Når romanfiguren ringer meg opp

GJESTEKOMMENTAR: Når telefonen min ringer, er jeg etter hvert blitt forberedt på at det kan være en fremmed.

Publisert: Publisert:
  • Kristin Hoffmann
    Journalist og forfatter, Stavanger

De ser for seg at hagen vil bli liggende i skygge, eller bli gjort om til en vei. De har oppdaget at reguleringsbestemmelsene er blitt endret. De kjenner på avmakt og motløshet. Foto: NTB Scanpix (illustrasjonsbilde)

Denne artikkelen er over ett år gammel

I løpet av det siste halvåret har jeg fått flere telefoner fra folk jeg ikke kjenner. De fleste har noe maktpåliggende på hjertet, en sak de synes det er nødvendig å få snakket med noen om. Som regel starter samtalen med en bekreftelse på at de har slått det riktige nummeret. «Joda, det er meg», sier jeg, før den ukjente fortsetter etter at vedkommende har presentert seg selv. Det er innbyggere i Stavanger som ringer meg opp. De ringer fordi de redde.

Skrekk og fremmedfølelse

For flere år siden diktet jeg fram en romankarakter som har mye til felles med de menneskene som nå tar kontakt. Ingen av dem er riktignok drikkfeldige, slik den fiktive Karl Theiss er, med en hang til trippeldestillert whisky. Ingen av dem er heller pianolærere med hjemmeundervisning, antar jeg, eller i ferd med å skulle komponere sitt første verk for piano, slik Karl Theiss forsøker å bruke dagene sine til, bak fortrukne gardiner, men som hans rastløse spekulasjoner og tiltakende forvirring kommer i veien for. Karl Theiss er medtatt av skrekk. Han skriver et leserinnlegg til avisa, i fylla, om skrekken. Han rabler ordene ned. På gråten, etter en vill flukt over tangentene, sender han arkene inn. Han kjenner seg utmattet av fremmedfølelse og en tiltakende frykt for å mislykkes. At han aldri vil bli ferdig med sitt Opus nr 1.

Avmakt og motløshet

Som for Karl Theiss, er det en uhygge over anliggendet til de som tar kontakt. De forstår at utsikten fra stuevinduet kan bli tildekket. At dagslyset i rommene vil forsvinne. At de i stedet skal se ut på en ny, nær vegg, eller på andres vinduer og terrasser av glass. De innser − slik det så brutalt og paralyserende gikk opp for Karl Theiss − at flere av de følelsesmessige verdiene ved hjemmet, en slags trygghet og beskyttelse, kanskje også minner, og som er derfor er noe betydningsfullt og avgjørende for dem, kan opphøre. De ser for seg at hagen vil bli liggende i skygge, eller bli gjort om til en vei. De har oppdaget at reguleringsbestemmelsene er blitt endret. De har sett illustrasjoner og lest i avisa om en byggeplan som skal til behandling i et politisk organ. De har ikke ressurser til å protestere, er for svake eller for få til å komme med innvendinger, eller for gamle til å makte å gjøre noe slikt. Eller så har de rett og slett ingen tro på at motargumenter fra enkeltmennesker vil bli hørt, eller tillagt vekt, eller være noe politikerne kan ta hensyn til. De kjenner på avmakt og motløshet.

Fiksjon og virkelighet

Fra tid til annen kan jeg undre meg over om det fiktive universet er blitt innhentet av virkeligheten, eller om det var virkeligheten som var utgangspunktet for å dikte det opp. Det er fire−fem år siden jeg skrev «Midt på natten er et egnet tidspunkt.» Boka handler også om mye mer. Den dreier rundt helt andre erkjennelser av eksistensiell natur, og som jeg ikke skal forkludre lesbarheten med her. Men svaret er nok litt av begge deler, har jeg funnet ut. Den drikkfeldige pianolæreren er en ikke-eksisterende skikkelse som står overfor et skjelv i sitt liv. Om enn så bagatellmessig det indre dramaet er, så er det et omgripende og altoverskyggende mareritt, for ham. Karl Theiss blir innesperret av et veldig nybygg, og situasjonen er høyst reell. Det er en omstendighet som flere av innbyggerne i de store byene, med tiden, kan komme til å befinne seg i.

Klima og gavepakker

Byen blir tettere og vokser rask. Opp av Stavanger stiger stadig nye blokk- og kompakte leilighetskompleks. Det er forståelig at folk blir bekymret når trangheten griper om seg der de bor, og når endringene erstatter det landskapet som var hjemmevant, fortrolig og kjent. «En bit av husken blir borte», mener jeg en av stemmene i den andre enden sa. De skal forholde seg til begreper som «knutepunktstrategi,» «bærekraft» og «kompaktbyen». Ordene er blitt forutsetninger for en klimavennlig vekst, de er blitt til vilkår og den eneste måten å gi plass til flere på. Men på samme tid er de gavepakker til dem som profiterer på arealknapphet og høye boligpriser. Folk har grunn til å være kritiske til hvordan utviklingen skjer. Folk skal fortsatt ha meninger om hva som gjør nabolag bra, og stille krav til hvordan de skal bo. Mens en gjennomsnittlig boligkjøper i Oslo betaler syv ganger årslønna, var boligprisen til sammenligning en halv gjennomsnittlig årslønn på 1970-tallet. Hvorfor er det bare barnehageeiere politikerne snakker om å begrense profitten til? spør for eksempel Emil Flatø i Morgenbladet 11. mai, under overskriften: Boligmarkedet er helt absurd (krever innlogging). Hvor blir pengene av? Har den enorme betalingsviljen blitt gjengjeldt i bedre bokvalitet?

Dystopisk?

Nei, er svaret. «Tvert imot har den borgerlige regjeringen senket minstekravene […], så tidligere uhørte ting som ettroms på 27 kvadratmeter og leiligheter uten innvendig bod, nå er lov», påpeker han. Ikke desto mindre går hele 40 prosent av pengene som folk betaler for en bolig, til «utvikling og profitt», viser en beregning Flatø refererer til, gjort av Jarmund/Vigsnæs arkitekter. Og høy avkastning til tross, det finnes lavmål, og flere vil det bli. På Løren bygger Selvaag Bolig leiligheter med kjøkken uten vindu. Boligene er, ifølge utbyggeren selv, til «boligkjøpere med normale inntekter». For å få bygget godkjent, kaller Selvaag det vindusløse kjøkkenet for «gangsone» I Aftenposten 3. mai betegner sivilarkitekt Caroline Støvring tilfellet som en ny, lav standard. Administrerende direktør i Selvaag Bolig, Baard Schumann, synes på sin side at løsningen nesten er optimal. «Optimal» begrunner han med at kjøkkenbenken ikke er det man oppholder seg mest ved. Denne erkjennelsen får naturligvis være Schumanns sak. Men hva blir det neste? Kanskje er det neste ingen dystopisk fantasi? Kanskje er det virkeligheten som med ett kan bli beskrevet slik: Mennesket i en bolig som det overhodet ikke er mulig å oppholde seg i?

I romanen står fortsatt himmelen intenst for Karl Theiss der den i glasset en gang har vært. Han ser for seg alt det mellomværendet som de tolv etasjene sperrer for. Han kan også tenke at dette er frykten. «Dette er frykten», tenker han.

Sitat: For flere år siden diktet jeg fram en romankarakter som har mye til felles med de menneskene som nå tar kontakt.


Les også

Kristin Hoffmann: «Stavanger, we have a problem»

Les også

Kristin Hoffmann: «Boligområdet påvirker barn og unges sjanser til å lykkes i livet»


Publisert: