Min flukt til Norge

GJESTEKOMMENTAR: Midt under koronaepidemien flyktet jeg hjem til Norge. Det skulle vise seg ikke å være enkelt.

Publisert: Publisert:

En tidligere skolevenninne som er prest, viet Audhild Skoglund og mannen på balkongen hjemme i Trondheim. Men fortsatt var det uvisst når hun – norsk statsborger og gift med en nordmann, med hele familien i Norge – ville bli godkjent av Folkeregistrert. Foto: Unni Skoglund

  • Audhild Skoglund
    Fagbokforfatter, cand. philol. i religion og populærkultur

Da covid-19-pandemien rammet, bodde jeg i Tsjekkia. Men jeg hadde allerede planlagt å flytte hjem til Norge og gifte meg med kjæresten, som hadde kjøpt leilighet til oss i Trondheim. Vi tenkte at det måtte jo være en smal sak å få vigselstillatelse. Ingen av oss hadde vært gift før, ingen av oss hadde barn, og begge er norske statsborgere.

Men den gang ei. Norske myndigheter ville nemlig ha dokumentasjon på både det ene og det andre, både fra oss og fra tsjekkiske myndigheter. Jeg måtte hyre to forskjellige hjelpere for å snakke med tsjekkisk byråkrati. Som ikke kunne utstede papirene norske myndigheter ville ha, siden jeg ikke var tsjekkisk statsborger.

Omsider, etter mange uker med frem og tilbake, fikk vi utstedt et papir på at vi fikk lov til å gifte oss, og jeg kunne begynne å planlegge hjemreisen.

Siden jeg er syk og går på sterke immundempende medisiner, kan jeg selv under normale omstendigheter ikke reise med offentlig transport. Med hjelp fra gode venner fikk jeg derfor lagt opp en rute hvor jeg skulle bli kjørt i etapper fra Praha til Trondheim.

Les også

Audhild Skoglund: «Når du rammes av alvorlig sykdom: Får du som fortjent, eller er det bare forbannet uflaks?»

Grensene stenges

Men så kom koronaen. Brått stengte Tsjekkia alle grensene fullstendig. Det gikk ikke an for tsjekkere å forlate landet, og ikke for utlendinger å komme inn. Ingen kunne komme på besøk til meg, og ingen kunne kjøre meg ut av landet. Det var ikke engang lov å bevege seg utendørs uten gyldig grunn, som at man skulle handle mat eller dra til legen. Og da kun innført munnbind.

Jeg fikk mange velmenende forslag, som om jeg ikke bare kunne hoppe på et fly eller en buss? Men det kunne jeg jo ikke. For det første fordi det ikke gikk noen, for det andre fordi jeg var for syk.

Andre regnet med at det bare var å kontakte ambassaden, så ville de ordne med å få transportert meg hjem. Eventuelt bare bestille en luftambulanse.

Hjem med ambulanse

Det må sies at den norske ambassaden i Praha var ekstremt hjelpsom. Men syketransport for fastboende nordmenn til Norge er ikke noe de har plikt til å bedrive. Har man flyttet ut, har man gjort det på eget ansvar. Når det var snakk om å hente nordmenn hjem, som man gjorde fra mange land, handlet det om turister.

Det som reddet situasjonen, var at venner arrangerte en innsamlingsaksjon og fikk sendt en ambulanse nedover. Det kostet en hel del, og uten hjelpeinnsatsen fra hundrevis av mennesker hadde det ikke vært mulig.

Ambassaden fikk tillatelse fra tsjekkiske myndigheter til å utstede papirer slik at vi fritt kunne passere alle grenseovergangene under en unntaksbestemmelse for syketransport. Og med en remjende katt med i ambulansen kunne vi kjøre gjennom et så å si bilfritt, øde og tomt Europa.

Deretter ble det et hurtig arrangert bryllup på balkongen, straks karantenetiden min var over. Presten, som er en gammel skolevenninne, kom reisende helt fra Østlandet for å vie oss. De eneste andre til stede var de obligatoriske to vitnene.

Ambulansebil- og personell klar til å kjøre Audhild Skoglund ca. 1900 km fra Praha til Trondheim. Foto: Katrine Lundgren

  • Ringsaker Blad: De kjørte 4500 kilometer for å hente alvorlig syk pasient i utlandet: – Vært med på mye rart, men dette var spektakulært

Kampen med Folkeregisteret

Man skulle tro at ting da var i orden. Men det var bare starten på neste kapittel av kampen med byråkratiet. Søsteren min hadde fått opprettet en mappe på meg på sykehuset, sånn at de skulle kunne ta imot meg. Men de trengte at jeg var folkeregistrert først.

Folkeregisteret hadde tilsynelatende ingen planer om å gjøre noe sånt. Det tok over en måned, med diverse dokumentasjon, samtaler og beskjeder frem og tilbake før de godtok at jeg antakelig hadde planer om å bli værende i minst et halvt år. I en situasjon hvor jeg både var gift og levde sammen med ektemannen, har hele familien her og ikke har lov til å vende tilbake til Tsjekkia på grunn av de stengte grensene.

Nå er jeg registrert «på prøve». Jeg må på et tidspunkt møte opp til ID-kontroll og – regner jeg med – nok et kryssforhør. Jeg har time på sykehus, og håper at jeg slipper å betale selv, men det vet jeg ikke ennå. Foreløpig har jeg i hvert fall måttet punge ut.

At noen som ikke er norske statsborgere klarer å komme igjennom, synes for meg som et komplett mysterium.

Nordmenn med ulik verdi

Jeg tror mange nordmenn er litt naive når det gjelder hvor lett det vil være å flytte hjem til Norge etter å ha bodd i utlandet. Jeg har hørt fra andre at om man har en fast jobb å gå til, går det greiere. Har man ikke det, er et norsk statsborgerskap ikke nødvendigvis like mye verdt.

Og om man dessuten er syk, kan man slite seg helt ut på å kjempe med skjemaer og byråkratier som behandler deg som en potensielt illegal innvandrer eller kriminell.

At noen som ikke er norske statsborgere klarer å komme igjennom, synes for meg som et komplett mysterium etter et halvt års papirmølje med ulike norske etater for å få lov til å flytte hjem.

Unødvendig byråkrati

Jeg er så klart veldig glad for at jeg endelig kom meg hjem. Utsiktene til ikke å kunne se forloveden – nå ektemannen min – og familien på ubestemt tid, var skremmende. Især når den helsemessige tilstanden stadig forverret seg.

I mitt tilfelle bød koronaepidemien på enkelte særproblemer med hjemtransporten. Men resten av den endeløse kverna av byråkrati og kryssforhør burde ha vært unødvendig.

«Jeg har langsomt begynt å godta at jeg trenger hjelp uten å føle meg flau hele tiden. […] Jeg setter derimot ikke mer pris på de små tingene enn før. […] Livet er slitsomt nok som det er», skrev Aftenbladets faste gjestekommentator Audhild Skoglund i august 2019. Foto: NTB Scanpix

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Hadia Tajik øydelegg for seg sjølv med dette bokomslaget

  2. Prinsesse Ingrid Alexandra (16) tok NM-gull i surfing på Jæren

  3. To nye korona­smittede i Stavanger lørdag

  4. Bergensere vil ha kraftig kutt i Frode Myrhols superlønn

  5. Tiltalt etter at venninne døde av forgiftning

  6. Koronavinteren kommer. Dette er scenarioene Norge må forberede seg på.

  1. Gjestekommentar
  2. Audhild Skoglund
  3. Folkeregisteret
  4. Innvandring
  5. Koronaviruset