Trump trenger ikke å begynne å skrive Nobel-talen

KOMMENTAR: I morgen har Nord-Korea akkurat like mange atomvåpen som de hadde i går. Den virkelige jobben starter nå.

Publisert: Publisert:

Kim Yong-un og Donald Trump etter signeringen av en erklæring der Nord-Korea sier at landet er forpliktet til å kvitte seg med sine atomvåpen i bytte mot sikkerhetsgarantier. Foto: Evan Vucci / TT NYHETSBYRÅN

  • Harald Birkevold
    Kommentator
iconDenne artikkelen er over to år gammel

For noen uker siden skrev Aftenbladet på lederplass at de to lederne Kim og Trump burde komme seg tilbake til forhandlingsbordet. Da hadde akkurat planen om et møte mellom de to blitt utsatt på ubestemt tid, etter at Nord-Korea hadde gjenopptatt sin harde ordbruk mot USA.

Bakgrunnen for raseriet var at den amerikanske visepresidenten Mike Pence hadde advart om at Kim kunne lide den samme skjebne som diktatoren Muammar Gaddafi i Libya, altså bli drept av sine egne landsmenn i et blodig opprør.

At de to deretter fant sammen igjen, og nå har gjennomført et historisk toppmøte, skyldes nok dessverre ikke at Aftenbladets lederartikler har så stort internasjonalt gjennomslag. Men essensen i argumentet, nemlig at den potensielle gevinsten fra et mer tillitsfullt forhold mellom Nord-Korea og omverdenen er så stor at det er nødvendig å strekke seg langt.

Uvanlig framgangsmåte

President Trumps motiver for å takke ja til å møte Kim er, i alle fall langt på vei, uklare. Beslutningen later til å ha vært impulsiv, og skal ha tatt det amerikanske diplomatiske apparatet fullstendig på senga. Men det trenger ikke bety at det var feil å møtes.

Men å starte en komplisert dialog med verdens mest lukkede diktatur med et toppmøte, er uansett en høyst uvanlig framgangsmåte. Da president Richard Nixon møtte den kinesiske lederen Mao Tsetung i 1972, hadde møtet vært planlagt og forberedt i lang tid, og målsettingen var beskjeden; å gjenoppta de diplomatiske forbindelsene mellom USA og Kina.

Dette er den normale måten å gjøre det på. Langvarige forberedelser, en rekke møter på lavere nivå, utkast til uttalelser, og så endelig et toppmøte som bare skal formalisere det som allerede er avtalt.

I dette tilfellet er den normale orden snudd på hodet. USA og Nord-Korea begynner med et toppmøte, og er enige om å ordne «detaljene» etterpå.

Djevelen i detaljene

Det er bare det, at det er i detaljene at djevelen bor.

Kim Jong-un vet veldig godt at den eneste grunnen til at han fikk to timer på tomannshånd med verdens mektigste mann, er at han har atomvåpen og raketter som kan levere disse over lange avstander. Uten atomvåpen ville Nord-Korea, med en av verdens største stående armeer, fortsatt være en regional maktfaktor, og da særlig en trussel mot sine sørkoreanske brødre, men ikke en global trussel.

Det er ikke mange måneder siden Trump truet med å utslette Nord-Korea, og enda kortere tid siden Nord-Korea omtalte USA som sin evige fiende. Dette bakteppet gjør den hjertelige stemningen mellom de to lederne til en temmelig bisarr affære, og er en påminnelse om hvor raskt følelsene kan surne mellom de to.

Kim ønsker seg lettelse i sanksjonene mot Nord-Korea, og han ønsker erklæringer om at omverdenen ikke vil styrte ham. For Kim og hans nærmeste krets er målet å beholde makten. Ifølge meldingene fra Singapore har Trump gitt Kim sikkerhetsgarantier.

Et alternativ som har vært spekulert i, er om det kan være mulig å kjøpe Kim ved å tilby ham en formue og et land å bosette seg i. Slik flere afrikanske diktatorer har blitt lovet fritt leide og gitt anledning til å beholde penger de har stjålet fra sitt eget folk. Dette virker svært fantasifullt og har garantert ikke blitt luftet i Singapore.

To uerfarne menn

Sør-Koreas president, Moon Jae-in, som har arbeidet knallhardt i kulissene for å oppnå et møte mellom Trump og Kim, gledet seg over den foreløpige suksessen, men minnet i natt også om at det er nå det egentlige arbeidet starter. Og det arbeidet vil ta lang tid, sannsynligvis flere år.

En formell fredsavtale mellom Nord- og Sør-Korea etter krigen som ble innstilt i 1953 og med en påfølgende våpenhvile i 1954, er et åpenbart delmål. Men veien fram til et Nord-Korea uten atomvåpen er meget lang. Mye kan gå galt på den veien.

Kim og Trump har det til felles at de ikke har erfaring med internasjonalt diplomati. Kim fordi landet han styrer med jernhånd har minimal kontakt med omverdenen. Og Trump fordi han er impulsiv, utålmodig og helt uten politisk erfaring. Samtidig har en amerikansk president nærmest uinnskrenket handlefrihet utenrikspolitisk, i motsetning til innenriks, hvor han må forholde seg til Kongressen, delstatene og domstolene.

Paradoksalt nok er det sannsynligvis derfor dette historiske møtet ble en realitet. Fordi ingen av de to har noen erfaring med slikt, har de sannsynligvis heller ingen respekt for hvor vanskelig det er å omsette en mediejippo til konkrete resultater.

Derfor er det neppe noen vits i at noen av dem begynner å kladde på noen takketale i anledning Nobels fredspris.

Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. Her blir det liv, Raj(a) Raj(a)!

  2. Bygdedyret har våknet fra vinterdvalen. Nå er det på tide å få det til å gå og legge seg igjen

  3. Etablerte medier kappes om å gi disse kyniske selgerne oppmerksomhet

  4. Ja, dyr vil lide

  5. Rogfast er utsatt på ubestemt tid, og takk for det

  6. Det er jammen ikke lett å slåss mot «eliten» når den omfatter ledelsen i ditt eget parti

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Nord-Korea
  3. USA
  4. Donald Trump
  5. Kim Jong-un