by, dolkeavstemningen om Brexit, mot alle odds; han vant Tory-ledelsen, med støtte til og med fra parlamentsmedlemmer som sa de visste at han ville bli en katastrofe; og han vant et parlamentsvalg. Kvalitetene som førte ham dit – en avslappet holdning til sannheten, evnen til å le bort skandaler, evnen til å snu komplekse saker til kvikke slagord – er nøyaktig det motsatte av det som trengs nå.

Les også

Hilde Øvrebekk: «En overklassegjeng uten peiling på virkeligheten»

Les også

Harald Maaland: «Boris Johnson ikke helt Churchill, mildt sagt»

Null av ti

Ved starten av krisen, da jeg forsøkte å la tvilen komme dem til gode, basert delvis på hva vi hadde lært fra det vi lyktes og mislyktes med under krisene i Blairs tid, sendte jeg et skriv til ministere og offentlige tjenestepersoner. Til å begynne med på deres forespørsel, og så
publiserte jeg en versjon i Evening Standard med følgende meninger om hvilke tilnærminger regjeringen burde ta:

  1. Utforme, gjennomføre, men også formidle en tydelig strategi.
  2. Vis et sterkt, tydelig og stabilt lederskap.
  3. Organisere ut fra sentrum av regjeringen.
  4. Sette alle kluter til.
  5. Bruke ekspertene godt.
  6. Sette inn et sterkt team.
  7. Få de store øyeblikkene til å telle.
  8. Få med folket.
  9. Vise ekte empati for personer berørt av krisen.
  10. Gi håp, men ikke falskt håp.

Det er ikke en overdrivelse å si at Johnson scorer null av ti poeng. Det eksisterer ikke har ei heller eksistert noen tydelig strategi. Det gikk fra å ignorere, til flokkimmunitet, til delvis nedstengning, til nå å myke opp nedstengningen. Dette til tross for at dødstallene fortsetter å være høye, og i strid med vitenskapelige råd.

Les også

Ufyselig sjarmtroll eller pompøs klovn? Vurder selv

Nedstengningen brøt sammen, til og med da Johnson gjorde et stort nummer av at vi endelig kunne se et par mennesker fra andre husstander, forutsatt at vi overholdt sosial distanse og oppholdt oss utendørs. De fleste hørte ikke etter, ettersom strender og parker
allerede var smekkfulle.

Lederskapet, også før han ble syk, var fraværende, og etter at han kom tilbake har han vært mer fokusert på å redde Dominic Cummings enn å redde landet fra covid-19. Sentrum, ødelagt av innstramminger og sammensetningen av regjeringen, som utelukkende består av sanne Brexit-tilhengere, har blitt svekket. Teamet er ynkelig svakt.

Forferdelig kommunikasjon

Eksperter brukes ikke for å øke kompetansen, men for å gi politisk dekning. De store øyeblikkene har blitt ødelagt av blandede budskap. Når det gjelder empati viser ministerne lite omtanke for de døde og sørgende utover den automatiske frasen «våre tanker er med dem», dag etter dag på pressekonferanser, som har blitt en mesterklasse i
forferdelig kommunikasjon.

Johnson vant makten ved å fremstille seg som en venn av folket mot en mytisk elite. Det var litt av et bedrageri, tatt i betraktning hans privilegerte bakgrunn fra Eton School og Oxford University. Cummings-skandalen og bekreftelsen på at denne klikken ser på seg selv som mennesker som lager regler for andre, men som ikke føler seg forpliktet til å overholde dem selv, har for alltid avslørt folk mot elite-myten, og avslørt Johnson for å være det noen av oss alltid har visst han var – en sjarlatan, fullstendig uegnet for enhver
lederstilling, for ikke å si den høyeste i landet.

Dansevideoen fungerte

Når vi ser rundt i verden, er det interessant hvor mange av lederne som scorer nærmere ti enn null poeng som er kvinner. Inkludert deres statsminister, Erna Solberg, som i form av resultater – 237 døde sammenlignet med titusener i Storbritannia – og stil, har gjort det bedre enn Johnson på alle ti punkter.

