Den vanskelige identiteten

GJESTEKOMMENTAR: Hvordan bli norsk, når det er umulig å bli jærbu?

Publisert: Publisert:

Seksåringen Ståle Økland blir fotografert av sin far, fotballproffen Arne Larsen Økland, hjemme i hagen i Leverkusen i 1982. I bakgrunnen mor Liv Brit Økland. Senere bar det til Paris, og så hjem igjen til Bryne. Skjønt, «hjem»... Foto: Jonas Haarr Friestad

  • Ståle Økland
    Forfatter og foredragsholder
iconDenne artikkelen er over to år gammel

I fjor besøkte jeg en moské i Oslo. Jeg var der i forbindelse med at jeg skrev en bok. Jeg hadde aldri vært i en moské før, men ble tatt godt imot. I moskeen satt hundre ungdommer. De diskuterte hva det vil si å være norsk. Handler det om å gå på ski? Om å spise brunost? Om å feire jul og påske? En ungdom mente at han var norsk så lenge han hadde norsk pass. Andre var født i Norge, men følte seg mest pakistansk eller somalisk. En kar mente han kunne være både norsk og pakistansk. Diskusjonen penslet inn på identitet. Hvor kommer vi fra, og hvem er vi egentlig? Ungdommene var svært engasjert.

Les også

Ståle Økland: «Om vi skal forebygge utenforskap, må vi forebygge familievold»

Fra Paris til Bryne

Jeg kjente meg igjen i problemstillingen. Jeg har vokst opp i Tyskland, Frankrike og Norge. Jeg har gått på skole med folk fra alle verdensdeler og religioner. Ni år gammel flyttet min familie til Bryne. Vi kom rett fra Paris. Jeg snakket ikke jærsk, jeg kunne ikke kodene, forsto ikke det sosiale spillet og skrev dårlig norsk. Jeg fikk spørsmål om hvor jeg kom fra, men kunne ikke svare.

Læreren min på Bryne kalte det et kultursjokk for både klassen og meg. I god fransk ånd reiste jeg meg opp i klasserommet og protesterte når jeg var uenig. Jeg lagde rabalder da jeg ikke ble tatt ut på skolelaget. Jeg kranglet med fotballtrenere og håndballtrenere. Jeg hadde ingen problemer med å fremheve meg selv. I Frankrike ble vi lært opp til det. Paris dyrker eliter. Det er lov å bruke albuer og proklamere revolusjon. Mine medelever på Bryne måpte. Noen ganger ble det helt stille i klasserommet. Hvem er han raringen? tenkte de. Jeg hoppet rundt som en kenguru i et minefelt. Men jeg så det ikke selv.

Til slutt ga hun opp. Hun sa: «Her kan jeg ikke bo.»

Arne Larsen Økland, gjestekommentator Ståle Øklands far, er fortsatt berømt i Fotball-Europa. Ikke minst etter å ha scoret tre mål for Bayer Leverkusen mot selveste Bayern München, pluss et fjerde som han ba dommeren annullere fordi han selv så det de færreste så, nemlig at ballen på utsiden av den høyre stolpen og inn gjennom et hull i nettmaskene. Og etter å ha bodd 40 år på Bryne er vel den gamle helten akseptert som jærbu − eller? Foto: Digitalsport

Outsider

Vi ble boende på Bryne. Jeg bodde der i mange år, og ble glad i stedet. Det er jeg fortsatt, selv om jeg bor i Oslo. Jæren er vakker. Å rusle langs strendene mens vinden blåser, er terapi for kropp og sjel. Det er noe med lyset og landskapet. Jeg elsker å se utstillinger på Hå gamle prestegård, og jeg koser meg når jeg går tur til Synesvarden og Steinkjerringa. Å sitte på Kvassheim fyr og se utover havet er en opplevelse. Vaflene der er fantastiske. Jeg liker å sitte på en benk i Fritz Røed-parken på Bryne og la tankene fly.

Men den jærske kulturen er ikke like åpen som kulturlandskapet. Jeg fikk venner på Jæren, men ble aldri jærbu. Jærbu er ikke noe du blir, det er noe du er. Ingen blir jærbu. Det er umulig. Du må snakke jærsk, og familien din må ha bodd på Jæren i tre generasjoner. Uansett hvor mye jeg prøvde, var jeg en innflytter. Uansett hvor ofte jeg ropte «Bryne æ best!», var jeg en outsider. Som innflytter får du være med i idrettslaget, korpset og politikken, men jærbu blir du ikke. (Ståle Økland var tidligere lokalpolitiker i Time kommune (H), blant annet to år som varaordfører; red.anm.)

