Drama til siste slutt
Lite er så nervedirrende spennende som å vente på en jurykjennelse i en alvorlig straffesak. Over hele Norge holdt mange pusten da Borgarting lagmannsrett skulle avgjøre Eirik Jensens skjebne.
- Hans Petter AassJournalist
Denne artikkelen er over fire år gammel
KommentarSaken mot den tidligere politimannen som er tiltalt for medvirkning til innførsel av tonnevis med hasj og for grov korrupsjon var den siste rettssaken i Norge der likemenn skulle avgjøre om den tiltalte var skyldig. Med Jensen-saken gikk juryordningen ut av norsk rettshistorie på mest dramatiske vis.
Utfallet er en bekreftelse på at beslutningen om å avvikle juryordningen er riktig. Det fremstår ulogisk å frifinne Jensen for narkotikakriminalitet, men samtidig finne ham skyldig i grov korrupsjon. Hvorfor skulle hasjsmugleren Gjermund Cappelen korrumpere en politimann om han ikke fikk gjenytelser for det?
Det største problemet er imidlertid at vi aldri vil få vite hva jurymedlemmene la til grunn da de resonnerte seg frem til sin beslutning. En jury skal bare svare ja eller nei på spørsmålene som er stilt av retten. Medlemmene slipper å begrunne hvordan de kom frem til avgjørelsen.
LES OGSÅ: Eirik Jensen: - Det er å spytte på juryen
Påkjenning
En rekke jurysaker de siste årene har vært så dramatiske for oss som har vært til stede i rettslokalene at jeg knapt kan forestille meg hvordan det var for dem som var direkte involvert. Ventetiden mens fagdommerne avgjør om juryens kjennelse skal stå må være en voldsom påkjenning.
Som i Gulating lagmannsrett da Birgitte-saken ble avgjort i 1998. Den gang aksepterte fagdommerne tilsynelatende meget motvillig juryens beslutning om å frifinne Karmøy-jentas fetter for det brutale drapet.
Eller da jurymedlemmene i 2007 kom til at det ikke var bevist at Thomas Thendrup var en av Nokas-ranerne. I det siste tilfellet satte fagdommerne i Gulating lagmannsrett kjennelsen til side. Året etter ble Thendrup funnet skyldig av en såkalt meddomsrett - bestående av tre fagdommere og fire lekdommere.
Mest sannsynlig er det en domstol med samme sammensetning av jurister og vanlige mennesker som nå venter Eirik Jensen.
LES OGSÅ: Jensen-saken endte opp i en juridisk floke
Føle med
Uavhengig av skyld eller ikke - det er vanskelig å ikke føle med Eirik Jensen etter berg- og dalbaneopplevelsen i Borgarting lagmannsrett mandag.
Han må ha følt det som en stor seier da juryen først erklærte ham ikke skyldig i narkotikasmugling. Selv om de samme ti jurymedlemmene i neste sekund fastslo at han var skyldig i grov korrupsjon, er forskjellen på de to utfallene mange år i fengsel for den tidligere politimannen.
Så forandret de tre fagdommerne alt. Etter å ha diskutert saken i en drøy time, meldte rettens administrator Kristel Heyerdahl at de enstemmig hadde kommet til at Eirik Jensen utvilsomt også var skyldig i å ha medvirket til narkotikainnførsel.
For Jensen betyr tilsidesettelsen av juryens kjennelse at han må leve med den uavklarte situasjonen i minst et år til.
LES OGSÅ: Dette skjer videre i Jensen-saken
Samme bevis
Mange spør seg hvordan fagdommerne kunne komme til en annen konklusjon enn juryen etter å ha sett de samme bevisene presentert i retten.
Det spørsmålet kan ha mange svar. For det første synes det åpenbart at også flere jurymedlemmer mente at Jensen var skyldig etter tiltalen. For å svare «Ja» på skyldspørsmålet, må mer enn seks av de ti jurymedlemmene være enige om at bevisene er sterke nok.
At det gikk nesten fem døgn før juryen klarte å bestemme seg, skyldes trolig at det har vært en drakamp innad blant medlemmene. Det er et stort ansvar som følger med å avgjøre om et menneske skal finnes skyldig i en alvorlig forbrytelse. Tenk deg selv hvordan det vil være å frata et menneske friheten i årevis og endre vedkommendes liv for alltid.
Da skal det kanskje ikke mye usikkerhet til før det blir vanskelig å finne en tiltalt skyldig. At mannen på tiltalebenken er Norges mest kjente politimann, og som i lagmannsretten har fremstått sympatisk, gjør det ikke lettere.
Rimelig tvil
Jurister er forventet å forstå forskjellen på hva som er rimelig tvil og hva som er oppkonstruert tvil. Det er ikke selvsagt at vanlige mennesker klarer å skille mellom sannsynlighetsovervekt, som ikke holder til å domfelle i en straffesak, og hva som i rettslig forstand eventuelt er bevist utover enhver rimelig tvil.
I hvert fall ikke uten annen bistand fra jurister enn rettsbelæringen de får av rettens administrator før juryen overlates til seg selv. En meddomsrett med en blanding av erfarne jurister og vanlige mennesker der diskusjonen leder frem til en skriftlig begrunnet kjennelse er den beste for rettssikkerhetsgarantien.
En slik domstol må Eirik Jensen nå forberede seg på å møte, selv om hans forsvarer John Christian Elden har anket beslutningen om å sette juryens kjennelse til side til Høyesterett.
Elden mener ordningen som gir fagdommerne denne muligheten først og fremst skal forhindre at uskyldige blir dømt, og at den ikke bør gjelde for tiltalte som blir frifunnet. Som eksemplet med Thomas Thendrup viser, skal det mye til for at forsvarsadvokaten når frem med sin anke.
At fagdommere i to rettsrunder nå har funnet den tidligere politimannen som skyldig i både medvirkning til grov narkotikasmugling og grov korrupsjon, kan fort være en pekepinn på hvordan dette vil ende til slutt.
