Knut Arild Hareides bok: En kamp for Kristelig Folkepartis eksistens

KOMMENTAR: Kan KrF gå inn i Solberg-regjeringen i høst? Ikke etter de politiske analysene partileder Knut Arild Hareide gir i boka si «Det som betyr noe».

Publisert: Publisert:

KrF-leder Knut Arild Hareides bok «Det som betyr noe» er i biografi-sjangeren, men er mer en gjennomgang og presisering av hva partiet skal stå for − uten noen konklusjon om regjeringssamarbeid, men med enkelte svært tydelige signaler. Foto: Jarle Aasland

  • Torbjørn Kindingstad
    Tidl. politisk redaktør i Aftenbladet
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Hareide skriver på slutten at «Det som betyr noe - et KrF for vår tid» er myntet på debatten partiet står i akkurat nå om hvilken side partiet skal velge i dagens norske politiske virkelighet. Han trekker ingen konklusjon, men vil gi sine råd direkte til partiet når spørsmålet skal avgjøres. Men konkluderer han med regjeringsdeltakelse nå, vil det bidra til å øke forvirringen som allerede eksisterer om hva som er Kristelig Folkepartis politiske ståsted.

Som et program

«Det som betyr noe» kom ut på forlaget Aschehoug mandag 24.9.18.

Boka er ikke en biografi – snarere et politisk program, eller en utdyping av KrFs program, ispedd eksempler og begrunnelser for de ulike standpunktene. Hareide plasserer seg som partileder først og fremst i en europeisk, kristendemokratisk ideologisk sammenheng. Han klargjør mange av partiets standpunkter og utdyper hvorfor de er som de er, uten at det representerer noe spesielt nytt. At han peker på sammenhengen med de europeiske kristendemokratiske partiene, kan skyldes behovet for å understreke at partiet er noe mer enn en liten norsk velgergruppe som sliter med å komme over sperregrensen.

Les også

Hareide advarer mot individualisme på høyresiden i ny bok

Tror på Jonas

Han legger stor vekt på fellesskapet mellom Arbeiderpartiet og KrF knyttet til begreper som solidaritet og menneskeverd. Han karakteriserer Jonas Gahr Støre som en «sentrums-søkende og livssynsåpen Ap-leder», og poengterer også felles-skapet han har opplevd når de to har møttes for å bidra under større kristne arrangementer som for eksempel i Sarons Dal.

Han skryter også av Erna Solberg, men trekker fram at han var svært skuffet over at det tok så lang tid før statsministeren tydelig tok avstand fra Sylvi Listhaugs famøse facebookinnlegg. Han sier også rett ut at Høyre forlater sine tradisjonelle verdikonservative holdninger mens den liberalistiske delen av partiet styrkes. Han presiserer om dagens regjeringssamarbeid at «Fremskrittspartiet er en dominerende kraft i samarbeidet».

Når Hareide da også understreker at avstanden mellom KrF og Frp er for stor til et regjeringssamarbeid, ja, da skulle konklusjonen være gitt.

Legg gjerne til at han heller ikke er fornøyd med retningen Venstre utvikler seg i, og understreker at det sentrumspartiet som ligger KrF nærmest i dag, er Senterpartiet. Selv SV oppleves av Hareide som noe mer medgjørlig etter hvert, mens Rødt betraktes som partiet som nå spiller rollen som populismens fyrtårn helt til venstre.

Rydder litt

Riktignok understreker Hareide at KrF har oppnådd mye i samarbeid med Solberg-regjeringen, men også at gevinsten har regjeringspartiene fått – ikke KrF.

Han har også noen små stikk til de KrF-medlemmene som har valgt å melde seg ut, og som mente at det ikke var særlig grunn for KrF til å kritisere Sylvi Listhaug: «Dersom du mener kampen for kristne verdier handler om å stenge døra for mennesker på flukt, finnes det antakelig bedre alternativer enn KrF.»

Forfatteren selv har nok først og fremst ønsket at dette skulle bli et verdipolitisk dokument. Det er det også blitt, og det har et klart partipolitisk budskap knyttet opp mot budskapet fra en annen partileder i KrF som også skrev bok. Kjell Magne Bondevik skrev i 1994 «Det tredje alternativet», der budskapet er litt av det samme: Å bruke sentrumsposisjonen som et tredje alternativ for å unngå at fløypartiene i for stor grad setter dagsordenen.

Verdibegeistring

Knut Arild Hareide ønsker nok med sin bok å ta tilbake litt av den verdibegeistringen som fulgte Kjell Magne Bondeviks og Valgerd Svarstad Haugslands lederperioder. Han bygger på mange av de samme sakene som skapte bølgen av velvilje da, og la grunnlaget for Kjell Magne Bondeviks to perioder som regjeringsleder.

Noen eksempler: Å redusere ulikhetene i et samfunn handler om å investere i familiene. Barnetrygden må opp og, målstyrings- og rapporteringssystemer som skal fremme økonomi og konkurranseelementet i skolen må vekk. Hareide vil ha vekt på fellesskap og samvær, europeisk kulturarv, kristne og humanistiske verdier, kamp mot rasisme og fremmedfrykt for å nevne noe.

Tar oppgjør

Dette er først og fremst en bok skrevet for et «indremedisinsk» formål for KrF-ere. Den er et oppgjør med den delen av Kristen-Norge som sympatiserer med de sterkt kristenkonservative kreftene i USA, og med noen av utbryterne her i Norge i partiet De Kristne. Hareide har understreket KrFs plass i det politiske bildet, og søker nå velgere fra alle befolkningsgrupper for å kunne vokse. Han ønsker å distansere partiet fra det som noe upresist kan kalles kristenfundamentalister. Og presiserer at KrF er et parti, ikke en religiøs menighet.

Dette er også en helt nødvendig presisering dersom han skal ha noe håp om vekst for partiet. Han må nå andre grupper enn de marginale kristenkonservative. Og han må få folk flest til å tro på at det er det han nå gjør.

For partiets del har lederen nå sagt «halleluja!». Det gjenstår å se om han lykkes med å gjøre det også.

Les også

KrFU-landsmøtet vil ha partiet inn i regjeringen

Les også

Regionreformen reddet: KrF og regjeringspartiene enige om oppgavene


Publisert:

Les også

  1. Mye løye i KrF

  1. Knut Arild Hareide
  2. Erna Solberg
  3. Jonas Gahr Støre
  4. Kjell Magne Bondevik
  5. Sylvi Listhaug