Velkommen til HMS-konferanse, få på pyroen!

KOMMENTAR: Koronakonsertene har lært oss en god del om livemusikk. For eksempel: Du bør lukte annerledes når du forlater en Kvelertak-konsert enn du luktet da du kom.

Ivar Nikolaisen ønsker velkommen til HMS-konferanse med Kvelertak i Stavanger Konserthus. Foto: Pål Christensen

  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:

«Sist vi spilte i Stavanger – i Folken – var som å spille i et horehus. Dette ser mer ut som en HMS-konferanse».

Denne bråkjekke, og ganske gode, analysen kom fra vokalist Ivar Nikolaisen rett etter at Kvelertak hadde fyrt av de første dosene med pyro, jobbet seg gjennom «Mjød» og skrudd volumet opp til 11.

Foran 200 sittende publikummere.

HMS-konferanse? Absolutt. Før Nikolaisen på sitt ravende vis hadde analysert situasjonen, tenkte jeg noe lignende. Dette minner mer om en kinovisning enn en Kvelertak-konsert, men aller mest ser det ut som et band som har vunnet et bank-stipend, og i retur må spille for en gjeng mellomledere på heldagsseminar.

Fint og greit, men det er noe som ikke stemmer helt.

Det viktigste av det uviktige

Unntaksåret 2020 har lært oss en god del. Bent Høie kan ikke uttale Folkesestetuttet. Sprit kan brukes utenpå kroppen, ikke bare inni. Man savner virkelig konserter, teater, dans og forestillinger når et land lukkes ned. Det viktigste av det uviktige, for å omskrive det berømte fotballsitatet fra Pave Johannes Paul II.

Vi har også sett at (deler av) kulturlivet kan snu seg ganske fort rundt og lage alternative løsninger. Kriseløsninger. Et par kamera, en plattform og noen ekstra arbeidstimer, så kan vi sitte hjemme og se det meste. Men 2020 har også vist at nødløsningene er nettopp det.

Nødløsninger.

Foto: Pål Christensen

Foto: Pål Christensen

I mars, april og mai begynte alle som eide en gitar å spille nettkonserter. Noen gjorde det veldig godt. Vi så flere eksempler på det her lokalt, blant annet gjennom Tou Sessions og Folken/Tou/Stavanger Konserthus-konsertene. Vi har også sett mange nettkonserter med dårlig lyd, dårlig bilde, hjemmesnekra rålls og artister som ikke har fikset formatet.

Framtiden? Neppe.

For uansett kvaliteten på produksjonen, størrelsen på tv-en og kvaliteten på stereoanlegget: Det kunne aldri – aldri – erstatte the real deal. For en konsert handler om så uendelig mye mer: Å oppleve noe sammen med andre, også med ukjente, et annet sted enn hjemme, med alle lydene, luktene og ikke minst den følelsen en god konsert gir deg. Det er noe kroppslig, noe fysisk og umiddelbart som bare ikke kan erstattes av all verdens cd-er, tv-er, bredbånd, Facebook-sendinger eller noe som helst.

Foto: Pål Christensen

Et par nettkonserter, med artister som fikser akkurat det, absolutt. Men vi ble fort leie. Nettkonserter kan være et supplement, men de vil aldri overta for det fysiske oppmøtet. Det er kanskje tekno-pessimistisk, men i overskuelig framtid vil det være sånn. Nettkonserter er neppe framtiden.

The real deal, minus 75 prosent

Så lysnet det litt, men både mindre smitte og kompensasjon fra Abid Raja. Inn med 50, inn med 100 og inn med 200 igjen. Sitt ned, sprit hendene, knotete eller ingen servering, inn på rekke, ut på rekke. Det måtte nok bli sånn, og et jippi var på sin plass. Men en sal som er 25 prosent full er også 75 prosent tom, og det betyr noe. Etter å ha vært på ganske mange koronakonserter med 50, 100, 200 mann, er følelsen alltid den samme. Det var kjekt det, men det mangler energi og kjemi i rommet. Det blir litt daft og løye. Sånn var det på Kvelertak, på Thomas Dybdahl, på SSOs julekonsert, teaterets «A Christmas for Carol» og julekonserten Desembertoner.

Foto: Pål Christensen

Foto: Pål Christensen

Magien i livemusikk, live-teater og live-hva-som-helst handler om samspillet mellom artister og publikum, den fellesopplevelsen som skjer der og da. Det handler, i Kvelertaks tilfelle, å stå skulder til skulder med en bamse fra Bryne som brøler, søler og får utløp for innestengte følelser, om møljer og litt sjau og alle mot alle.

Hver nye begrensning av typen færre folk, sitt ned, tre stoles mellomrom, ikke syng, servering i gangen, på med munnbind og så videre tapper en konsert for noe. Noen sjangere er mer fysiske, og sliter mer enn andre. Likevel: Alle merker det. Å gå på koronakonsert er én del befriende og én del stusslig.

Jeg håper inderlig det snart er over.

Ja, jo, alternativet er verre

Kvelertak spilte fire konserter i Stavanger Konserthus i helgen. Ære være dem for det. Vi kjente godt varmen fra pyroen på rad 8, bandet var skarpt og godt og Ivar Nikolaisen og hans mannskap gjorde det de kunne. Men å sitte i en stol, i en sal som er 75 prosent tom, gjorde noe med nok en konsert, uansett hvor vennlig innstilt vi var. For ordens skyld: Alternativet – ingen konsert – er selvfølgelig mye verre.

Ligavel. Du bør lukte annerledes når du forlater en Kvelertak-konsert enn du luktet da du kom. Litt svette, litt øl-søl på jakken, litt rufsete i håret og piping i ørene bør det være (det siste klarte forresten Kvelertak utmerket, det piper ennå).

Foto: Pål Christensen

Kanskje blir det en greie å kunne si at du var på HMS-konferanse-konserten til Kvelertak. Det var i alle fall en rar, nesten kuriøs opplevelse. Vi har i alle fall fått bekreftet at det verken er pyroen, den gode lyden, lysshowet, sceneshowet eller til og med artistene som gjør livemusikk til noe som ikke kan erstattes med noe annet.

Det er publikum, og denne pandemien har gjort det veldig, veldig tydelig.

Publisert:
  1. Koronakonserter
  2. Kvelertak
  3. Konsert
  4. Stavanger Konserthus
  5. Stavanger

Mest lest akkurat nå

  1. Såpeglatte veier i distriktet: – Alt mannskap er ute

  2. Fortsatt anbefaling om å unngå besøk

  3. Emilie (22) skulle ut for å kjøpe Pepsi Max, havnet i Oslo

  4. Sandnes, Sola og Randaberg letter delvis på koronatiltakene

  5. Alle ansatte ved pandemi­posten på SUS må i karantene

  6. Smitte i to barnehager i Stavanger