Det fastlegen ikke vet

GJESTEKOMMENTAR: Selv de dyktigste leger er hjelpeløse når det er jobben deres som kommer i veien for god dialog.

Publisert:
Kristian Kise Haugland
Filosof og pedagog

Når det ikke kan snakkes om med legen, kan ikke legen gjøre stort mer enn å skrive ut noen piller, og håpe at pasienten klarer å se medmennesket i stedet for legen neste gang de møtes. NTB Scanpix (illustrasjonsbilde)

Klokken er ni på en fredagskveld / Stamgjestene strømmer inn / Etter en lang møtedag sitter jeg for meg selv / Og finner trøst i en tonic med gin

To yngre kvinner kommer bort for å høre om plassene ved samme bord er ledig. Hva resten av kvelden kommer til å handle om, er på mange måter gitt på forhånd. Jeg er en fremmed. Jeg har «vært der selv», hva nå enn det betyr. Og selv om jobben min er en pandoras eske av samtaleemner, er det alltid det samme som kastes mot meg som om all verdens stormer har vært holdt inne i påvente av at jeg skulle dukke opp.

Frykten for å si det som det er

Kvinnen har vært til legen på grunn av smerter i kroppen og sviktende konsentrasjon på jobben. Jeg blir nysgjerrig.

– Du har fortalt legen om muskelplager og bortfall av konsentrasjon, og legen har foreslått å gi deg medisiner som demper symptomer på angst, skyter jeg inn.

– Ja.

– Og luftet muligheten for å henvise deg for videre utredning, fordi han sier dette kan være «noe psykisk»?

– Huff, ja. Det vil jo ikke jeg.

– Men du har aldri fortalt legen at du ikke husker en dag av livet ditt fra før du havnet i det du beskriver som et fantastisk godt fosterhjem i en alder av 15 år…?

– Nei, hallo, jeg kan jo ikke fortelle det til legen! Da vil han jo tro det har noe med psyken min å gjøre!

– Men det er ikke farlig å si det til meg?

– Nei…

Autoriteten er et problem

Det slår meg at det ikke er noe ved meg som person eller mine personlige egenskaper som gjør at samtalen går som den går. Det er heller ikke noe ved legen som person eller dennes personlige egenskaper som gjør at legen ikke får høre det som kunne gitt legen mulighet til å være til hjelp. Legen har jo til og med hatt et fantastisk godt blikk, og har sett hva den unge kvinnen ikke selv ønsker å formidle.

Legens store problem er at legen er en autoritet. Legen kan ikke vite fordi vi ser for mye opp til legen. Vi vet at legen har stilt høye krav til seg selv hele livet. At legen har møtt sine utfordringer med senkede skuldre, og ikke gitt seg. Kommet seg inn på medisinstudiet. Kommet seg gjennom medisinstudiet. Fått høy inntekt. Blitt en støtte for samfunnet. Vunnet en posisjon hvor det føles unaturlig å kalle legens ervervede svakhet for enkelte medikamenter som legen har litt for god tilgang på, som «narkomani».

Bare oss vanlige folk blir narkomane. Leger får «livsstilsutfordringer». Som om opiater, benzodiazepiner og stimulanter gjennomgår en magisk transfigurasjon og blir noe helt annet når de kommer inn i en leges blod. Jeg, derimot, har «vært der». Jeg er «en av oss». Derfor går det an å fortelle, fordi jeg vil kanskje forstå «hva det går i».

Hun vet ikke at noen av mine mest emosjonelt dysfunksjonelle venner enten er leger eller på vei til å bli det. Jeg forteller det ikke heller. Jeg tror ikke den informasjonen vil være nok til å endre hennes oppfatning av det sosiale spillet mellom lege og pasient.

Latente samfunnsproblemer

I 2016 mottok nær 55.000 norske barn tiltak fra barnevernet. Det var de barna vi var i stand til å oppdage. Ikke alle disse barna fikk god hjelp. I tillegg var det nok langt flere barn som skulle hatt hjelp, men som aldri ble oppdaget. Når de er barn, beskriver vi de voksne som svikter rundt dem som demoner. Når de blir voksne, er det som om vi legger skylden på dem selv for at vi ikke hjalp dem i tide.

Som voksne blir de som har hatt de vanskeligste oppvekstvilkårene, gjerne beskrevet som «vanskelige», «behandlingsresistente», «bare ute etter oppmerksomhet» eller «ikke motivert for å motta hjelp». Det de trenger er den omsorgen ingen har tid eller overskudd til å gi. Det de uheldigste av dem får er sårbehandling uten lokalbedøvelse «sånn at de lærer til neste gang», isolering «til de får roet seg ned», eller ganske enkelt ingen omsorg, fordi «i enkelte tilfeller må man bare regne med en viss grad av suicidale tendenser».

Andelen jenter på ungdomsskole og videregående som føler at fremtiden er håpløs, som ikke sover om natten, som føler seg stive eller anspente i muskulaturen, eller som rett og slett føler seg direkte ulykkelige, har økt fra det ene året til det neste i mange år. Det skal ingen Nostradamus til for å kunne forutse at vi om noen år kommer til å se en økning av muskel- og skjelettplager. Stress setter seg nemlig i kroppen. Noen av muskel- og skjelettplagene vil skyldes omsorgssvikt. Noe av det vil skyldes at vi lever i et samfunn hvor vi lærer at prestasjoner er det som gir oss verdi som mennesker. Noe av det vil skyldes at vi beskyttes mot å mislykkes mens vi fortsatt er unge nok til å lære at de rundt oss kan fortsette å være glad i oss selv når vi ikke strekker til.

Ikke stort å gjøre

Alle disse opplevelsene, eller mangelen på dem, kan beskrives som traumer. De setter sine spor i mennesker som i dag vokser opp i en virkelighet hvor kravet til å være vellykket har blitt så stort at noe så hverdagslig som det å ikke prestere, er skambelagt og ikke kan snakkes om. Når det ikke kan snakkes om med legen, kan ikke legen gjøre stort mer enn å skrive ut noen piller, og håpe at pasienten klarer å se medmennesket i stedet for legen neste gang de møtes.

(Kristian Kise Haugland er landsleder i organisasjonen Mental Helse. Som gjestekommentator i Aftenbladet skriver han for egen regning. Red.mrk.)

  • De siste gjestekommentarene finner du her.
  • Tidligere gjestekommentarer av Kristian Kise Haugland, og annet om og av ham, finner du her.
Publisert: