Krigens første offer

KOMMENTAR: Krigens første offer er sannheten, heter det. Det er en viktig lærdom også når kampen står om knappe ressurser.

Kalberg i Time kan få et datasenter. Ingen vet om det vil skape mange arbeidsplasser. Men noen vil tjene på dette. Hvem? spør kommentator Harald Birkevold.
  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Kommentator
Publisert: Publisert:

Nyheten om at staten blar opp nesten fire milliarder ekstra for å sikre finansieringen av Rogfast, er en god nyhet. Det er en god nyhet for dem som håper å vinne kontraktene på byggingen, det er en god nyhet for dem som lengter etter ferjefri forbindelse over Boknafjorden og til Kvitsøy, og det er en god nyhet for de mange som har lagt betydelig politisk prestisje i å få prosjektet vedtatt.

Samtidig er det viktig å ha i mente at poenget med å bygge verdens lengste undersjøiske veitunnel ikke er å sørge for at TS-en og Risa og andre entreprenører får noe å drive med. Det avgjørende er at prosjektet er «samfunnsøkonomisk lønnsomt».

Staten berger Rogfast

Dette begrepet, som er det viktigste elementet i vurderingen av om nye veiprosjekter skal få grønt lys, beskriver enkelt sagt hvor mye samfunnet får igjen i økt produktivitet og verdiskaping på grunn av en ny veistrekning. I tilfellet Rogfast, med en prislapp på 24,8 milliarder kroner, viser anslagene at dette vil lønne seg fordi prosjektet vil gi en vitamininnsprøyting for næringslivet og binde nord- og sørfylket sammen til ett bo- og arbeidsmarked.

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet er ikke et særlig presist begrep. Slike beregninger inneholder alltid anslag og beregninger som nødvendigvis er beheftet med en viss usikkerhet.

Men uansett, når staten nå tar ekstraregningen, samt øker sin andel av finansieringen fra 21,4 til 40 prosent, er det bare nye og uventede kostnadsøkninger som kan stanse Rogfast. Sjansen for at staten vil godta en ny budsjettsprekk er ikke stor.

Tenk på et tall

Samtidig med at entreprenørene spisser blyantene for å levere sine anbud på Rogfast-kontraktene, pågår det en annen politisk kamp lenger sør på Jæren. På Kalberg i Time er det planer om å bygge et datasenter, – et senter som, ifølge forkjemperne, kan gi noe helt kolossalt med arbeidsplasser. Var det 5000? 15.000? 30.000?

Eller var det 500?

Sannheten er at ingen aner hvor mange arbeidsplasser et slikt senter vil skape. Selve senteret, som rett og slett er en enorm lagerhall som rommer maskiner som lagrer store mengder data på vegne av kunder, vil ikke sysselsette særlig mange mennesker. Når et slikt senter først er bygget, står det stort sett bare der og bruker strøm. Mye strøm.

Nok et unntak

Tanken er at det er ringvirkningene vi skal leve av. Et datasenter bruker enorme mengder energi på å kjøle ned maskinene. Dette skaper spillvarme, overskuddsvarme, som deretter kan benyttes til ulike former for næringsvirksomhet. I teorien.

Næringsinteressene som står bak Kalberg, er avhengige av politisk velvilje for å få gjennomført planen. Ikke minst fordi den innebærer nedbygging av jordbruksjord, noe som er stikk i strid med nasjonale, regionale og lokale vedtak. Argumentet er, som alltid i slike saker, at det i akkurat dette tilfellet må gjøres unntak fra regelen. Det er på den måten Norge bygger ned matjorda. Sak for sak.

Så kan det jo faktisk være sant, da, at det i akkurat dette tilfellet vil være dumt å verne matjorda når det er potensial for å skape så mange nye, lønnsomme arbeidsplasser. Problemet er selvsagt at ingen – så langt – har kunnet si noe konkret om hva som skal komme. Visjoner er et dårlig styringsverktøy.

«Gi gass!»

Men de dristige visjonene, de spenstige anslagene, setter lokalpolitikere over det ganske land sjakk matt. Hvem ønsker å være den som sa nei til en gyllen mulighet? Kalberg er ikke det eneste stedet i Norge hvor lokalpolitikere drømmer om å skyte gullfuglen. Så her gjelder det å raska på, gi gass, stå tidlig opp om morgenen. Tut, tut, (vogn)toget går. Det er ikke sikkert, for å si det forsiktig, at dette er den beste måten å komme fram til gode politiske vedtak.

Det som er helt sikkert, er at noen kommer til å tjene penger – mye penger – på Kalberg-utbyggingen. Like sikkert er det at den enorme mengden strøm Lyse skal levere til senteret, dermed ikke kan brukes til noe annet.

Politikk er definert som kampen om knappe ressurser. Det finnes en begrenset mengde penger i samferdselsbudsjettet. Det finnes en begrenset mengde utslippsfri vannkraft. Det finnes en meget begrenset mengde dyrkbar mark. Politikk er kampen om å disponere disse verdiene.

Hvem tjener?

I tilfellet Rogfast ønsker næringslivet at staten skal bruke fellesskapets midler – dine og mine penger – på å sikre en mer lettvint forbindelse fra Haugalandet og sørover. Laksen skal fram. Deretter skal privatbilistene betale en stiv pris i bompenger, også som del av det samme spleiselaget for å gi næringslivet bedre kår.

På Kalberg skal det kommunalt eide Lyse inngå langsiktige avtaler om kraft til et privat datasenter, og lokale politikere skal vedta å bygge ned jordbruksarealer.

Det er ofte – nesten alltid – en god idé å følge pengene når man skal prøve å forstå det som skjer. Hvem tjener på dette, hvem taper? Hvilke politiske partier representerer hvilke interesser i den evige kampen om knappe ressurser? Er det sånn at fellesskapet tar utgiftene, mens gevinsten forblir privat?

De internasjonale teknologigigantene har selvsagt alt å vinne på å sette norske kommuner og kraftselskaper opp mot hverandre. Dersom de lykkes med å skape et kjøpers marked for norsk vannkraft, er det store penger å tjene. Men de pengene vil vi ikke se noe til her i landet.

Les også

  1. Time-politikerne mer enn halverte plan for datasenter

  2. Bruk av spillvarme fra datasenteret på Kalberg, er nok mest et spill for galleriet

  3. Risa og TS-en klare for Rogfast: – Knallbra og etterlengtet

  4. Regjeringen gir Rogfast grønt lys

  5. Skal Facebook og andre store aktører få etablere seg på Kvernaland? Se debatten i opptak her

  6. Politikerne bør stille flere kri­tiske spørsmål når det legges opp til å bygge ut data­sentre i jordbruks­områder

Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. Ryfylke står foran et nytt indu­stri­eventyr. Prisen kan bli høy, men gevinsten kan bli høy­ere

  2. En lesers bekjennelser

  3. Hvorfor er det greit å si at et hus er stygt, men ugreit å si at kunsten på hus­veggen er stygg?

  4. Vi har plass til både ulv og sau i Norge. Vi trenger ikke velge

  5. «Det republikanske partiet har blitt en personkultus for Trump»

  6. Hvorfor er det Kirken, og ikke for eksempel moskeene, som får mest kritikk om synet på homofilt samliv?

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Kommentator Harald Birkevold
  3. Datasenter
  4. Vannkraft
  5. Næringsliv