Jeg husker at Jærbladet laget en liste over hvilke jærbuer som hadde vært utenlandsproffer i fotball. Min far scoret hattrick mot Bayern München og Borussia Dortmund. Han kom på årets lag i Bundesliga, men ikke på Jærbladets liste. Jeg ringte til avisen for å spørre hva som hadde skjedd, og fikk til svar at min far ikke var jærbu. Han har bodd på Jæren i 40 år. Det var ikke nok.

Jeg tror den samme mentaliteten finnes andre steder. Særlig på små steder, i Ryfylke, Dalane og i bygder langs kysten og innlandet. Når det skapes avstand, er det sjelden vondt ment. Men kompisgjengene etableres tidlig. Jenter og damer har sine foreninger og venninnekvelder. Disse foreningene har de ofte hatt siden de var små. Har du ikke vært med siden starten, er det vanskelig å få innpass. Min kone fikk merke det. Da vi ble kjærester, flyttet hun til Bryne, slik at vi kunne bo sammen der. Min kone er mer utadvendt enn meg. Jeg har alltid beundret hennes evne til å komme i kontakt med andre mennesker. På Bryne klarte hun aldri å få noe nettverk. Til slutt ga hun opp. Hun sa: «Her kan jeg ikke bo.»

Skal vi lykkes med integrering og inkludering, bør vi vende pekefingeren mot oss selv, og ikke bare kritisere de som kommer hit.
Les også

Tidligere Jærblad-redaktør om Økland-kommentar: - Tror ikke det er verre å bli jærbu på Jæren enn å bli bergenser i Bergen

Integrering

Nå er jeg en voksen mann. Jeg funderer ikke lenger på hvor jeg kommer fra, og jeg plages ikke av å ikke høre til noe sted. Jeg pleier å si at jeg er litt av hvert. Jeg føler meg norsk, tysk og fransk. Ser jeg en pariserloff, tenker jeg tilbake på rolige søndager med piknik i Boulogneskogen. Jeg spilte fotball der, og klatret i hinderløyper. Kjenner jeg lukten av kull, lengter jeg tilbake til Ruhr, stedet hvor jeg lærte å sykle, lese og skrive. Etter snart 10 år i Oslo er jeg blitt litt østlending også. Jeg gleder meg over alle kulturtilbudene, og lange turer i Nordmarka. Men mest av alt er jeg vestlending.

Det hender jeg reiser til Bryne på ferie. Når jeg rusler gjennom Storgata og Sandtangen, eller dumper ned på en benk med en softis fra Tjemsland, tenker jeg noen ganger tilbake på min egen ungdom, en tid der identitet, røtter og fellesskapsfølelse var så viktig. Jeg tenker ofte på ungdommene jeg møtte i moskeen. I samfunnsdebatten snakker vi om at innvandrere og flyktninger må integreres. At de må bli en del av fellesskapet − en del av oss. Vi legger ansvaret på dem. Men hva gjør vi selv for at integreringen skal lykkes? Hvor flinke er vi til å inkludere andre? Og hvor flinke er vi til å stille spørsmål ved våre egne holdninger? Skal vi lykkes med integrering og inkludering, bør vi vende pekefingeren mot oss selv, og ikke bare kritisere de som kommer hit.

Spørsmålet er: Hvordan kan en flyktning fra Syria klare å bli jærbu, når jeg ikke klarte det?

  • Tidligere gjestekommentarer finner du her.
  • Ståle Øklands siste gjestekommentarer finner du her.
Les også

Anne Kirah: «Velkommen til Norge, sa du?»


Les også

Ståle Økland: «Ensom i mengden»

Les også

Kristian Kise Haugland: «Ikke glem meg i januar!»


Publisert:

Les også

  1. Benjaminprisen til Høyland ungdomsskole: − Fortjent

  2. Hvor ble telefonkioskene av? En havnet i en hage på Bryne

  1. Jæren
  2. Integrering
  3. Gjestekommentar
  4. Ståle Økland
  5. Identitetsfølelse