Dansen der de praktiserte sosial distanse, utført av den norske regjeringen, var nøyaktig den typen minneverdige fotostunt som Johnson liker å gjøre. Hadde han forsøkt, ville han blitt ledd ut. Det fungerte for Norges ledere fordi de fikk grep om krisen. Hvis du gjør de alvorlige tingene riktig, får du rett til å gjøre noe litt mer lettsindig. Johnson gjør bare det som er lettsindig. Akkurat nå er dette det siste noen ønsker.

Roses: Danmarks statsminister Mette Frederiksen. Foto: Philip Davali, NTB scanpix

Likeledes Tsai-ing Wen i Taiwan, Mette Frederiksen i Danmark, Angela Merkel i Tyskland: Denne krisen er laget for seriøse ledere med øye for detaljer, arbeidskapasitet og en evne til å få mennesker til å samarbeide og fokusere. I Storbritannia, til tross for at Skottland har mistet over 2300 mennesker i covid-19, anses førsteminister Nicola Sturgeon likevel å ha gjort en langt bedre jobb enn Johnson.

Jacinda Ardern i New Zealand scorer definitivt ti poeng. Som kommunikator har hun vært klar, besluttsom, uanstrengt empatisk og med den beste enkeltsetningen de siste tre månedene: «New Zealand har bare 102 tilfeller, men det hadde Italia også en gang» – og da de stengte ned, hadde 22 mennesker dødd der. Det såkalte moderlandet, Storbritannia, har hatt et stort overdødelighetstall. Godt over 60.000, mer enn det som ville fått plass på noen Premier League-stadioner, med unntak av Old Trafford i Manchester.

Nasjonalpopulisme og løgn

Når det gjelder hvem som har gjort det dårlig, bare se på tallene – det er USA, Storbritannia, Russland og Brasil. Og hva annet har Johnson, Donald Trump, Vladimir Putin og Jair Bolsonaro, disse «fire lederne av den infiserte verden» felles? De er nasjonalister, populister, løgnere. De avviser ekte eksperter. De motiveres mer av sine egne interesser enn folkets. Det nasjonalpopulistiske viruset de deler og sprer er på sin egen måte like farlig som viruset som har drept så mange av deres folk.

Norge er heldig som har en leder, og en politikk mer generelt, som tror på fakta og objektiv virkelighet, verdsetter ekspertise og er tydelig motivert av interessene og velferden til folket hun leder. Boris Johnson har forsøkt å overbevise lærere, foreldre og barn om at det er trygt for skolene å gjenoppta virksomheten.

Regjeringens store argument er at Norge og Danmark har vist at det kan gjøres uten at viruset blomstrer opp igjen. Den store forskjellen er at det norske og danske folk har sett en regjering som er kompetent, godt ledet og i stand til å skape konsensus, og i stand til å forklare ting uten å lyve eller skryte av hvor fantastisk jobb de har gjort.

Så på tirsdag annonserte den britiske regjeringen at de ga opp, og at skolene ikke vil åpne igjen før i september.

Tenk at dette er de samme menneskene som har gitt oss Brexit, og fortsatt ikke har noen anelse om hvordan det vil gå med den saken. Covid-19 har imidlertid gitt en indikasjon på at det er usannsynlig at det vil gå bra, i alle fall for Storbritannia.

Publisert:

Brexit

  1. Underhuset vedtok lov som bryter brexitavtalen

  2. – Jeg har ingenting felles med dem som styrer. De er en skam for Storbritannia, og de får meg til å føle meg kvalm

  3. Boris Johnson er klar til å styre skuta utfor stupet

  4. Labour granskes for mulig antisemittisme

  5. The Times: May kunngjør sin avgang fredag

  6. May ber Corbyn om å redde brexit-avtalen

Les også

  1. Boris Johnson får intensivbehandling for covid-19

  2. Leder: En statsmannsaktig ny Labour-leder

  1. Brexit
  2. Brexit
  3. Boris Johnson
  4. Labour
  5. Donald Trump