Politisk matematikk

KOMMENTAR: Koronafaste byfolk har i sommer gjort to sjokkerende oppdagelser: Det bor folk i distriktene, og de har dårlige veier.

Publisert: Publisert:

Rødsliane på riksvei 13 er vakre, men livsfarlige. Dessverre bor det for få velgere i Suldal til at andre enn lokalpolitikere gidder å bry seg om det. Foto: Reisemål Ryfylke

  • Harald Birkevold
    Kommentator

For noen år siden var vi på sommerferie på Kreta. Og trøtte og leie av stranden tok vi en biltur i en leid skranglekasse til sørsida av den lange og store middelhavsøya. Turen tok oss langs svingete og sjarmerende kystveier, der ethvert møte med en buss eller lastebil utløste frenetisk rygging, tuting og gestikulering. Men med et smil, tross alt. Man var jo på ferie.

Deretter over fjellene, hvor det høyeste punktet er bare 13 fattige meter lavere enn vår egen Galdhøpigg, og ned noen hårreisende krøtterstier av noen fjellveier. Utsikten var formidabel. Avgrunnen som ventet dersom bilen skulle forlate den smale grusveien likeså. Til slutt var vi nede ved havet igjen, i en liten og sjarmerende fiskerlandsby, hvor vi spiste lunsj.

Gresk tragedie

Vår vert var en middelaldrende og sørgmodig utseende mann som ristet på hodet da jeg avslo tilbudet om mer øl og pekte på skranglekassa. «Jeg kjører».

– Nettopp, du trenger noe å styrke deg på før du skal kjøre opp den livsfarlige veien igjen, mente han. Og dessuten er trafikkpolitiet aldri her.

Mens jeg drakk en ny øl, fortalte han med stigende harme om de udugelige politikerne som hadde sviktet landsbyene på sørsida. Drømmen var en tunnel som kunne knytte dem sammen med turistmagnetene på nordsida, som kunne sørge for trygg skolevei, som kunne hindre fraflytting og nedgangstider. Men EU-pengene kom aldri. De gikk i stedet til den nye hovedveien mellom storbyene Chania, Retymnon og Hiraklion. Eller de ble brukt for å løse de enorme trafikkproblemene i og rundt Aten. Hovedstaden.

Kreta og Lovra

Denne historien minner selvsagt til forveksling om samtaler jeg har hatt med innbyggere i norske distriktskommuner. Som for eksempel Suldal.

Skulle en forbipasserende turist komme til å fortelle en fastboende suldøl om hvor «sjarmererende» veien mellom Erfjord og Sand er, vil det bare være suldølens iboende høflighet som avholder ham eller henne fra å be turisten om å hoppe i Sandsfossen.

For de uinnvidde er veien mellom Erfjord og Sand del av riksvei 13, den såkalte Ryfylkeveien, som med brask og bram og fanfare ble åpnet i 1965. Og akkurat slik den så ut i 1965, for 55 år siden, ser den ut i dag, i Rødsliane opp fra Lovra. Det mest rasutsatte området på hele riksvei 13.

Født på rv 13

I flere tiår har lokale folkevalgte forgjeves forsøkt å få rassikring av Rødsliane raskere inn på de nasjonale veibudsjettene, uten hell. I mellomtiden er det bare flaks som gjør at det ikke går liv tapt.

Når ferierende, koronafaste byfolk nå kjører land og strand rundt fordi de er nødt, gjør de sjokkerende oppdagelser. Veinettet utenom de store byene er ikke all verden! Og minst like sjokkerende: Det bor folk der ute! Folk med jobber og unger!

Det som for de ferierende er en litt hårreisende enkeltopplevelse, er skoleveien til ungene i den bygda. Mange suldøler er født på riksvei 13 eller 46, fordi nærmeste sjukehus med fødeavdeling ligger i Haugesund. Rødsliane er hverdagsveien til jobb for mange som jobber på Suldal kommunes største private arbeidsplass, Norsk Stein på Berakvam ved Jelsa.

Ferjekø

Kolonnekjøringen i Haukelitunnelen på E 134 denne sommeren har skapt timeslange køer, særlig fordi vedlikeholdsarbeidet skjer akkurat den sommeren halve Norge er på bilferie. Men veien over Haukeli er også veien til Østlandet for næringslivet i en halv region. Om vinteren er det et sjansespill å sende noe den veien, i alle fall om det er avgjørende at det er framme til en bestemt tid.

Når køene vokser på begge sider av Jøsenfjorden fordi de to ferjene bare har den kapasiteten de har, kan vi lese arge kommentarer fra de ferierende. Flere timer i kø er jo ikke noe å trakte etter. Men spør noen som kommer fra Hjelmeland hvor mange år det tok å få den ekstra ferja. Før var det bare én.

Politisk matematikk

Distrikskommunene er ofre for en rekke uheldige omstendigheter, men ikke minst for politisk matematikk.

Suldal kommune har snaut 4000 innbyggere, eller omlag som et litt stort nabolag i Stavanger. Hjelmeland bare drøyt 2500 innbyggere. Sauda har snaut 5000.

Politisk matematikk tilsier at dette er ikke nok potensielle velgere til at partiene har særlig mye igjen for å gjøre dem fornøyde. Dessuten stemmer de jo på Senterpartiet uansett.

Og der er vi vel ved et slags poeng. Den sterke framgangen til Sp, der Asbjørn Birkeland i Sauda gjorde slutt på tiår med Ap-hegemoni i industribygda, og der Sp har rent flertall i Suldal, skjer selvfølgelig ikke i et vakuum.

Hva er viktig?

De første ukene av koronakrisen gjorde mange av oss oppmerksomme på hva som egentlig er de viktigste jobbene i et samfunn. Helsepersonell, renholdere, folk i dagligvarebransjen. Og bønder og fiskere. De som skaffer oss mat.

Men det spørs om det stemmer, det som ble sagt i løpet av de ukene i mars og april. At dette ville endre alt. Jeg tviler dessverre på det. Etter 22. juli var det mange som snakket om et varmere og mer inkluderende samfunn. I dag er debattklimaet verre enn noen gang. Slik kan det fort ende opp med den nye omtanken for matprodusenter og sykepleiere også. Festtaler uten innhold.

Skal vi klare å produsere nok mat i dette landet, må vi gjøre det mer attraktivt å bo i distriktene. Og da gir politisk matematikk helt ubrukelige resultater.

Det som for de ferierende er en litt hårreisende enkeltopplevelse, er skoleveien til ungene i den bygda
Publisert:

Les også

  1. Fylkesrådmannen: Nei til å sikre Rogalands farligste vei

  2. Lekkasje: 800 millioner til ny tunnel i Suldal

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Suldal
  3. Nasjonal Transportplan
  4. Samferdsel
  5. Politikk